AnonymBruker Skrevet 28. januar 2021 #21 Skrevet 28. januar 2021 For min del er det at folk generelt sier så utrolig mye dumt som et fullstendig hinsides all fornuft og alt av fakta, og de blir sure av å bli rettet på, så da lar jeg heller være å si noe i stedet for å jatte med på ting jeg vet er helt feil. Anonymkode: 0c6dc...414 6
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2021 #22 Skrevet 28. januar 2021 "Hvorfor er ikke alle folk som meg?" Anonymkode: a1bf2...68c 8
Gjest AthenaRavenLuna Skrevet 28. januar 2021 #23 Skrevet 28. januar 2021 Jeg er introvert og prater ikke bare for å prate. Jeg er verken usikker eler sjenert. Takler bare ikke smalltalk.
Høyeheler Skrevet 28. januar 2021 #24 Skrevet 28. januar 2021 AnonymBruker skrev (9 timer siden): Hva er grunnen til at noen nesten aldri tar ordet i samlinger? Har en kollega som er sånn. Hun sier aldri et ord i fellessamlinger, men svarer dersom jeg spør henne om noe og sier hei og sånn. Så hun er ikke uhøflig. Og typen har en sånn taus kompis som aldri snakker. Kjæresten min ser ikke problemet, de henger ut for å se kamper og spille og sånn ikke for å "løse personlige problemer" sier typen. Jeg lurer alltid på hva som rører seg i hodet på tause folk. Blir så usikker på dem. Dersom vi diskuterer en sak og alle sier hva de mener men den stille ikke sier hva hun mener, da vet man aldri hvor man har dem. Anonymkode: 4902f...4dd Nei, det vet du ikke men, de vet hvor de har deg/dere. Når finner ut av hva som rører seg i hodet deres, er du sjakkmatt.
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2021 #25 Skrevet 28. januar 2021 MortenMinstelønn skrev (9 timer siden): Hvis du selv er veldig utadvendt og snakker mye, og samtidig lurer på dette, hvorfor i all verden spør du ikke denne personen selv? Du skriver selv at hun gjerne prater med deg på tomannshånd. Det er ikke så morsomt å få et sånt spørsmål. Det har jeg fått mange ganger, spesielt når jeg var student og vi var ute på byen. Heldigvis sluppet det på arbeidsplassen min. Anonymkode: 722cd...4ef 3
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2021 #26 Skrevet 28. januar 2021 Folk er forskjellige, er det så vanskelig å forstå? Hadde tatt seg ut om alle var like pratesyke som de som rambler mest om alt mulig. Da hadde alle snakket i munnen på hverandre. Når det er sagt så skjønner jeg likevel litt hva du mener. Men det kommer an på hvordan taus en person er. En som smiler og viser at han eller hun følger med på samtalen, og som kan snakke i mindre grupper er lettere å forholde seg til en en som ikke sier noe og som har et uttrykksløst ansikt i alle gruppesituasjoner. Kan bli usikker selv av disse. Anonymkode: 8f6c8...9eb 3
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2021 #27 Skrevet 28. januar 2021 Kan være mange grunner, mange av de er nevnt allerede. - Noen tenker rett og slett ikke på at det er "lov" eller at andre er interessert. Hvis man f eks var vant til å bli oversett som liten, og bare fikk kritikk, ble misforstått eller fikk negativ oppmerksomhet de gangene man snakket, så lærte man fort å la vær. Og når ens egne foreldre ikke var interessert, hvorfor i alle dager skulle et fremmed menneske være interessert? - Noen ganger tar det tid å stille seg fra en modus til en annen. Jeg er intenst til stede og lytter når andre snakker. jeg trenger tid på å sitte med det og fordøye det. Hvis jeg plutselig skal si noe må jeg ha tenkt gjennom det, formulert det, funnet essensen og beskjeden jeg vil formidle. Hos meg kan dette ta en uke. - Ofte er ordene ikke i samsvar med energien til personen som snakker. De presenterer to helt forskjellige ansikt og historier til meg samtidig. Dette kan gjøre meg forvirret og utrygg, for jeg må da finne ut om de selv er klar over at de gjør dette, og hvilken av de to versjonene det blir mest hensiktsmessig for meg i den spesifikke situasjoen å respondere på. Anonymkode: e1e4f...fd4 1
SPOCA Skrevet 28. januar 2021 #28 Skrevet 28. januar 2021 (endret) Fordi jeg i utgangspunktet hater å være et midtpunkt, få fokus rettet mot meg, jeg er introvert og innadvendt, med mindre det har en funksjon. Altså: jeg har ikke et problem å forelese for en full forelesningssal med 500 mennesker hvis det gjelder et tema jeg kan godt, og jeg har holdt kurs på jobben for 50 stykker. MEN, jeg tar aldri ordet sånn helt uten videre, uten mål og mening. Jeg har sterke meninger og ikke redd for å si i fra, hvis jeg har noe å si, men jeg snakker sjeldent i møter med mange mennesker med mindre jeg har noe spesifikt og konkret å si. Dette er faktisk noe som er litt misforstått for min del, for enkelte av mine kolleger kan oppleve meg som veldig sosial og utadvendt i mange tilfeller, i situasjoner hvor jeg føler meg trygg, men jeg er egentlig ikke en som liker oppmerksomhet. Over fem-seks personer og jeg føler egentlig litt ubehag (med mindre det er mennesker jeg kjenner ekstremt godt). Endret 28. januar 2021 av SPOCA 3
