Singel, og litt redd for fremtiden

[AnonymBruker]

Hei!

Sitter med en merkelig følelse.

Har alltid tenkt at gutten jeg liker,kommer i livet mitt,når han kommer. Har ledd litt av tinder,happen og alle andre nettsteder,og tenkt at dette er ikke noe for meg.

Har aldri hatt kjæreste, og er jomfru i en alder av 33 år. Har aldri passet, og har aldri vært interessert i å være med en gutt for ONS. Enten har han ikke vært min type, eller så har det ikke vært interesse for forhold fra hans side, etter at han har skjønt at jeg liker han.

Har tatt opp fag over en lengre periode, og har derfor ikke hatt jobb ved siden av. Vært mye utenfor samfunnet sånnsett, og har hatt perioder i livet uten særlig mange venner. Dette har jeg aldri reflekter over, først nå, da jeg har tatt initsiativ har jeg fått flere venninner. Har opplevd å bli avvist av en gutt ,som først kom til meg.Kansje derfor det oppleves verre, men han ville ikke fortelle hvorfor da jeg spurte om hva jeg kunne endre i personligheten min. Oppleves sårt, fordi jeg var villig til å se på det, ettersom det er mange år siden sist jeg har likt noen. Har vært ca 3 ganger jeg har falt(3 gagnen var mer betatt) iløpet av livet mitt på 33 år.

Sitter nå og føler på at selv om jeg er underveis med utdanningen min(siste runde med å ta opp fag), sitter med litt flere venninner( har fått 3 nye, 2 av de er på tinder og snakker med gutter,hvor dene ene er interessert, mens hun andre holderpå med flere bare) Etter avvsningen, kjenner jeg på tomhet,tristhet og etterlatthet. Det kan omme over meg som en bølge. Jeg blir redd jeg aldri finner noen igjen.

Enda verre er det å føle på at ingen vil satse på meg, får følelsen av å ikke være bra nok, og opplever meg selv plutselig som en jente som virkelig er satt utenfor samfunnet, når jeg ikke har venninnebilder,opplevelser og ferieturer å legge ut. Samtidig så har jeg sett at min venninner som har funnet mann og kjæreste,har valgt gutter som jeg aldri ville snudd meg på etter gaten engang.

Utrolig ubehagelig følelse,når en venninne sa at "alle faller for sånne gutter". Med andre ord, derforskulle ikke jeg ha en sjans? Har ldri tenkt sånn på det, og tenker vel at følelser overser alt av hva kjønn,yrke og interesser? Skjer det ,så skjer det?

Samtidig har 2 av mine søstre falt for gutter som har masse selvtillitt og er  trygge på seg selv. De er vant til å bli hørt og har et stort nettverk. Jeg fikk ikke til et møte engang med denne gutten, og har alltid hatt meg og mitt.Gjennom det at jeg aldri har hatt noen foreldre som stilte opp for meg,har jeg sett til forsvaret i det siste,for disiplin og ryddighet i livet. Der har jeg funnet hva jeg har ønsket meg av karriere, men paga ingen 1 gangstjeneste,så er løpet kjørt. Vondt det også.

Opplever at jeg har blitt satt på vent hele livet, og i det siste har jeg vært inne på tinder hverdag neste, og synes det er sykt ubehagelig at jeg opplever nesten frykt og panikk for det å være redd for å ikke være god nok for de jeg vil ha, forå ikke finne noen og etter at den gutten jeg ville ha nevnte at personlighetsmessig ville han ha noe annet, har jeg fått helt noia.

Hva har dere andre single gjort for å komme gjennom dette? Noen tips til hvordan takle?

Har vært hos psykoloig, det ligger nook ikke noe i personligheten sånnsett. Men opplever at hva jeg før har tatt litt sånn for gitt og ikke fokusert på(du kan jo ikke fokusere på alt) Har også tatt en typisk vendig,om det at plutselig,så står du jo bare der, og tiden er gått..

Utrolig hjelpesløs og ekkel følelse. 

Noen som har vært single og funnet kjærester som kan gi meg håp der ute?

Anonymkode: 6e6fe...cf3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hei!

Sitter med en merkelig følelse.

