Sørger over barna og familien jeg aldri kommer til å få :(

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk. Jeg har prøvd å snakke med han men det går ingen vei. Han vet ikke. Han er usikker. Spørsmålet om barn/ikke barn tærer på forholdet og det tærer på min mentale psyke at han aldri vil snakke med meg om dette. Ser ut til at han helst vil finne ut av dette på egenhånd, uten å involvere meg. Den uvissheten gjør meg gal. Han vet at jeg gråter når jeg er alene. At jeg er redd og trist. Fortsatt skal han late som ingenting. Jeg tror han kanskje føler seg maktesløs... 

Uten å vite noe så klarer jeg ikke ta et valg. Enn om jeg går i fra han og aldri finner meg noen andre. Enn om han plutselig blir klar for barn til neste år? Enn om. Hva hvis. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 03eb2...2d0

Samme f om han blir klar for barn med ei annen om ett år eller to! Det er deg han er usikker på, hvorfor vil du da ha barn med en som ikke elsker deg høyt nok? Skaff deg ryggrad og få et barn på egen hånd feks i Danmark - det er ikke vanskelig å være alenemor og du slipper å dele barnet med eksen annenhver uke - og så finner du en snill mann som elsker dere begge senere. 

Anonymkode: 951f5...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Her lager du dine egne problemer og setter en stopp for deg selv. Mulig du ikke vil innse det men du virker negativ og at du allerede har gitt opp. Istedenfor å sørge hadde jeg heller prøvd å gjøre det jeg kunne for å oppnå den drømmen. Men det er ditt valg og ditt liv. 

Anonymkode: c2ef1...5cc

Takk. Du er streng men jeg trengte å høre dette. Ja, jeg er på et ganske negativt sted nå.

Anonymkode: 03eb2...2d0

[AnonymBruker]

I gamle dager, da det ikke fantes prevansjonsmoddel, fikk kvinner barn så lenge de har fruktbare. Noen kvinner fikk barn da de var 48-49, ja opp mot 50. 

Så sånn sett kan du få barn så lenge du har mensen. 

Mamma fikk meg da hun var 45. Idag er hun 70, ungdommelig, mye energi, god helse, sprek og rask, og jeg er 25 og klarer ikke holde følge med henne. 

Jeg tenker det er fordi hun har god døgnrytme, godt kosthold, normal aktivitetsnivå og er positiv og glad. Har få, gode venner. 

Jeg har shitty døgnrytme, spiser dårlig, og ligger bare inne og deprimerer.. 

Anonymkode: 6cdc0...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg ønsker ikke å dra på en klinikk alene. Jeg har ikke et stort nok støttenettverk til at jeg tørr å gjøre dette alene. Også vil jeg helst at mine barn skal ha en pappa.

Anonymkode: 03eb2...2d0

Ja, det var plan A, men hva om det ikke skjer? Vil su ikke heller ha en plan B? Du har fremdeles tid til å realisere plan A, men ikke utelukk plan B. At du får barn med en mann er ingen garanti for at de barna vil ha en «pappa». Menn kommer og går, barn er for alltid, ikke gi opp barnedrømmen! 

Anonymkode: c3104...2e0

[AnonymBruker]

Du må ikke reprodusere deg for å ha noen å elske og tenke på.. For et snevert syn.. Mannen din og dyr er jo like mye familie som unger, - om du ikke kan elske noen med mindre de er et biprodukt av deg selv så sier det mer om deg tenker jeg da.

 

Anonymkode: b6c8a...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg føler dette bare er en illusjon og ønsketenkning. Noe bare for dem som har flaks. Etter 35 går det bare nedover. Når man når 38-40 er sjansen svært høy for både kromosonfeil og at man ikke vil klare å bære fram et friskt barn. 

Jeg kan gå fra kjæresten min og forsøke å finne meg en annen mann men jeg er redd det allerede er for sent. Jeg allerede så nedtrykt at jeg trenger tid til å bygge meg opp for å i det hele tatt klare å date noen andre. Det kan gå kjapt å finne noen men det kan også ta årevis. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette...

