6-åringen "hater" samboeren min...

[Gjest Desperat mor/samboer]

Kjære medsøstre,

Håper på noen trøstende ord og gode råd, for nå er jeg helt fortvila og aner ikke hvordan dette skal ende.

Jeg har en seks år gammel sønn, som jeg hele tiden har vært alene med. Han har ingen kontakt med faren sin, og vi har heller ingen familie her hvor jeg bor. Han har altså hatt 100% oppmerksomhet fra meg fra første dag, og jeg syntes i grunn det var greit de første par årene, selv om det selvsagt har vært tøft og krevende. Jeg har gått helt opp i ham, gitt masse oppmerksomhet og føler at jeg har ofret voldsomt mye for å kunne gi ham en fin oppvekst fylt av alle de sunne og riktige tingene + et nært og godt forhold til meg.

I denne tiden har jeg ikke hatt noe som helst forhold til menn, utover vennskap, rett og slett fordi ingen har fanget min interesse. Jeg har dessuten ønsket å skåne min sønn for "prøveperioder", og har muligens "skviset" et par mulige kandidater av den grunn.

MEN, nå har jeg truffet mitt livs kjærlighet! Jeg er lykkelig over skyene, føler meg 100% sikker på at jeg vil dele resten av mitt liv med ham (og jeg er verken ung, naiv eller ulevd, jeg VET at "this is it") og ønsker av hele mitt hjerte at vi skal forme en familie. Han sier akkurat det samme. Men sønnen min er ikke enig...hver gang de treffes blir han sur, og han har begynt å oppføre seg aldeles forferdelig. Alle rødlamper på; stakkars gutt, han blir neglisjert, dette er et typisk sjalusitilfelle etc etc. Jeg kjenner alle frasene fra psykologer og pedagoger, men trodde at jeg hadde bygget opp en sterk, selvsikker gutt og at forholdet vårt aldri ville endres. Nå føles det som 6 års innsats har vært helt verdiløs! Jeg har prøvd å reagere med sinne, har prøvd å gi masse oppmerksomhet og la ham "komme imellom" slik at han ikke føler seg tilsidesatt, har prøvd å overse oppførselen, ingen teknikker funker.

Nå er jeg bare bunn-fortvilet og gråter mine bitre tårer av redsel for at sønnen min rett og slett skal gjøre det umulig for oss å leve sammen (vi er ikke fra samme sted og må enten bo sammen eller ha langdistanseforhold, noe som i lengden aldri funker). Vær så snill å dele av deres erfaringer, jenter!

Klem fra Nell

[Labella]

Hei! Det er en kjempevanskelig situasjon du er i nå, det vet jeg, for jeg har vært igjennom det samme selv.

Vi hadde første et langdistanseforhold, før datteren min og jeg flyttet til samme by som kjæresten min bodde i. Her bodde datteren min og jeg i en egen leilighet i omtrent et halvt år før vi til slutt flyttet sammen. Da fikk vi mulighet til å være sammen alle tre uten at datteren min følte det som om han trengte seg for mye inn i livet vårt. Det har ikke vært noen dans på roser, for datteren min har slitt fælt med sjalusi, men det blir bedre og bedre hele tiden. Sjalusien toppet seg nok litt rett etter at vi flyttet sammen, men etterhvert begynte også datteren å se at han faktisk også hadde positive ting å bidra med, og nå går det faktisk ganske bra :D

Jeg vil råde deg til å gi gutten din tid til å venne seg til kjæresten din - la de to bli kjent med hverandre - kanskje de kan gjøre ting sammen uten deg for å bygge opp et forhold seg i mellom? Men - la gutten din forstå at han ikke kan bestemme - for barn vil jo helst ha det sånn som de alltid har hatt det, ikke sant? Om, når og hvor dere skal flytte sammen er en voksenavgjørelse, selv om dere selvfølgelig skal ta hensyn til gutten.

Dette er ikke lett for noen av dere, men vær fornuftige og gi ting tid, så tror jeg det vil løse seg til beste for dere alle sammen!

Lykke til!

[Gjest sofia loren]

Jeg var og etter mange år er vi fortsatt i den situasjonen.

Gutten min går i 9 klasse nå, men problemene har vært i mange år.

Vi trodde det ville rette seg bare vi gav det tid, bare mannen min tok seg ekstra av gutten.

Vi har diskutert, kranglet og hatt mange problemer med dette.

Gutten min var også vant med å være den eneste mannen i huset i endel år, det var ham og meg.

Jeg råder deg til å faktisk søke profesjonell hjelp.

PP- kontor, barnevern eller helsesøster.

Er det skikkelig ille, så vil dere ikke klare det alene.

Små gutter kan være utrolig bestemte, stae og noen ganger har de nesten horn i pannen.

De ser bare seg selv i den alderen, men du vil trenge råd om hvordan det skal gjøres.

Vi gjorde ikke det og det angrer jeg bittert på.

Vi får julaften, sommerferier og familiemiddager ødelagt fordi sønnen i huset fortsatt ikke skjønner sin plass etter så mange år. Han prøver fortsatt grenser utover det normale og skaper krangel mellom oss voksne.

Og krangler dere, ja da har han oppnådd det han ville.

Jeg forteller min historie fordi det er ikke alltid at det er en dans på roser.