Er dette galt av meg?

[Gjest Freakingawesome]

Vet ikke helt om dette er riktig forum og plassere dette under. Men siden det er her folk snakker om dødsfall og slikt så legger jeg det inn her. 

Min far døde nylig, og hele livet har han egentlig aldri vært noen far for meg, eller et godt forbilde eller noe i den dur overhode. Han har faktisk gjort meg såpass mye galt at jeg i mange år hatet han, hatet han intenst.

Alt fra psykisk nedrakking til fysisk vold ved et par anledninger. Spesielt likte han å prate dritt om mora mi, og la intet skjul ovenfor meg over hvor mye han hatet henne. Kunne kalle henne Polakkhore, ubrukelig menneske, løgner, sosiopat, osv. Han brukte store deler av oppveksten min på å kritisere meg, hakke på meg og fortelle meg at jeg aldri kom til å duge til stort da jeg ligner for mye på min ubrukelige mor.

Han var slik, han var veldig bitter og hatefull mot kvinnene han hadde hatt i sitt liv. Med unntak av den siste. Han kunne kjefte, og skrike på meg slik at spyttet fløy til alle kanter og jeg ikke fikk med meg et eneste ord fordi trommehinnene mine omtrent ble blåst av hengslene. Alt for den minste ting, som f.eks at jeg hadde glemt å måke snø på verandaen, at jeg trampet for hardt i gulvet mens han tok middagslur, at jeg hadde feil venner, at jeg ikke kom hjem PRESIS klokka 20:00 når det var innetid, var jeg 5-10 min over var det hell to pay.

Han løy også vanvittig mye, og var en hykler på et nivå jeg aldri før har opplevd og heller ikke sett maken til siden. Han kunne si at han hatet løgnere og falske mennesker. Men han prøvde bevisst og plante ideer i hodet mitt om at mamma var syndebukken og at alt som var galt med meg stammet fra henne. Som et godt eksempel, jeg sliter den dag i dag (jeg er 30btw) med impulskontroll, og lav tålmodighet. jeg har lett for å bli bråsint og lett for å trekke konklusjoner alt for raskt. Han prøvde i årevis å si at dette stammet fra mamma, men jeg har ikke ett eneste minne om at mamma noen gang så mye som hevet stemmen til meg, eller brukte avstraffelse som en del av oppdragelsen. Hun var et veldig rolig, avbalansert og tålmodig menneske. 

Nå som han er død, føler jeg ingenting annet enn litt glede, og likegyldighet. Og jeg har virkelig et intenst ønske om å rett å slett pisse i urna hans. Familien med unntaket av min halvsøster forventer at jeg liksom skal være i så stor sorg. Sorg for hva? For alle de jævlige minnene? for all hersketeknikken han brukte mot meg? For alle gangene jeg fikk høre om hvor ubrukelig mora mi var? 

Hva er det å sørge over? 

Er det galt av meg å føle det slik? Får dårlig samvittighet og føler meg litt som et råttent empatiløst menneske. Men jeg klarer ikke å la være. Trenger jeg hjelp?..

[Raven.Writingdesk]

Nei, det er ikke noe galt i at du føler sånn, tvert imot. Men: når han har dødd kan dette vekke mange følelser og minner i live, og kanskje kan det sette i gang en bearbeidingsprosess du ikke var forberedt på. Så jeg vil uansett råde deg til å være ekstra påpasselig med å ivareta din egen psyke i denne livsfasen. Pluselig står du i en situasjon hvor du har begynt å bearbeide sorgen over den faren du aldri fikk. ❤️

[Gjest Freakingawesome]

Kan også legge til at det er arvedisput i familien nå etter hans død, og jeg synes ærlig talt at jeg fortjener en del av den kaken som et plaster på såret for all dritten jeg har måtte tråkke meg igjennom pga han, og som "erstatning" for alle senskader og psykiske problemer han har bidratt til at jeg har fått. 

Sinnet og tålmodighets problemene mine f.eks. 

 

[Gjest Freakingawesome]

Raven.Writingdesk skrev (9 minutter siden):

Nei, det er ikke noe galt i at du føler sånn, tvert imot. Men: når han har dødd kan dette vekke mange følelser og minner i live, og kanskje kan det sette i gang en bearbeidingsprosess du ikke var forberedt på. Så jeg vil uansett råde deg til å være ekstra påpasselig med å ivareta din egen psyke i denne livsfasen. Pluselig står du i en situasjon hvor du har begynt å bearbeide sorgen over den faren du aldri fikk. ❤️

Takk for svar, fint og høre deg si det. Hjelper litt. 

Ja, jeg er klar over at jeg kan få en senreaksjon. Allerede opplevd dette når mamma døde, gikk et helt år i et følelseslimbo før jeg endelig datt sammen. Og da falt jeg hardt. Ble deprimert og alkoholisert en periode. Har kommet ut av dette for noen år siden og har et fint liv den dag i dag. 

[AnonymBruker]

Har litt samme opplevelsen av min far gjennom oppveksten. Ikke like fysisk skremmende som din, men alt den psykiske mishandlingen var der. Velger å ha minimal, helst ingen kontakt tiltross for at han bor i nærheten.

Jeg har tenkt mange ganger at jeg ikke vet helt hvordan jeg kommer til å reagere når han dør. Men en stor sorg blir det ikke. Kanskje en sorg over faren jeg aldri fikk.

Jeg kommer ikke til å ha skyldfølelse for å ikke felle tårer over den mannen når den dagen kommer. Det synes jeg ikke du skal ha heller. Våre opplevelser er sanne og vonde. Vi får lov til å ha de følelsene vi har.

Anonymkode: e1b8e...844

[AnonymBruker]

Hadde jeg opplevd det samme som deg, ville jeg ikke hatt et fnugg skyldfølelse over manglende sorg. Det er helt naturlig at du er forbanna over å ha blitt så dårlig behandlet av din egen far.

Anonymkode: 49217...3b9