Anonymkode: 03eb2...2d0

Tull! Den er ikke «svært høy», den er bare litt høyere enn for yngre kvinner. De aller fleste gravide på 38-40 får friske barn.

Anonymkode: c3104...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg vet at jeg må prøve å endre på mitt fremtidssyn. Jeg må se for meg et annet liv. Et liv uten barn. Og prøve å finne glede i det scenarioet også. Det gjør bare så vondt. 

Anonymkode: 03eb2...2d0

Nei det «MÅ» du ikke, du kan velge det så klart, men det er et valg. Ikke sett deg selv i offerrollen og tro at du ikke har andre muligheter, det stemmer ikke  og vil bare gjøre deg bitter.

Anonymkode: c3104...2e0

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

I gamle dager, da det ikke fantes prevansjonsmoddel, fikk kvinner barn så lenge de har fruktbare. Noen kvinner fikk barn da de var 48-49, ja opp mot 50. 

Så sånn sett kan du få barn så lenge du har mensen. 

Mamma fikk meg da hun var 45. Idag er hun 70, ungdommelig, mye energi, god helse, sprek og rask, og jeg er 25 og klarer ikke holde følge med henne. 

Jeg tenker det er fordi hun har god døgnrytme, godt kosthold, normal aktivitetsnivå og er positiv og glad. Har få, gode venner. 

Jeg har shitty døgnrytme, spiser dårlig, og ligger bare inne og deprimerer.. 

Anonymkode: 6cdc0...092

Det er en myte at man er fruktbar, så lenge man menstruerer. Vanlig å miste fruktbarheten ti år før mensen opphører. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg føler dette bare er en illusjon og ønsketenkning. Noe bare for dem som har flaks. Etter 35 går det bare nedover. Når man når 38-40 er sjansen svært høy for både kromosonfeil og at man ikke vil klare å bære fram et friskt barn. 

Jeg kan gå fra kjæresten min og forsøke å finne meg en annen mann men jeg er redd det allerede er for sent. Jeg allerede så nedtrykt at jeg trenger tid til å bygge meg opp for å i det hele tatt klare å date noen andre. Det kan gå kjapt å finne noen men det kan også ta årevis. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette...

Anonymkode: 03eb2...2d0

Er det SVÆRT HØY sjanse for kromosomfeil eller at barnet ikke er friskt? 

Måten du kan klare det på er å bli enig med deg selv om hva som er dine mål, hvem du vil være og hva du vil med livet ditt. Deretter begynner du å "live the part". Dersom du vil bli mamma må du dumpe fyren dersom han ikke klarer å bestemme seg og finne en som vil ha barn, eller utvide nettverket slik at du er komfortabel med å benytte donor og gjøre det alene. Spar penger, hold deg sunn og frisk, skaff deg verdifull informasjon om din egen fertilitet. 

Du sier selv at det kan gå kjapt eller ta lang tid. Skal du bare gi opp fordi det er en mulighet at det tar lang tid/ikke skjer?

Jeg håper du får det livet du ønsker deg 😊

Anonymkode: 48f79...811

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må ikke reprodusere deg for å ha noen å elske og tenke på.. For et snevert syn.. Mannen din og dyr er jo like mye familie som unger, - om du ikke kan elske noen med mindre de er et biprodukt av deg selv så sier det mer om deg tenker jeg da.

 

Anonymkode: b6c8a...2d8

Dyr? Virkelig? 🤨 Kan du sammenligne det å få barn med ett kjæledyr? Synes kommentaren din er direkte frekk! TS har fremdeles noen år igjen før banken stenger, men for de som er infertile så forstår jeg ekstremt godt at de sørger. Både over barna de ikke kan få, og over biologien. Adopsjon er ikke for alle, og dyrehold er absolutt ikke for alle. Dyr lever bare en liten periode i livet vårt, og kan ikke sammenlignes med ett barn i det hele tatt, selv om det også gir kjærlighet. Mannen kan man selvsagt også ha svært kjær, uten at det dekker behovet og ønske om å bli mamma. 👀 Jeg personlig setter det å bli mamma høyest av ALT! Det gjør meg ikke til en sneversynt person. Folk er forskjellig, og om du ikke evner å se det så kanskje *kremt*, hvert fall ikke jeg eller ts som er sneversynte. 

