Mye snakk om hvor ensomme studentene er nå, men hva med kronisk syke som lever slik hele året?

[Tough cookie]

Det er veldig mye i media om hvor synd det er i studentene som ikke kan leve et fullverdig studentliv, men de er tross alt funksjonsfriske.

Mange kronisk syke og uføre har også blitt enda mer isolert pga restriksjoner, men de hører vi ikke så mye om.

 

[Leo]

Jeg er kronisk syk og jeg må vel si at jeg synes betydelig mer synd på studentene enn på meg selv. Mitt liv er ganske begrenset uavhengig av smittesituasjonen og for min del har det kommet gradvis så jeg har på men måte fått en myk overgang. Studentene er stort sett unge og friske og de har nok langt større behov for aktivisering og sosialisering enn meg som ikke orker og greier så mye uansett. De står også i startgropa når det gjelder å forme voksenlivet sitt og mye har nå blitt satt på vent og det hersker dessuten mye usikkerhet rundt mange ting. Bl.a. økonomi. Situasjonen de befinner seg i kom også veldig brått på slik at de aldri fikk muligheten til å forberede seg verken på den ene eller andre måten. 

Nå føler jeg meg strengt tatt ganske heldig og det er sikkert mange syke og uføre som lever langt mer isolert enn det jeg gjør, men covid-19 har nok kanskje ikke gjort situasjonen så veldig mye annerledes enn den var før selv om det helt sikkert finnes mange unntak. Vi snakker jo tross alt ikke om en homogen gruppe her. 

 

[Tough cookie]

Ts her.

Er enig i at når man er isolert fra før av er det ikke så stor overgang til en hverdag med restriksjoner, men jeg tenker på de som er ganske avhengig av hjelp utenifra for å få dagen til å fungere.

Har selv jobbet både som støttekontakt/ personlig assistent og hjemmehjelp tidligere for personer med fysiske funksjonsnedsettelser, og mange er avhengig av å få noen til å handle/ærend på apotek og andre butikker, gjøre dataarbeid, vaske hus, lage litt mat osv.

Mye av disse tjenestene har ikke fungert det siste året, iallfall hvis du har bodd i røde områder. Da har man kun fått hjelp til det aller nødvendigste som handling av mat kanskje to ganger i måneden. Ingen får komme inn til deg når det er mye smitte og ellers så er det 1-2 meters avstand til brukeren innendørs.

 

[Gjest MrsMacchiato]

Jeg synes egentlig vi hører om veldig mange som sliter nå, ikke bare studentene. Single sliter, eldre sliter, syke sliter osv. 

Jeg ble student for 18 år siden. Satt alene på hybelen dag etter dag, klarte ikke få venner blant medstudentene mine. Hadde flyttet til en by hvor jeg ikke kjente noen, og det var skikkelig hardt for psyken. Det som var verre enn å sitte alene på hybelen, var det å vite at medstudenter festet og hadde det gøy mens jeg satt alene på hybelen. Jeg følte meg utestengt, og klarte ikke endre situasjonen. Overlevde likevel tre år som student. 

Ikke at det er en konkurranse, men jeg tror vi må innse at ALLE kan oppleve ensomhet i løpet av livet, uansett hvem, hva, hvor og når. Ensomhet var en del hverdagen for mange lenge før korona, det er liksom ikke noe unikt.

[NorthernLight]

Er så mange folk som er bortskjemt og syter mye. Er mange som har det tøffere enn studentene. Selvfølgelig er det unntak. Men når man syter over at helsestudio er stengt og man ikke får kjøpt drinker på byen og møtt hundre andre så blir det for dumt. De får kjøpe seg noen manualer, strikk , komme seg ut og jogge osv. Før i tiden dro mange til sjøs når de var 15-16, tror du ikke de opplevde ensomhet langt til havs på andre siden av kloden, langt fra familie og venner..

Endret 11. februar 2021 av NorthernLight

[Frøken888]

De kronisk syke veit hva det betyr å leve sånn. Studentene som ikke lever lenger enn sin egen nesetipp får et sjokk når livet forandres. De er ikke vant til isolasjon og begrenset liv. Når de vokser opp forstår de at de kanskje var litt egoistiske og kunne gjort det anderledes. Sånn er det å vokse og modnes.

