Har gitt opp, men håper likevel....

[LilleMy28]

Hmm, etter 5 perioder uten klaff og informasjon om at samboen min har operert for testikkel som ikke hadde falt ned (kan påvirke sædkvalitet), har jeg mistet troen på at vi kan bli gravide.

De første pp ble jeg fryktelig lei meg og var "ute" i flere dager etter å ha fått mens/negativ test. Nå bryr jeg meg liksom ikke lenger, for jeg forventer ikke at noe skjer. Jeg har tidligere tatt 2 aborter (1.gang: altfor ung. 2.gang: umoden kjæreste), jeg er redd for at mine sjanser er oppbrukt. Angrer fryktelig masse på den siste aborten som var i 2001, selv om jeg hadde vært alenemor nå med en dårlig barnefar viss jeg hadde beholdt. Drømmer om den lille tulla som bodde inni meg noen uker da. Innbiller meg at det var en liten jente med lyse krøller.

Det er fryktelig vanskelig å glede seg over at andre blir gravide rundt oss, de er jo eldre enn oss og røyker og fester og spiser usunt! Hvorfor får ikke to sunne og unge mennesker det til? Kanskje de har prøvd lenge, men alle skal liksom skryte på seg at det skjedde på første forsøk. Verden føles skikkelig urettferdig.

Nå har jeg alltid vært kjent for å sorger på forskudd, men det er ikke like lett å skifte sinn og tenke helt annerledes....

Nå tenker jeg mye på hva om vi får svar fra legene at vi ikke kan få barn? Jeg med min legeskrekk og ikke minst sprøyteskrekk kommer vel neppe til å klare å gjennomføre prøverør. Jeg har slik sprøyteskrekk at jeg måtte holdes nede av 4 sykepleiere på legevakten da jeg måtte ta stivkrampe-sprøyte etter et dyrebitt. Vil jeg klare å motivere meg slik at jeg evt. klarer å gjennomføre noe slikt?

Og ikke minst; det store spørsmålet: Er det virkelig så viktig med barn? Eller kan vi få et fullverdig liv uten barn? I mitt tidligere forhold skulle vi ikke ha barn, men den nye samboen min (vært sammen 3 år) ville absolutt ha barn og klarte omsider å omvende meg. Viss det er noe "feil" med meg hadde det vært tungt, og tanken på å la samboen min gå slik at han kan finne en "fruktbar" kvinne har streifet gjennom hodet mitt. Men viss det er noe "feil" med han, hvordan vil jeg takle det? Jeg som var innstilt i mange år på å velge bort barn i livet mitt, ville nok klart å omstille meg etter det. Men hvordan ville samboer takle det?

Men likevel oppi alle tankene har jeg fortsatt et ørlite håp om at neste periode går det, vi skal jo prøve Solvipect da. Og ha sex hver eneste dag uansett mens eller ikke. Vi skal drite i EL-tester, syklusen min stemmer alltid og EL har blitt bekreftet hver mnd, men det har ikke funket. Nå har vi sikkert brukt hundrevis av kroner på ulike tester de siste mndr, de skal vi heller bruke på snop og godteri. Kanskje på noe kremer og oljer også , for nå skal vi bare kose oss og prøve så godt vi kan og ikke fokusere så mye på å bli gravide. Spørs om det går, men har jo lov å håpe....

[Gjest Gjest_meg_*]

Stakkars deg Men, jeg ville ikke gitt opp håpet enda. Mange bruker tid på å bli gravid! Syns det høres lurt ut å gi blaffen i EL og å regne dager og bare kose dere!

Vi har akkurat begynt å prøve, men jeg er livredd for at det ikke skal bli noe, for det er ikke alle som kan få barn. Vi har allerede snakket om hva hvis det ikke blir noe? Og vi har kommet frem til at vi prøver i ett år. Blir det ikke noe da fins det prøverør og adopsjon. Kanskje du skal ta en prat med samboern om dette bare for å få fred i sjelen? Jeg håper vi blir gravide, men vet det ikke blir noe krise om det ikke skjer for da har vi flere alternativer.