Anonymkode: dfa09...a54

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette er et nettforum. Det er åpent for alle å svare. Jeg håper allikevel at dem som velger å svare på mitt hovedinnlegg, kan tenke seg litt om før de velger sine ord. Jeg hadde ikke forventet å få så mange svar.

Jeg er en ekte person. Min sorg er ekte. Jeg postet dette på sorg forumet fordi jeg er langt nede. Det er også omstendigheter rundt min situasjon og i mitt liv som har ført meg hit. Ikke bare mitt ønske om barn. Jeg har bla. alvorlig syke foreldre. Min far skal snart dø og min mor vil snart bli pleietrengende. Jeg frykter fremtiden og alt virker mørkt. Noen vil kanskje irritere seg over "offer-rollen" min. Jeg skulle også ønske at jeg var sterkere. I realiteten vil nok de fleste anse meg som sterk og fornuftig, men jeg er ikke det på innsiden. Ikke nå.

Jeg tåler reality kicks. Jeg setter pris på dem som minner meg på mitt negative tankemønster. Også dem som ønsker å gi meg råd og håp igjen. Takk.

Noen ganger er det godt å få lov til å dele sin aller innerste sorg og håpløshet. Selv om det bare er med noen fremmede på nett.

Anonymkode: 03eb2...2d0

[AnonymBruker]

Ts, om du virkelig ønsker deg barn så sterkt så hadde jeg dratt til Danmark f.eks og fikset det. Om din nåværende partner er usikker så ødelegger det så mye for deg så forholdet kommer uansett til å ryke. 

Jeg har en venninne som var singel og 35, og som hun sa hun har ingen garanti for å finne en mann hun faktisk vil ha barn med. Hun dro til Danmark, har idag en sønn på 5år, og de klarer seg helt utmerket. Hun jobber 100%, og klarer seg med at hun har sønnen fulltid. Hun var innstilt på å klare det og det er faktisk ikke så himla mye styr å være alene med baby så lenge innstillingen er riktig. Ikke les alle skremsels historiene om damer som knapt klarer småbarnstiden med våkenetter etc. 

Uansett har du aldri garanti for at forhold varer når du får barn. Jeg har 2 barn, når de var små var far stort sett borte i jobb, så alt falt på meg. Ble alene med de når de var 4 og 6, det er faktisk ikke så mye jobb mange skal ha det til. Rutiner er viktig, og du kommer langt med innstilling at dette skal du klare. Du vil aldri angre et barn, men du vil angre om du ikke får det om du har en mulighet. Ikke la en mann la tiden din gå ved at han ikke klarer bestemme seg.

 

Anonymkode: 6c01f...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ts, om du virkelig ønsker deg barn så sterkt så hadde jeg dratt til Danmark f.eks og fikset det. Om din nåværende partner er usikker så ødelegger det så mye for deg så forholdet kommer uansett til å ryke. 

Jeg har en venninne som var singel og 35, og som hun sa hun har ingen garanti for å finne en mann hun faktisk vil ha barn med. Hun dro til Danmark, har idag en sønn på 5år, og de klarer seg helt utmerket. Hun jobber 100%, og klarer seg med at hun har sønnen fulltid. Hun var innstilt på å klare det og det er faktisk ikke så himla mye styr å være alene med baby så lenge innstillingen er riktig. Ikke les alle skremsels historiene om damer som knapt klarer småbarnstiden med våkenetter etc. 

Uansett har du aldri garanti for at forhold varer når du får barn. Jeg har 2 barn, når de var små var far stort sett borte i jobb, så alt falt på meg. Ble alene med de når de var 4 og 6, det er faktisk ikke så mye jobb mange skal ha det til. Rutiner er viktig, og du kommer langt med innstilling at dette skal du klare. Du vil aldri angre et barn, men du vil angre om du ikke får det om du har en mulighet. Ikke la en mann la tiden din gå ved at han ikke klarer bestemme seg.