Verre er det med de voksne som reiser til nærmeste åpne Vinmonopol når de får beskjed om å ikke gjøre det. 

Jeg har større sympati for studenter enn for egoistiske voksne. 

[Capt. Obvious]

NorthernLight skrev (12 minutter siden):

Er så mange folk som er bortskjemt og syter mye. Er mange som har det tøffere enn studentene. Selvfølgelig er det unntak. Men når man syter over at helsestudio er stengt og man ikke får kjøpt drinker på byen og møtt hundre andre så blir det for dumt. De får kjøpe seg noen manualer, strikk , komme seg ut og jogge osv. Før i tiden dro mange til sjøs når de var 15-16, tror du ikke de opplevde ensomhet langt til havs på andre siden av kloden, langt fra famile og venner..

Poenget er ikke hovedsakelig at de går glipp av å gå på byen og drikke øl. Poenget er at for mange betyr det tapte utdannignsmuligheter og tapte jobbmuligheter som kan følge dem resten av livet. Det er også mye sosialsering som læres i det tidlige voksenlivet, og som man trenger senere i livet. En kortere periode der disse tingene ikke er til stede takler de fleste, problemet oppstår når det blir langvarig. Nå har det vart snart et år, og ennå kan dette vare snart langvarig. I verste fall er vi bare i startfasen av dette ennå, med utsikter til at situasjonen vil vedvare i mange år til. Da vil disse problemene sementeres og man får en tapt generasjon. 

Man kan heller ikke sammenlikne dette med at man tidligere dro på sjøen. Det var tøft for en del, men på den tiden var det ganske vanlig å dra på sjøen, ikke minst for å opparbeide seg yrkeserfaring som kom til god anvendelse senere i livet, enten ved at man tok offisersutdannelse og fortsatte sitt yrkesaktive liv på sjøen eller på land. Sjøen var en mulighet for datidens unge, ikke en begrensning. 

Endret 11. februar 2021 av Capt. Obvious

[Tough cookie]

MrsMacchiato skrev (25 minutter siden):

Jeg synes egentlig vi hører om veldig mange som sliter nå, ikke bare studentene. Single sliter, eldre sliter, syke sliter osv. 

Jeg ble student for 18 år siden. Satt alene på hybelen dag etter dag, klarte ikke få venner blant medstudentene mine. Hadde flyttet til en by hvor jeg ikke kjente noen, og det var skikkelig hardt for psyken. Det som var verre enn å sitte alene på hybelen, var det å vite at medstudenter festet og hadde det gøy mens jeg satt alene på hybelen. Jeg følte meg utestengt, og klarte ikke endre situasjonen. Overlevde likevel tre år som student. 

Ikke at det er en konkurranse, men jeg tror vi må innse at ALLE kan oppleve ensomhet i løpet av livet, uansett hvem, hva, hvor og når. Ensomhet var en del hverdagen for mange lenge før korona, det er liksom ikke noe unikt.

Ja det er fælt når vennene er ute og fester og man aldri blir invitert med. Trøsten nå er jo at det er få/ ingen som er ute og fester...

Ts

[Sylveon]

Frøken888 skrev (4 minutter siden):

De kronisk syke veit hva det betyr å leve sånn. Studentene som ikke lever lenger enn sin egen nesetipp får et sjokk når livet forandres. De er ikke vant til isolasjon og begrenset liv. Når de vokser opp forstår de at de kanskje var litt egoistiske og kunne gjort det anderledes. Sånn er det å vokse og modnes.

Verre er det med de voksne som reiser til nærmeste åpne Vinmonopol når de får beskjed om å ikke gjøre det. 

Jeg har større sympati for studenter enn for egoistiske voksne. 

🤣 Måtte flire litt når jeg leste det, men jeg syns egentlig det demonstrer et ganske greit poeng. 

19/20-åringer som er i gang med studiene er ofte veldig avhengig av venner, å være sosiale og det er jo den tiden man er ute nærmest hele døgnet. Men er jo i gang med å finne ut hvem man er, og jeg har veldig sympati med at de syns dette er vanskelig. Læring i seg selv er også vanskelig, når man sitter alene hele tiden og ikke har andre å spille på så får man virkelig kjenne på motivasjonen. 