Men såvidt jeg vet tar man ikke utredning for prøverør/behandling før det har gått et år nettopp fordi mange bruker tid på å bli gravid, så det er ingen grunn til panikk på lenge enda!

Kos dere og ta tiden til hjelp!!

[Chiquita]

Og et tips.

Dersom du mistenker at sædkvaliteten er litt nedsatt, så er det bedre å ha sex annenhver dag, enn hver dag.

Dette for at hver utløsning skla inneholde "mange nokk" normale sædceller.

Lykke til

[Tusenfryd]

Jeg synes ikke du skal ta sorgene på forskudd. Får utredet nå hva som evt kan være galt og ta det videre derfra. Å være ufrivillig barnløs kan føles bittert og urettferdig, men det finnes løsninger.

Assistert befruktning er en mulighet som mange kan benytte seg av. Og visst kan det være vondt og sårt, både fysisk og psykisk, men vil du ha barn, klarer du å motovere deg til det.

Om det ikke skulle være en mulighet for dere, kan dere adoptere. Dette er en løsning som sitter langt inne hos mange, men som kommer frem som et reelt alternativ etter en stund.

Uansett, dere er som du sier i 5 pp - ikke noe å sørge over enda. Jeg skal ikke si at "bare slapp av, så kommer det nok", det er ikke så enkelt for alle. Men jeg vil si at å stresse enda mer enn nødvendig med eggløsningstester og sånn, gjør ting verre for mange.

Så som det sies over, ha sex for å kose dere, og gjerne annenhver dag for sædkvaliteteten.

Lykke til

[Cinzia]

Hei

Jeg kjenner meg veldig igjen i fortvilelsen du beskriver og følelsen av at alle andre blir gravide på første forsøk, og det tar litt tid før man klarer å roe ned og godta tingenes tilstand. Jeg forstår godt at du ikke ser så lyst på evt. IVF-behandling iom. at det innebærer en del sprøyter, men jeg må si at IVF-behandlingen har vært langt mindre smertefull enn jeg trodde for min del iallefall. Jeg er heller ikke glad i sprøyter (men har ikke totalt sprøyteskrekk), og det har gått helt problemfritt å gjennomføre behandlingen. En annen mulighet er å vurdere adopsjon slik mange flere her inne nevner. Hvis du er litt skeptisk til dette, anbefaler jeg deg å gå på et informasjonsmøte hos f.eks Verdens Barn hvis du har mulighet til det (møtene holdes i Oslo). Vi var der og ble fullstendig overbevist om at adopsjon er en flott måte å få barn på (jeg var forsåvidt sikker på det på forhånd, men etter møtet var jeg nærmest "frelst"). Det er utrolig informativt og gir litt "ny giv" oig nytt håp fordi man vet at det alltids ordner seg selv om man ikke kan få egenfødte barn, og det er en god følelse. Lykke til!

[Gjest Melk]

Mine foreldre brukte 3 år på nr 1, 1,5 år på nr 2 og 3 år på nr 3.

Ikke gi opp.

[Malama]

Og mine foreldre brukte tre år på å få mge, før min bror (som er spiralbarn! plutselig kan det visst løsne...) kom meget overraskende under to år senere (1 år og 8 månder skiller det oss, men han er født 2 måneder før termin også da)

[Gjest Gjest]

5 mnd er ikke mye, ingen grunn til å gi opp da. Etter et år har du blitt vant til det, da er det ikke sååå grusomt hver gang mensen dukker opp. Men jeg vet godt hvordan du har det,det er slitsomt. Får like vondt inni meg hver gang noen blir gravide,spesielt hvis de har prøvd i bare noen mnd,da er livet ekstra urettferdig!

Men pass på å ta vare på hverandre,for det kan gå hardt utover forholdet.