 

Anonymkode: 6c01f...fa1

Jeg har Danmark som en slags langt borte backup plan, selv om det ikke er det jeg ønsker. Jeg vet bare ikke om jeg klarer det helt alene mens jeg samtidig må være en omsorgsperson for min mor som er så syk. Jeg har ikke noe støttenettverk. Hvem skal ta vare på barnet mitt om jeg havnet i en ulykke f.eks? Eller om jeg ble syk? Jeg må kunne gi barnet mitt trygghet og en god oppvekst. Jeg kan ikke bare tenke på hva jeg ønsker. Jeg må være en realist. 

Jeg liker tanken på å adoptere et barn også. Det hadde vært helt fantastisk. Men også her er det krav til alder, noe jeg forstår ganske godt. 

Tanken på at jeg har så få år på å finne ut av dette, gir meg mye angst. 

Anonymkode: 03eb2...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har Danmark som en slags langt borte backup plan, selv om det ikke er det jeg ønsker. Jeg vet bare ikke om jeg klarer det helt alene mens jeg samtidig må være en omsorgsperson for min mor som er så syk. Jeg har ikke noe støttenettverk. Hvem skal ta vare på barnet mitt om jeg havnet i en ulykke f.eks? Eller om jeg ble syk? Jeg må kunne gi barnet mitt trygghet og en god oppvekst. Jeg kan ikke bare tenke på hva jeg ønsker. Jeg må være en realist. 

Jeg liker tanken på å adoptere et barn også. Det hadde vært helt fantastisk. Men også her er det krav til alder, noe jeg forstår ganske godt. 

Tanken på at jeg har så få år på å finne ut av dette, gir meg mye angst. 

Anonymkode: 03eb2...2d0

Jeg tror det er noen utfordringer med å adoptere alene også. 😕 Ang dette med barnepass om noe skulle skje deg, har du ingen annen familie enn foreldrene dine? Ingen venner i nærheten? Det finnes mennesker som har oppdratt barn helt alene, uten å ha nettverk rundt seg. Det er jo selvsagt litt mer utfordrende, men absolutt mulig. I verste fall, om du skulle bli ordentlig syk, så vil jo det offentlige steppe inn og ta vare på barnet ditt til du er i stand til å gjøre det selv. Det er jo ikke ønskelig, men det er også veldig lite sannsynlig at det blir tilfelle. Man kan ikke bare se hindringene i veien heller. Om vi skulle levd livet etter hva om og hvis om eller dersom, så hadde vi blitt veldig begrenset alle sammen. Dette må du selvsagt kjenne etter selv, og hva som er riktig for deg. Jeg kan hvert fall fortelle deg at jeg ikke hadde vært i tvil.  Noen sjanser må man ta også. 

Anonymkode: dfa09...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror det er noen utfordringer med å adoptere alene også. 😕 Ang dette med barnepass om noe skulle skje deg, har du ingen annen familie enn foreldrene dine? Ingen venner i nærheten? Det finnes mennesker som har oppdratt barn helt alene, uten å ha nettverk rundt seg. Det er jo selvsagt litt mer utfordrende, men absolutt mulig. I verste fall, om du skulle bli ordentlig syk, så vil jo det offentlige steppe inn og ta vare på barnet ditt til du er i stand til å gjøre det selv. Det er jo ikke ønskelig, men det er også veldig lite sannsynlig at det blir tilfelle. Man kan ikke bare se hindringene i veien heller. Om vi skulle levd livet etter hva om og hvis om eller dersom, så hadde vi blitt veldig begrenset alle sammen. Dette må du selvsagt kjenne etter selv, og hva som er riktig for deg. Jeg kan hvert fall fortelle deg at jeg ikke hadde vært i tvil.  Noen sjanser må man ta også. 