Samtidig så må man jo bare himle med øynene når man leser om at folk står i lange køer på Vinmonopolet. Om jeg husker riktig, så den lørdagen så hadde Vinmonopolet i Asker og Bærum en litervekst på over 300 % (!!!!). 

(Jeg bare mimrer selv at jeg som 18-åring jobbet 14 timers dager, gikk ut på byen, gikk hjem for å sove noen timer også møtte på jobb kl 07.00 dagen derpå. Sånn gikk ukene.)

Man som kronisk syk vet gjerne hva dagene går til, vet hva man trenger, vet hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre.  Men jeg regner med at mange har fått kjenne på det også med at en del av aktivitetstilbudene er stengt og at man kanskje ikke omgås andre på samme måte som før. 

[Tough cookie]

Frøken888 skrev (12 minutter siden):

De kronisk syke veit hva det betyr å leve sånn. Studentene som ikke lever lenger enn sin egen nesetipp får et sjokk når livet forandres. De er ikke vant til isolasjon og begrenset liv. Når de vokser opp forstår de at de kanskje var litt egoistiske og kunne gjort det anderledes. Sånn er det å vokse og modnes.

Verre er det med de voksne som reiser til nærmeste åpne Vinmonopol når de får beskjed om å ikke gjøre det. 

Jeg har større sympati for studenter enn for egoistiske voksne. 

Jeg bor et sted hvor det er mer eller mindre lockdown nå, og overhørte samtale mellom to damer på butikken,  som snakket om at det hadde vært fullstendig krise for de hvis ikke polet var åpent.

De drakk ikke øl pga kaloriene, og vin det var det viktigste for å overleve nå, hvis ikke hadde de reist til verdens ende for å få tak i vin og sprit til drinker og jentekveld...

Kjente jeg ble småkvalm....

Ts 

[Gjest Blondie65]

Jeg er litt lei av denne konkurransen i å ha det verst.

Er koronasituasjonen ille for en student som sitter på hybelen sin på 7-10 kvm og gjøre alt sitt studiearbeid, fritidsaktiviteter på de samme kvadratmeterne, kun avbrutt av nødvendige ærend til bad og kjøkken - som du deler med fantastiske medstudenter hvis du er heldig og noen rasshøl hvis du ikke er heldig? 

Er koronasituasjonen ille for meg som bor alene - på noen flere kvadratmeter enn studenten - der jeg har hjemmekontor, hobby og eventuell innendørs trening på de samme kvadratmeterne uten mulighet til koronavennlig besøk eller med transportrestrikskjoner mot å besøke venner og gå på jobb?

Er koronasituasjonen ille for kronisk syke, personer med økt risiko som bor alene eller sammen med familien i en stor eller liten bolig der de ikke kan gå ut og der trening, tilfriskningstilbud og behandlingstilbud er avlyst?

Er koronasituasjonen ille for barn og unge på hjemmeskole uten fritidstilbud?

Er koronasituasjonen ille for nybakte mødre som ikke får ha mannen med på hele fødselen, må ligge alene på føden, ikke får ta i mot besøk og ikke kan ha utstrakt hjelp av familien sin grunnet reiserestriksjoner og begrensninger i sosial kontakt?

Er koronasituasjonen ille for gamle på sykehjem som ikke får ta i mot besøk?

Er koronasituasjonen ille for ansatte i nedstengte bransjer?

Er koronasituasjonen ille for sykepleiere og annet helsepersonell?

Er koronasituasjonen ille for en hel haug grupper jeg nå sikkert har glemt?

JA til alt over. Det er lite å gjøre med det, men på et eller annet tidspunkt må vi begynne veie opp restriksjoner mot konsekvenser på kort og ikke minst på lang sikt. Det betyr ikke at vi skal la være å følge påbud, anbefalinger og retningslinjer. Det betyr at noen må gi FHI og regjeringen korrigerende innspill slik at vi ikke legger byrder på befolkningen som er mer skadelig enn virusets påvirkning.

Og så hadde det vært fint om man kunne slutte å kalle tiltaksleie og koronatrøtte medmennesker for sutrere og sytepaver.