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #29 Skrevet 29. januar 2021 Folk er forskjellige. Jeg elsker å snakke, men i pausen på jobb er det også mange andre som tar rommet og skal prate hele tiden, jeg kommer ikke til.. Anonymkode: 16cb6...2a5
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #30 Skrevet 29. januar 2021 AnonymBruker skrev (12 timer siden): Hva er grunnen til at noen nesten aldri tar ordet i samlinger? Har en kollega som er sånn. Hun sier aldri et ord i fellessamlinger, men svarer dersom jeg spør henne om noe og sier hei og sånn. Så hun er ikke uhøflig. Og typen har en sånn taus kompis som aldri snakker. Kjæresten min ser ikke problemet, de henger ut for å se kamper og spille og sånn ikke for å "løse personlige problemer" sier typen. Jeg lurer alltid på hva som rører seg i hodet på tause folk. Blir så usikker på dem. Dersom vi diskuterer en sak og alle sier hva de mener men den stille ikke sier hva hun mener, da vet man aldri hvor man har dem. Anonymkode: 4902f...4dd Jeg er sånn. Jeg sliter med angst og har store problemer med å snakke i store forsamlinger. Er lettere for meg å ta ordet hvis vi er få. Best er det for meg en til en samtale. Jeg er ikke uhøflig, men kan bli oppfattet sånn. Jeg sliter så fælt med angst at den styrer livet mitt. Anonymkode: d8e1c...eeb 1
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #31 Skrevet 29. januar 2021 For å sette de på spissen syns vi det er ubehagelig og rart med folk som prater åpent med alle, og vi lurer på hva som rører seg oppi hodene deres. Vet aldri hvor vi har dere. Det gjør oss usikker og redd for dere. Vi tause og stille folk tenker mye, og noen av oss har ikke så mye å si, eller vi liker ikke å prate, eller vi er private av oss. Vi har kanskje ikke så lett for å åpne oss for fremmede. Jeg er kun åpen med noen veldig få som jeg er veldig trygg på. Med de rette personene prater jeg som en foss, og med folk jeg ikke kjenner på et dypere plan er jeg helt stille. Tror det er noe som heter selektiv mutisme der man er helt stille, men hjemme i trygge omgivelser er man seg selv og prater og ler, og med en gang det kommer en fremmed inn i huset blir man stille. For å sette de på spissen syns vi det er ubehagelig og rart med folk som prater åpent med alle, og vi lurer på hva som rører seg oppi hodene deres. Vet aldri hvor vi har dere. Det gjør oss usikker og redd for dere. Anonymkode: d8e1c...eeb 3
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #32 Skrevet 29. januar 2021 Catalina Culès skrev (3 timer siden): Jeg er introvert og prater ikke bare for å prate. Jeg er verken usikker eler sjenert. Takler bare ikke smalltalk. Smalltalk er det værste... Anonymkode: d8e1c...eeb
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #33 Skrevet 29. januar 2021 Jeg lytter istedenfor. Er ikke interessert i snakke om alt. Har ikke så stort behov for å være midtpunkt, trives i hjørnet med få eller ingen forventninger Anonymkode: 69071...950 1
Gjest TheCatLady Skrevet 29. januar 2021 #34 Skrevet 29. januar 2021 (endret) Jeg har slitt med sosial angst i mange år, og har jobbet mye med det å bli tryggere i sosiale situasjoner, men jeg er fortsatt ikke trygg i mange situasjoner. Spesielt i grupper med mennesker. For eksempel i lunsjpausene på jobb hvor man sitter i en større gruppe og folk skravler i vei. Da synes jeg det er vanskelig å si noe og blir litt stressa av det. Det å ha hatt sosial angst store deler av livet har nok satt sine spor tror jeg, for jeg har gått glipp av en del sosial trening. I hvert fall de årene jeg var veldig isolert, men jeg overtenker nok også en del og lager ting til å bli større enn de er. Jeg er nok også i utgangspunktet ikke av de mest utadvendte, men heller ikke ekstremt introvert. Liker å være sosial og har et behov for å være det, men ikke hele tiden. Jeg synes det er kjipt når jeg er i situasjoner der det er forventet at alle skal si noe og så gjør ikke jeg det. Det er ingen god følelse, men veldig mange har lite forståelse for det. Går rett til konklusjonen om at man er sur, uinteressert eller noe annet negativt. Kan forstå det litt, men synes det er rart at de ikke er innom det at folk er sjenerte eller bare ikke så utadvendte. Man blir i hvert fall ikke mer åpen av at folk skal spørre om hvorfor man er stille og fortelle at man må prate mer. Endret 29. januar 2021 av TheCatLady