Anonymkode: dfa09...a54

Og vil legge til.. Dersom barnet går i barnehage for eksempel, og har venner der som de har vært med hjem til så er det ikke noe i veien for at barnet er hos vennen sin og familien hans eller hennes til du kommer deg på bena igjen. Jeg hadde hvert fall stilt opp uten å dvele, dersom alenemoren til vennen av barnet mitt ble syk.  Samme gjelder skolekompiser. Og dette blir jo et tenk tilfelle, som mest sannsynlig ikke bli skje. Det finnes alltid muligheter. 

Anonymkode: dfa09...a54

[AnonymBruker]

Du må ta en seriøs samtale med typen. Enten starter dere prøvingen nå eller så forlater du han. Enkelt og greit! 

Selv om du skulle velge å få barn alene:. Sørg for at du har spart opp litt ekstra penger i tilfelle du vil ha litt ekstra ulønnet permisjon. Når barnet er fylt året , så kan du ha barnet i barnehagen. Det er nok ikke helt umulig å skaffe barnevakt heller uten nettverk.  I større byer er det egne firmaer som driver med dette, på bygda er det helt sikkert en tenåring som kan trille tur eller sitte barnevakt.  Kanskje du møter en mann også🙂? Da har du en støttespiller. 

Leste om en dame som hadde fått barn med et homofilt par. Kunne det vært noe? Da har barnet pappa(er) og dere deler 50/50. 

Anonymkode: 2524b...7da

[AnonymBruker]

Hva med å bli foster mor til barn som trenger en snill mamma ?

Anonymkode: 7419c...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet at dette er et nettforum. Det er åpent for alle å svare. Jeg håper allikevel at dem som velger å svare på mitt hovedinnlegg, kan tenke seg litt om før de velger sine ord. Jeg hadde ikke forventet å få så mange svar.

Jeg er en ekte person. Min sorg er ekte. Jeg postet dette på sorg forumet fordi jeg er langt nede. Det er også omstendigheter rundt min situasjon og i mitt liv som har ført meg hit. Ikke bare mitt ønske om barn. Jeg har bla. alvorlig syke foreldre. Min far skal snart dø og min mor vil snart bli pleietrengende. Jeg frykter fremtiden og alt virker mørkt. Noen vil kanskje irritere seg over "offer-rollen" min. Jeg skulle også ønske at jeg var sterkere. I realiteten vil nok de fleste anse meg som sterk og fornuftig, men jeg er ikke det på innsiden. Ikke nå.

Jeg tåler reality kicks. Jeg setter pris på dem som minner meg på mitt negative tankemønster. Også dem som ønsker å gi meg råd og håp igjen. Takk.

Noen ganger er det godt å få lov til å dele sin aller innerste sorg og håpløshet. Selv om det bare er med noen fremmede på nett.

Anonymkode: 03eb2...2d0

Veldig leit å høre om foreldrene dine. Sender deg en klem❤

Anonymkode: 48f79...811

[AnonymBruker]

Kan og fortelle at min kusine avtalte med en mann og fikk et barn når hun var 38 år. Mannen betaler bidrag og barnet vet hvem som er dets far og fars familie.

Anonymkode: 7419c...03d

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

I gamle dager, da det ikke fantes prevansjonsmoddel, fikk kvinner barn så lenge de har fruktbare. Noen kvinner fikk barn da de var 48-49, ja opp mot 50. 

Så sånn sett kan du få barn så lenge du har mensen. 

Mamma fikk meg da hun var 45. Idag er hun 70, ungdommelig, mye energi, god helse, sprek og rask, og jeg er 25 og klarer ikke holde følge med henne. 

Jeg tenker det er fordi hun har god døgnrytme, godt kosthold, normal aktivitetsnivå og er positiv og glad. Har få, gode venner. 

Jeg har shitty døgnrytme, spiser dårlig, og ligger bare inne og deprimerer.. 

Anonymkode: 6cdc0...092

Du. Kanskje du skal skjerpe deg litt for din mors skyld?  Du ligger inne og bare deprimerer. Hvorfor det? Hvordan har moren din det?