Når kan man slutte å sørge?

[AnonymBruker]

At sorg krever mye vet vel alle som har eller har hatt en stor sorg. Men hvor lenge MÅ man sørge? Når kan man si at man slutter å sørge og går over til " bare " å ta med seg gode minner og livlærdom fra den som døde? Min far døde i sommer og jeg føler at sorgen lammer og sliter meg ut. Er det "lov" å ta et valg om å gå videre allerede nå? For å ha sagt det ; jeg savner han veldig og livet mitt ble helt forandret den dagen han plutselig døde og jeg vil alltid ha de gode minnene i hjertet mitt. 

Noen som har noe å si om dette?

Anonymkode: d6108...2d2

[AnonymBruker]

Min far døde for 12 år siden. Husker ikke hvor lenge jeg hadde den bunnløse sorgen, jeg var 14 år da han døde. To år etter møte jeg min nåværende samboer og når jeg ser tilbake på det nå ser jeg på det som en veldig fin og lykkelig tid. Jeg lærte meg å akseptere tapet av pappa mer og mer. Så ble jeg gravid og fikk en datter som nå er to år. Og DET har gjort ting vanskeligere. Rett og slett fordi det rett vondt å innse at han aldri vil møte barnet mitt. Jeg har det bra, men tenker oftere på pappa nå etter jeg stiftet familie, og det gjør fortsatt vondt. 

Du spør om når det er "lov" å ta et valg om å gå videre. Det tenker jeg helt klart det er. Det vil alltid være vondt og et savn. Men jeg vedder på at din pappa vil at du skal være lykkelig. Håper du føler deg bedre etterhvert og klarer å leve med savnet og minnene ❤️

Anonymkode: 7c34e...d31

[AnonymBruker]

Du skal gå videre når du er klar. Ingen andre enn du kan mene noe om din sorg, for alle sorgprosesser er helt ulike! Pappaen din kommer alltid til å være med deg, men han hadde garantert ønsket at du skulle ha det så bra som du kan hele tiden, og det innebærer å sette deg selv foran det vonde ❤

Anonymkode: 1e1e6...048

[Drizzt]

Det er ikke noe MÅ i sorgen. Det tar den tiden det tar. Det er ikke noe frist. Selvfølgelig er det en ulempe når det drøyer over flere år og påvirker livet i stor grad. Etterhvert lærer man å leve med sorgen og ikke i den.

[AnonymBruker]

En dag så vil du merke at du har gått videre.  Om det tar lang tid eller kort tid, er forskjellig fra person til person.

Anonymkode: b5f82...f17

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er noen oppskrift på det, men at du slutter å sørge når du er klar for det og det føles riktig for deg. 

Anonymkode: cb1b2...c49

[Ylvali]

Jeg tenker at det er forskjellig fra person til person over hvor lang tid det går. Jeg sørger fortsatt over mormoren og farmoren min som døde for flere ti år siden. Gråter og tenker på dem hver eneste dag. Savn og sorg gjør så ufattelig vondt langt inn i sjela.

[Gjest Acer]

  Sorgbearbeiding er lang prosess, og kommer m.a. mye an det sosiale nettverket ein har rundt seg.   Da min  eldste bror omkom ved ulukke 27 år var krisestab / krisepsykiaktri eit ukjent begrep.       Men,  eit lite bygdesamfunn er som en storfamilie, og har omsorg for hverandre, og ein føler å ha eit nettverk rundt seg som, også følte eit savn.      Noen år etter denne hendelsen  måtte eg flytte på grunn av jobbmangel til eit større tettsted,  og med sorgfølelsen i bagasjen.    Følte  etterhvert at ein plutseleg stod nokså alene med sorgfølelsen, der det ikkje lenger  var noen  som spurdte hvordan det gjikk, men  var fortsatt i en sorgprosess, og i en følelsesmessig ustabil.   

Eit ordtak seier at det er "morgang som gjør deg sterk"  og  du etterhvert skjønner hvilken betydning  ordet empati er.   Etterhvert har også mine foreldre fått sin grav, og  mange andre  innenfor slektstreet som har  vert  av uvurderleg betydning.  Mange kister har eg etterhvert teke del å bære ut kirkedøren, og ein får ein slags påminnelse og forhold til døden .   Savnet , minnene, og ensomheten etter dem alle  må leve videre.    Eit  fellestrekk  med dem alle  var at de levde under heilt andre kår en idag, og som ein fekk ta del i.   Ingen tvil om at vi har mistet noen verdier underveis som mange idag ikkje kan identifisere seg med, og som vi aldri får tilbake,              

 

Endret 22. februar 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Når man føler seg klar for det. Det kommer naturlig og sorg skal man ikke prøve å undertrykke. Men hvis det er sånn at du sliter med å gjøre plikter bør du oppsøke psykolog 

Anonymkode: 4f86c...2b4

[AnonymBruker]

Det er selvsagt helt ok om du klarer å legge den verste sorgen bak deg. Tror nok foreldre ønsker at sine barn skal ha det bra, og gjøre det beste ut av livet.

Mistet faren min da jeg var 8 år. Sorgen er jo litt annerledes i den alderen, og husker jeg ble mørkeredd etter at pappa døde, hadde en del mareritt om han i kisten, at han trengte hjelp til å komme seg ut o.l. Men, etter noen uker la den verste sorgen seg, og etter noen måneder forsvant litt mer av sorgen. Jeg savnet han masse i oppveksten, og skulle selvfølgelig ønske han var i live fremdeles. Men vet at det er umulig, og vet at han var glad i meg og ville det beste for meg -så jeg tenker på han iblant og er takknemlig for at jeg fikk ha en omsorgsfull og snill pappa, det er det ikke alle som får oppleve tross alt.

 

Anonymkode: 90ace...333