Har alltid tenkt at gutten jeg liker,kommer i livet mitt,når han kommer. Har ledd litt av tinder,happen og alle andre nettsteder,og tenkt at dette er ikke noe for meg.

Har aldri hatt kjæreste, og er jomfru i en alder av 33 år. Har aldri passet, og har aldri vært interessert i å være med en gutt for ONS. Enten har han ikke vært min type, eller så har det ikke vært interesse for forhold fra hans side, etter at han har skjønt at jeg liker han.

Har tatt opp fag over en lengre periode, og har derfor ikke hatt jobb ved siden av. Vært mye utenfor samfunnet sånnsett, og har hatt perioder i livet uten særlig mange venner. Dette har jeg aldri reflekter over, først nå, da jeg har tatt initsiativ har jeg fått flere venninner. Har opplevd å bli avvist av en gutt ,som først kom til meg.Kansje derfor det oppleves verre, men han ville ikke fortelle hvorfor da jeg spurte om hva jeg kunne endre i personligheten min. Oppleves sårt, fordi jeg var villig til å se på det, ettersom det er mange år siden sist jeg har likt noen. Har vært ca 3 ganger jeg har falt(3 gagnen var mer betatt) iløpet av livet mitt på 33 år.

Sitter nå og føler på at selv om jeg er underveis med utdanningen min(siste runde med å ta opp fag), sitter med litt flere venninner( har fått 3 nye, 2 av de er på tinder og snakker med gutter,hvor dene ene er interessert, mens hun andre holderpå med flere bare) Etter avvsningen, kjenner jeg på tomhet,tristhet og etterlatthet. Det kan omme over meg som en bølge. Jeg blir redd jeg aldri finner noen igjen.

Enda verre er det å føle på at ingen vil satse på meg, får følelsen av å ikke være bra nok, og opplever meg selv plutselig som en jente som virkelig er satt utenfor samfunnet, når jeg ikke har venninnebilder,opplevelser og ferieturer å legge ut. Samtidig så har jeg sett at min venninner som har funnet mann og kjæreste,har valgt gutter som jeg aldri ville snudd meg på etter gaten engang.

Utrolig ubehagelig følelse,når en venninne sa at "alle faller for sånne gutter". Med andre ord, derforskulle ikke jeg ha en sjans? Har ldri tenkt sånn på det, og tenker vel at følelser overser alt av hva kjønn,yrke og interesser? Skjer det ,så skjer det?

Samtidig har 2 av mine søstre falt for gutter som har masse selvtillitt og er  trygge på seg selv. De er vant til å bli hørt og har et stort nettverk. Jeg fikk ikke til et møte engang med denne gutten, og har alltid hatt meg og mitt.Gjennom det at jeg aldri har hatt noen foreldre som stilte opp for meg,har jeg sett til forsvaret i det siste,for disiplin og ryddighet i livet. Der har jeg funnet hva jeg har ønsket meg av karriere, men paga ingen 1 gangstjeneste,så er løpet kjørt. Vondt det også.

Opplever at jeg har blitt satt på vent hele livet, og i det siste har jeg vært inne på tinder hverdag neste, og synes det er sykt ubehagelig at jeg opplever nesten frykt og panikk for det å være redd for å ikke være god nok for de jeg vil ha, forå ikke finne noen og etter at den gutten jeg ville ha nevnte at personlighetsmessig ville han ha noe annet, har jeg fått helt noia.

Hva har dere andre single gjort for å komme gjennom dette? Noen tips til hvordan takle?

Har vært hos psykoloig, det ligger nook ikke noe i personligheten sånnsett. Men opplever at hva jeg før har tatt litt sånn for gitt og ikke fokusert på(du kan jo ikke fokusere på alt) Har også tatt en typisk vendig,om det at plutselig,så står du jo bare der, og tiden er gått..

Utrolig hjelpesløs og ekkel følelse. 

Noen som har vært single og funnet kjærester som kan gi meg håp der ute?

Anonymkode: 6e6fe...cf3

Jeg vil nok anbefale deg å senke kravene gradvis dersom du vil få deg en mann og en familie. 

Anonymkode: cc8f1...04f