Endret 11. februar 2021 av Blondie65

[Gjest Blondie65]

Capt. Obvious skrev (23 minutter siden):

Poenget er ikke hovedsakelig at de går glipp av å gå på byen og drikke øl. Poenget er at for mange betyr det tapte utdannignsmuligheter og tapte jobbmuligheter som kan følge dem resten av livet. Det er også mye sosialsering som læres i det tidlige voksenlivet, og som man trenger senere i livet. En kortere periode der disse tingene ikke er til stede takler de fleste, problemet oppstår når det blir langvarig. Nå har det vart snart et år, og ennå kan dette vare snart langvarig. I verste fall er vi bare i startfasen av dette ennå, med utsikter til at situasjonen vil vedvare i mange år til. Da vil disse problemene sementeres og man får en tapt generasjon. 

Man kan heller ikke sammenlikne dette med at man tidligere dro på sjøen. Det var tøft for en del, men på den tiden var det ganske vanlig å dra på sjøen, ikke minst for å opparbeide seg yrkeserfaring som kom til god anvendelse senere i livet, enten ved at man tok offisersutdannelse og fortsatte sitt yrkesaktive liv på sjøen eller på land. Sjøen var en mulighet for datidens unge, ikke en begrensning. 

Det man kan sammenligne dette med er 2. verdenskrig. Jeg tipper at ingen kalte en forfulgt jøde som gjemte seg for Gestapo for en sutrekopp som var lei av krigen, eller en mor som sendte sønnen i krigen for en sytekjerring fordi hun var redd for aldri å få se han igjen. Det var vel heller ikke noen som kalte naboen for en dust fordi han var lei seg for at huset hans var bombet i stykker. Og det var vel heller ingen som synes at de som var lei av rasjonering, mørklegging og portforbud var noen klagebøtter som ikke bare bøyde seg for overmakten.

[NorthernLight]

Blondie65 skrev (2 minutter siden):

Det man kan sammenligne dette med er 2. verdenskrig. Jeg tipper at ingen kalte en forfulgt jøde som gjemte seg for Gestapo for en sutrekopp som var lei av krigen, eller en mor som sendte sønnen i krigen for en sytekjerring fordi hun var redd for aldri å få se han igjen. Det var vel heller ikke noen som kalte naboen for en dust fordi han var lei seg for at huset hans var bombet i stykker

Hva slags useriøs sammenligning er dette? Det blir for dumt..Her er det snakk om ensomhet osv.

[youcancallmejune]

De kronisk syke som alltid lever sånn bør vel være godt vant til det? Er man så syk at man ikke kan leve et normalt sosialt liv må man lære seg å akseptere ensomhet eller finne alternative måter å være sosial. De unge studentene er ikke vant til det. De har fått livet snudd på hodet, og mange sitter mo alene i byer der de knapt har rukket å få seg venner og kjente. De er i en fase av livet der de skal sosialisere, bygge nettverk og finne kjærester, men alt har stoppet opp. Beklager om du synes det er slemt, men jeg synes det er mer synd på dem. Det er lettere å akseptere et uønsket rolig tempo hvis man har en kropp som krangler og trenger ro.

[buksa di]

Jeg er enig, jeg hører om de unge hele tiden.

Her sitter jeg ikke jobber og alene, og kommer meg ikke ut pga fritidsaktivetene mine er avlyst,

Det var de eneste gangene i uka, jeg kom meg ut å møte folk-nå er jeg 24/7 alene og har begynt å tenke tanker jeg ikke kan nevne her på KG. 

 

Før var jeg ensom, men jeg kunne gjøre noe med det, nå for jeg ikke gjort noe, Jeg lurer på jeg-hvor mange jeg spurt av kjente, bekjente og grupper om noen vil  gå på tur eller finne på noe uten svar. 

 

Så kom ikke her å si at jeg ikke forsøkt!

 

Og ikke har jeg familie.

Endret 11. februar 2021 av buksa di

[Khadira]

Nå er det en viss forskjell på voksne mennesker som er kronisk syke, og relativt unge studenter som kanskje har flyttet til en annen kant av landet for å studere, enn der de vokste opp eller har familie. Jeg har selv bodd i studentby og selv uten korona skal man være sinnsykt sosial for å ikke ende opp ensom. Studentskipnadene illustrerer det å bo i studentby som en ekstremt morsom greie - det skjer jo ting hele tiden. Selv uten korona er det et fåtall som møter opp på de tingene, og nå er alle sammenkomster avlyst.