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #35 Skrevet 29. januar 2021 Jeg er en av de som ikke snakker hvis jeg ikke må. Er bare sånn jeg er, har alltid vært litt stille og forsiktig. Er redd for å si noe dumt og det er ikke alt jeg orker å ha sterke meninger om. Liker best å bare lytte hvis det er en stor folkemengde. Dumt for deg at du blir usikker av sånne som meg, men jeg blir også usikker når du dømmer slike som meg. Det foregår mer i hodet mitt enn hva du aner. Anonymkode: 19e1a...dd2 1
Knirke Skrevet 29. januar 2021 #36 Skrevet 29. januar 2021 Jeg hater det når jeg må vaere alene med en sånn som ikke snakker. Pinilig stillhet, og man må dra hvert eneste ord utav dem. Jeg på min side snakker masse når jeg blir nervøs, og det pleier å ende med at jeg blir "hun som snakker for mye", bare fordi ingen andre snakker. Det jeg synes er enda verre er disse "lytterne", dvs de som ikke bidrar med noe i en samtale, men som bare spør spørsmål om meg og mitt privatliv (hvor er du fra, hvor bor du, er du gift, har du barn). Får meg til å føle at jeg er i et avhør😬. Og når jeg prøver å spørre spørsmål tilbake får jeg kun enstavelsesord. Jeg unngår begge typene så langt det er mulig 1
SnartMammaLykke Skrevet 29. januar 2021 #37 Skrevet 29. januar 2021 Min svigermor er slik, men hun prater lite generelt og jeg og flere blir usikre rundt henne. Hun framstår som dum sosial og forstår ikke ironi eller "humor", og har en tendens til å prate om det samme slik at hun gjenforteller alt hver gang vi møtes. En gang spurte jeg henne hvorfor hun snakket så lite, men da sa hun at hun alltid har vært slik. Var ikke ment vondt fra min side, men jeg som utadvendt synes slike mennesker er rare og veldig vanskelige å forstå seg på.
little fairy Skrevet 29. januar 2021 #38 Skrevet 29. januar 2021 Det verste med enkelte som ser ned på folk som er "taus", er at de ofte bidrar mer til at folk forblir taus. F.eks forsøker å tydeliggjøre at de er så tause. Og det er vel noe av det verste man kan si til de som er taus. Noen er kanskje bare sjenert. Andre gidder ikke å si ting hele tiden som er unødvendig. Noen liker ikke å prate høyt i større forsamlinger. Og av og til kan nok grunnen være (opplevd selv) at de utadvente tar overhånd. Andre når ikke frem og kommer ikke til, så da er det jo ikke noe vits i å si noe. Ellers er det nok også de som ikke tar til ordet, fordi de alltid blir hakket på, f.eks at noen mener ideene alltid er dårlig. Og som regel her rotter de utadvente seg sammen igjen. Jeg er stort sett veldig utadvent, men med "feile" personer så blir jeg introvert. Dvs. personer som virker oven i fra og ned, stirrer, er for direkte og blander seg i personlige ting, tar mye plass. 5
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #39 Skrevet 29. januar 2021 Knirke skrev (5 timer siden): Jeg hater det når jeg må vaere alene med en sånn som ikke snakker. Pinilig stillhet, og man må dra hvert eneste ord utav dem. Jeg på min side snakker masse når jeg blir nervøs, og det pleier å ende med at jeg blir "hun som snakker for mye", bare fordi ingen andre snakker. Det jeg synes er enda verre er disse "lytterne", dvs de som ikke bidrar med noe i en samtale, men som bare spør spørsmål om meg og mitt privatliv (hvor er du fra, hvor bor du, er du gift, har du barn). Får meg til å føle at jeg er i et avhør😬. Og når jeg prøver å spørre spørsmål tilbake får jeg kun enstavelsesord. Jeg unngår begge typene så langt det er mulig For min del synes jeg det er vanskelig å svare langt enten med folk jeg ikke kjenner så godt, eller hvis det ikke er kommer opp et samtaleemne jeg brenner for å snakke om, eller hvis jeg ikke føler meg nok komfortabel. Merkelig nok er det noen det er mye enklere å snakke med også. Det kommer an på kjemien og hva man merker at den andre er opptatt av å snakke om. Ellers liker jeg at det ikke snakkes altfor mye også, men det kan føles litt kleint i situasjoner der man merker at den andre personen forventer at man skal snakke mer. Ikke alle har slike forventninger til meg, men noen har det. Anonymkode: f0c5a...51e
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2021 #40 Skrevet 29. januar 2021 Jeg snakker ikke om det ikke er nødvendig i møter og jobbsammenhenger. Syns det å snakke med fremmede eller bekjente er skikkelig kjedelig og lite givende. Skyr det. Snakker mye når jeg er med venner og personer jeg liker, ELLER jeg føler det er nødvendig i jobbsammenheng. For eks dersom ett syn på det ting ikke kommer frem eller det handler om mitt arbeid. Anonymkode: d0b3e...6db
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå