Ungdom og antidepressiva

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har en sønn som nærmer seg myndig.  Pga angstproblematikk, har lege på BUP skrevet ut AD av ssri type. 

Jeg er ikke totalmotstander av medisinering, og skjønner at det er eneste utvei noen ganger, men det jeg reagerer på er at han ikke har fått annen veiledning, enn å lese pakningsvedlegget.  Jeg mener det er velkjent hvilke virkninger slik medisin kan ha på følelsesliv, seksualliv, og evnen til å knytte nære bånd, i tillegg til at særlig yngre kan få selvmordstanker av medisinen.

Det begynner også å bli aksept for at enkelte bivirkninger av medisinen kan bli langvarige, eller permanente, også etter seponering. Tanken på at vi står der om noen år, med en impotent 25-åring, og må fortelle ham at den faren var vi desverre klar over, ligger litt tungt på meg.  Jeg føler at helsevesenet har forsømt noe, når de ikke kan bruke noen minutter på å gi en stakkar litt informasjon.  Hva slags grunnlag har en fortvilet 18-åring for å ta slike fremtidsvalg?  Er det noen som har tanker om dette?

Anonymkode: 18aa9...10f

[AnonymBruker]

Enig med deg. Helsevesenet forventer at folk skal ta bivirkninger av medisiner på sin egen kappe. Både korttidsbivirkninger, langtidsbivirkninger og senskader. Dem fraskriver seg all ansvar, samtidig som dem skriver ut resepter i hytt og pine. 

Skulle denne gutten din få senskader så får han ingen erstatning heller. Fordi dette er forventede bivirkninger. 

Du må rett og slett ta deg av jobben med å informere din sønn. Og prøve å ta en kost-nytte-vurdering av det hele. Er den psykiske situasjon hans kritisk, så kanskje er medisin en god løsning. Er den levelig, kanskje andre metoder fins og burde utprøves først? 

Impotens og vektøkning er vanlige bivirkninger. Også emosjonell flathet. Dette er 3 dårlige og ødeleggende bivirkninger for en ungdom på 18 år, som nå liksom skal ut å teste ut livet. 

Dere må ta et valg sammen om dette. Og velges det SSRI, så må du følge med han og overvåke han neste 4 uker. Det er da de verste bivirkningene er størst. Som f.eks økt angst, økt depresjon, selvmordsproblemer, tankekjør, kvalme osv. Disse går over etter noen uker, men så kicker impotens, vektøkning og emosjonell flathet inn. Kanskje irritasjon. Sterk trøtthet. 

Off. Grusomme greier! 

Anonymkode: 69cf2...e2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei. Jeg har en sønn som nærmer seg myndig.  Pga angstproblematikk, har lege på BUP skrevet ut AD av ssri type. 

Jeg er ikke totalmotstander av medisinering, og skjønner at det er eneste utvei noen ganger, men det jeg reagerer på er at han ikke har fått annen veiledning, enn å lese pakningsvedlegget.  Jeg mener det er velkjent hvilke virkninger slik medisin kan ha på følelsesliv, seksualliv, og evnen til å knytte nære bånd, i tillegg til at særlig yngre kan få selvmordstanker av medisinen.

Det begynner også å bli aksept for at enkelte bivirkninger av medisinen kan bli langvarige, eller permanente, også etter seponering. Tanken på at vi står der om noen år, med en impotent 25-åring, og må fortelle ham at den faren var vi desverre klar over, ligger litt tungt på meg.  Jeg føler at helsevesenet har forsømt noe, når de ikke kan bruke noen minutter på å gi en stakkar litt informasjon.  Hva slags grunnlag har en fortvilet 18-åring for å ta slike fremtidsvalg?  Er det noen som har tanker om dette?

Anonymkode: 18aa9...10f

Ja jeg har det.  For syv år siden stod min syttenårige gutt med cipralex i hånden etter å ha vært deprimert siden han var et lite barn. Da var det han selv som kom til meg og sa han ville prøve det, at nå var tiden kommet. Likevel var det ikke med et lett hjerte jeg så på dette, da jeg har gått på samme medisinen selv lenge og vet hvordan enkelte av bivikningene kan være på kroppen. Det blir likevel alltid en avveining nytteverdi mot bivirkninger, 17 år eller om en er voksen slik jeg ser det. Men du har helt rett i at det er tragisk at de ikke kan ta seg bedre tid til å gi skikkelig informasjon, det gjorde de ikke til min sønn heller. Og som forelder er det ikke spesielt lett å sette seg ned og begynne å snakke om nedsatt libido og slike ting med en gutt i den alderen med de problemene han ellers har. Men er det en ting jeg angrer på så er det altså at jeg ikke gjorde det. For tro meg, det er enda verre å gjøre det når han begynner å få forhold og et sexliv. Da er det i hvert fall forsent.Nå kjenner jeg at jeg tråkker over en grense om jeg gjør det.  For sønnen min går fortsatt på cipralex og mye tyder på at det kanskje blir langvarig, muligens livslangt, og selv om han ikke gir uttrykk for noen bivirkninger til meg, så er det ikke godt for hverken meg eller han selv for den del å vite om han har bivikninger knyttet til libidoet. Han virker fornøyd og glad og er i sitt andre forhold, men jeg lurer nå likevel. Det finnes andre medisiner som brintellix som er svært likt cipralex, bare at det virker på flere respetorer i hjernen, og jeg har selv gått på det og. Det påvirker ikke libidoet og er like virksom mot depresjon, men ikke like virksomt mot angst muligens. Om det bare er depresjon som er problemet, er det greit å gjøre han oppmerksom på at det finnes mulighet for dette byttet om han vil det. Ofte vil legene at de skal prøve ut et SSRI som cipralex eller zoloft først, men du kan diskutere det med legen om du vil. Wellbutrin påvirker heller ikke libidoet og er bra mot depresjon, ikke så mye mot angst. Godt for den som mangler energi. 

Du må også huske at det ikke er noe giftermål å starte på et Ad, han kan slutte på det om han senere vil, men gjør han oppmerksom på at det finnes Ad uten påvirkning på libido, brintelix, wellbutrin, aurorix. Gjør hjan oppmerksom på at starten på et AD for noen kan være litt tøff. Og at av og til må en prøve seg fram for å foinne rett medisin.

Nå kommer du garantert til å få noen svar fra de som mener at 18åringer absolutt ikke skal gå på slike medisiner og jeg mener du ikke skal høre på disse. Dere vet selv om tiden er der til at han trenger noe mer hjelp. Dere vet hvordan livet hans er og hvordan han sliter. Min sønn fikk et helt nytt liv etter han begynte på de. Karakteren gikk opp to karakterer i snitt fra laveste karakterer. Deretter han han bare fått bedre og bedre karakterer, et bedre sosialt liv med gode kamerater, forhold med jenter, en god jobb og gode tjente penger og det virktigste av alt, han har det bra med seg selv og livet. Og du skulle sett han i barndommen og tidlige ungdsomsår. Det er en historie så trist å fortelle at den hører til under fire øyne. Han sier det selv slik; det er ikke noe med livet mitt som er galt, det er noe i hjernen min kombinert med arv som gjør at jeg må gå på AD. Han har prøvd å slutte et par ganger men da merker han det etter bare noen dager at lyset forsvinner. Selv om livet egentlig er like bra. Tendensen til det mørke ligger der sier han, men han klarer å trekke seg selv ut av det nå. Det er ikke slik at det er helt borte, men han håndterer det. Så min sønn har vært blant de heldige som har fått god effekt, ikke alle er så heldige. For noen er det ingen virkning eller bare bivikninger, men det vet en ikke før en prøver. Pass på sønnen din i starten når han trapper opp. Da kan en være spesielt sårbar. Trapp opp svært forsiktig. 

Jeg vil ønske dere alle masse lykke til og spør gjerne om det er noe mer du kunne tenke deg og diskutere eller lurer på. Jeg er anonym siden jeg har skrevet såpass mye om min sønn. 

Anonymkode: 8c042...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du må også huske at det ikke er noe giftermål å starte på et Ad, han kan slutte på det om han senere vil,

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Han har prøvd å slutte et par ganger men da merker han det etter bare noen dager at lyset forsvinner.

Takker for et fyldig og godt svar.  Det med giftermål er jeg delvis uenig i, da det fungerer for mange som en eks, som aldri flytter ut. Selv gikk jeg på lavdose Cipralex i 6mnd, for utbrenthet og lett depresjon, og har ettervirkninger nå snart 2 år etter at det ble avsluttet.  Det er også grunnen til at jeg har satt meg litt inn i dette, og har en viss bekymring. 

Mange ender jo opp med livslang medisinering, fordi seponeringssymptomene ligner veldig på det de begynte på medisinen for i utgangspunktet. Mange flere vil nok kunne slutte, hvis de bare greier seg gjennom de ukene det kan ta. 

Anonymkode: 18aa9...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 

Takker for et fyldig og godt svar.  Det med giftermål er jeg delvis uenig i, da det fungerer for mange som en eks, som aldri flytter ut. Selv gikk jeg på lavdose Cipralex i 6mnd, for utbrenthet og lett depresjon, og har ettervirkninger nå snart 2 år etter at det ble avsluttet.  Det er også grunnen til at jeg har satt meg litt inn i dette, og har en viss bekymring. 

Mange ender jo opp med livslang medisinering, fordi seponeringssymptomene ligner veldig på det de begynte på medisinen for i utgangspunktet. Mange flere vil nok kunne slutte, hvis de bare greier seg gjennom de ukene det kan ta. 

Anonymkode: 18aa9...10f

Du har jo helt rett i at det kan være svært vanskelig å slutte med cipralex, for noen nærmest umulig. For de fleste tror jeg det kan gå greit med flere mnd nedtrapping. Men man vet dessverre ikke hvilken gruppe man er i når man starter. Det er jo ikke drops dette, det er sikkert. Men jeg har selv hatt de grusomste seponeringssymptomer på efexor foreksempel så jeg har kjent det på kroppen når det virkelig slår til.

Så det kommer til dette hvor dårlig fungerer han. Vi ventet jo i mange år nettopp av skepsis av mange årsaker. Tidlig alder var et av dem. Bivirkninger et annet. Seponeringsvansker og i det hele tatt å gripe inn i med medisiner  i et ungt sinn. Men han opplevde ingen avflating heldigvis, ble bare mer seg selv om en kan si det slik. Men jeg mener ikke at min "suksesshistorie" kan bli fasiten for andres liv. Vi visste jo ikke noe på forhånd vi heller.  Jeg har selv prøvd opptil ti medisiner selv for å finne noe og har kjent på et utall bivirkninger og seponeringsvansker og har på langt nær samme effekt som min sønn av AD. Men er man dårlig nok mener jeg man ikke kan gjøre annet enn å rett og slett prøve likevel. Man har på en måte intet annet valg. Suicid er et reelt valg etter hvert. Det var det i hvert fall i vårt tilfelle.

Så kommer spørsmålet som er veldig viktig her, hva vil han selv. Han er ung, men ikke så ung at han ikke vet litt selv hva han vil tross alt. Jeg lot som sagt min sønn selv få si til meg at han ville begynne istedenfor at jeg fortalte han at nå syntes jeg han  skulle begynne. Jeg la det frem som en mulighet, ba han kjenne på det, lese om det, komme til meg om han ville prøve. Og når tiden var inne kom han. Da var han 17. Selvfølgelig på mange måter altfor ung til å ta et slikt valg. Men de tar mange valg for fremtiden i ung alder som er store og viktige og vi kan ikke annet enn å være der og veilede, støtte, opplyse og elske dem over alt. Men vi fikk altfor lite opplysning og støtte på veien fra fastlege i denne perioden og jeg angrer jeg ikke stod mer på for at han ble mer fulgt opp, han var jo ennå ikke myndig. Han burde kommet til fastlegen etter et par uker f. eks. for å høre hvordan opptrappingen gikk, om han sov godt osv. Altfor sløvt. Kanskje du kan snakke med din sønn om å sette opp noen hyppige timer i tiden fremover. Han må muligens selv "presse seg på" nemlig, for de står ikke alltid på tilbudssiden når det gjelder oppfølging. Når de er så unge kan særlig det at ting forsterker seg, depresjon, angst, søvnvansker, være vanskeligere å takle enn for oss som er godt voksne. Men det høres ut som om du har satt deg godt inn i det og da er tror jeg at du kan støtte han på en god måte. 