For meg var det eneste sosiale det å møte opp på skolen, ha forelesning og kanskje henge med folk etter undervisning. Det var høydepunktene i min hverdag. Studentene har ikke det nå heller, alt de har er en tiny hybel med undervisning på Teams. Skjønner godt at mange av studentene sliter, og er glad for at regjeringa tar det på alvor.

[Capt. Obvious]

Blondie65 skrev (16 minutter siden):

Det man kan sammenligne dette med er 2. verdenskrig. Jeg tipper at ingen kalte en forfulgt jøde som gjemte seg for Gestapo for en sutrekopp som var lei av krigen, eller en mor som sendte sønnen i krigen for en sytekjerring fordi hun var redd for aldri å få se han igjen. Det var vel heller ikke noen som kalte naboen for en dust fordi han var lei seg for at huset hans var bombet i stykker. Og det var vel heller ingen som synes at de som var lei av rasjonering, mørklegging og portforbud var noen klagebøtter som ikke bare bøyde seg for overmakten.

På noen måter kan man kanskje sammenlikne med 2. verdenskrig, men syntes ikke det passer helt det heller. Under andre verdenskrig var jo dette restriksjoner som utenlandsk militærmakt påla norsk befolkning, og der norske politikere ikke akkurat sto i noen forhandlingsposisjon mot overmakten. I pandemier er det derimot landets egne politikere som pålegger restriksjoner på godt og vondt. Og man når på et eller annet tidspunkt et punkt der man må vurdere om tiltakene får verre konsekvenser enn infeksjonen. 

Endret 11. februar 2021 av Capt. Obvious

[Gjest Blondie65]

NorthernLight skrev (9 minutter siden):

Hva slags useriøs sammenligning er dette? Det blir for dumt..Her er det snakk om ensomhet osv.

Jeg snakker om varighet av unntakstilstanden - men du har jo gått rakt i fellen med en gang og skal stille ensomhet opp som et useriøst problem fremfor å prøve å forstå hva jeg faktisk prøver å si: slutt å kalle folk som lider under den situasjonen vi er i nå for sutrere.

[Gjest Blondie65]

Capt. Obvious skrev (1 minutt siden):

På noen måter kan man kanskje sammenlikne med 2. verdenskrig, men syntes ikke det passer helt det heller. Under andre verdenskrig var jo dette restriksjoner som utenlandsk militærmakt påla norsk befolkning, og der norske politikere ikke akkurat sto i noen forhandlingsposisjon mot overmakten. I pandemier er det derimot landets egne politikere som pålegger restriksjoner på godt og vondt. Og man når på et eller annet tidspunkt et punkt der man må vurdere om tiltakene får verre konsekvenser enn infeksjonen. 

Ja - jeg er helt enig i det. Men vi er vel ikke akkurat i noen forhandlingsposisjon nå heller, er vi? Vi skal takke og ta i mot og hvis noen våger seg til å si at de savner å reise til syden eller å feste da er vi en gjeng med sutrere. Det eneste jeg sammenligner er LANGVARIG UNNTAKSSITUASJON og at det er vanskelig å leve under.

[Gjest Blondie65]

buksa di skrev (11 minutter siden):

Jeg er enig, jeg hører om de unge hele tiden.

Her sitter jeg ikke jobber og alene, og kommer meg ikke ut pga fritidsaktivetene mine er avlyst,

Det var de eneste gangene i uka, jeg kom meg ut å møte folk-nå er jeg 24/7 alene og har begynt å tenke tanker jeg ikke kan nevne her på KG. 

 

Før var jeg ensom, men jeg kunne gjøre noe med det, nå for jeg ikke gjort noe, Jeg lurer på jeg-hvor mange jeg spurt av kjente, bekjente og grupper om noen vil  gå på tur eller finne på noe uten svar. 

 

Så kom ikke her å si at jeg ikke forsøkt!

 

Og ikke har jeg familie.

Du er ikke alene om å ha det sånn, det er ingen trøst - det er bare fullstendig gjenkjennbart det du skriver. Spesielt det jeg har uthevet er det svært mange som ikke forstår.