Anonymkode: 8c042...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men vi fikk altfor lite opplysning og støtte på veien fra fastlege i denne perioden og jeg angrer jeg ikke stod mer på for at han ble mer fulgt opp, han var jo ennå ikke myndig. Han burde kommet til fastlegen etter et par uker f. eks. for å høre hvordan opptrappingen gikk, om han sov godt osv. Altfor sløvt. Kanskje du kan snakke med din sønn om å sette opp noen hyppige timer i tiden fremover. Han må muligens selv "presse seg på" nemlig, for de står ikke alltid på tilbudssiden når det gjelder oppfølging. Når de er så unge kan særlig det at ting forsterker seg, depresjon, angst, søvnvansker, være vanskeligere å takle enn for oss som er godt voksne. Men det høres ut som om du har satt deg godt inn i det og da er tror jeg at du kan støtte han på en god måte. 

Takk for gode råd. Vi må jo bare gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 18aa9...10f

[AnonymBruker]

Jeg hadde frarådet ungdommen min på det sterkeste å gå på den type sterke hjerne-endrende midler. 18-åringer er i en kritisk fase når det gjelder utvikling av hjerne. Jeg ville ikke risikert å skade han for livet. Det er veldig begrenset med hvor mye forskning som er gjort på langtidsvirkningene. Dersom han blir impotent som 25-åring vil ikke akkurat det hjelpe på depresjon... 

Hvor lenge har han gått i terapi? Jeg ville forsøkt en annen terapistil eller en ny pskolog om han har gått der lenge uten at det virker. 

Anonymkode: 7a07f...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Takker for et fyldig og godt svar.  Det med giftermål er jeg delvis uenig i, da det fungerer for mange som en eks, som aldri flytter ut. Selv gikk jeg på lavdose Cipralex i 6mnd, for utbrenthet og lett depresjon, og har ettervirkninger nå snart 2 år etter at det ble avsluttet.  Det er også grunnen til at jeg har satt meg litt inn i dette, og har en viss bekymring. 

Mange ender jo opp med livslang medisinering, fordi seponeringssymptomene ligner veldig på det de begynte på medisinen for i utgangspunktet. Mange flere vil nok kunne slutte, hvis de bare greier seg gjennom de ukene det kan ta. 

Anonymkode: 18aa9...10f

Man kan få Fluoxetin om seponeringen blir ille. 

Jeg kjenner flere som har prøvd ssri, ingen har hatt problemer med nedtrapping eller ettervirkninger.

Men, som noen her nevner er jo hjernen fortsatt i utvikling.

Om ikke angsten har vært invalidiserende over lang tid tenker jeg nok kanskje tenkt at terapi er viktig å ha prøvd en stund? 

Type eksponeringsterapi, fysisk aktivitet osv. 

Jeg har lykkes med det selv - men det krever mye jobb. MYE. 

Hadde ikke prøvd ssri som førstevalg (går på det selv nå, men er invalidisert av sykdom). 

Anonymkode: f5564...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Takker for et fyldig og godt svar.  Det med giftermål er jeg delvis uenig i, da det fungerer for mange som en eks, som aldri flytter ut. Selv gikk jeg på lavdose Cipralex i 6mnd, for utbrenthet og lett depresjon, og har ettervirkninger nå snart 2 år etter at det ble avsluttet.  Det er også grunnen til at jeg har satt meg litt inn i dette, og har en viss bekymring. 

Mange ender jo opp med livslang medisinering, fordi seponeringssymptomene ligner veldig på det de begynte på medisinen for i utgangspunktet. Mange flere vil nok kunne slutte, hvis de bare greier seg gjennom de ukene det kan ta. 

Anonymkode: 18aa9...10f

Hvilke ettervirkninger har du nå? (Som du er sikker skyldes ssri og ikke etterfølger av utbrenthet)?

Anonymkode: f5564...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvilke ettervirkninger har du nå? (Som du er sikker skyldes ssri og ikke etterfølger av utbrenthet)?

Anonymkode: f5564...bf9

Jeg merker en flathet, men det kan være en ettervirkning av utbrentheten.  Derimot mindre følsomhet i penis, forsinket utløsning, svakere orgasmer , og generelt lavere lyst, er jeg sikker på skyldes  medisinen. Dette var ikke noe problem før medisinering, tvert om var seksuallivet noe av det som ga glede og lys i hverdagen.  Vanskelig å kvantifisere det, men si at kvaliteten er ca halvert.  Det fines ingen kur, annet enn å vente og se, samtidig som man justerer forventningene til livet.  Det finnes nok av skrekkhistorier om total aseksualitet, eller tap av potens og følelse, med påfølgende depresjon , så jeg priser meg for at noe fungerer i det hele tatt. 

Anonymkode: 18aa9...10f