Hvorfor er det alltid det negative som "vinner"?

[AnonymBruker]

Og hvordan evt bare få tilbake roen jeg hadde før? Nå er jeg hele tiden passiv aggressiv og blir fort irritert. Jeg må virkelig holde meg distrahert med noe så jeg ikke rekker å tenke på så mye. For jeg går glipp av livet.
Jeg har blitt statist i eget liv. Jeg ser på hva andre gjør, folk jeg omgikk en gang i  tiden, jeg kunne vært der. Men jeg har alltid måttet snu i dører, og heller vært steder jeg har mistrivdes. Det er som om jeg tiltrekker meg bare det jeg ikke liker, jeg ønsker meg alltid vekk, har nedtelling hele tiden, men så er det ikke over likevel. Om jeg får en forandring i livet så er det bare en ny situasjon jeg ikke trives i. Jeg hater når folk spør hva jeg driver med fordi jeg skammer meg over meg selv. Jeg vet ikke om jeg skal lyve og late som jeg er glad for det jeg  gjør eller om jeg skal være ærlig og si at jeg er misfornøyd med det. 
Det ingenting av det jeg har håpet som har skjedd. Og ingenting jeg har drømt om har gått i oppfyllelse. Jeg er fremdeles ei med veldig lite nettverk, men det blir bare vanskeligere og vanskeligere, for folk får seg kjærester, har venner fra før og planer. Jeg er i løse luften. Jeg har ikke venner fra før, det har jeg alltid måttet søke dit jeg kom, men når jeg evt flytter så er jeg glemt. Der jeg kommer fra eksisterer det nesten ikke folk og de få som var der mobbet meg. 
Jeg gledet meg alltid sånn til å komme meg vekk fra disse folkene, tenkte at jeg kanskje blir mobbet fordi jeg er bedre enn dem. Og det trodde jeg faktisk en stund, for jeg klarte å få livet jeg ønsket, men så er det som om livet bare har bestemt at jeg ikke er i den klassen, at jeg heller må ta den kjedelige veien og akspetere den jeg faktisk er, den jeg prøver å rømme fra og nå er jeg tilbake på start...igjen. Føler meg som et eneste stort fiasko som løper etter noe hun aldri kan bli, fordi jeg er en av disse kjedelige bygdejentene selv om jeg ble mobbet der, så er jeg mer lik dem enn alt annet jeg vil være. Skal ikke de, så skal ikke jeg liksom. 

Jeg er også sint på mammas oppdragelse. Det går så mye bedre med barn av folk som er mer kyniske, de lærer barna at de fortjener det beste, mens min mor var mer slik at man skulle utvikle seg personlig, at vi er på kloden for å lære osv. Jeg gidder ikke lære mer, for det skjer noe negativt hele tiden. 

Jeg hater alt ved meg. jeg hater navnet jeg fikk, bursdagen min og jeg liker ikke foreldrene mine lenger. pappa har dårlige gener som depresjon og ekstremt introvert, mens mamma er veldig forsiktig av seg. 

Det eneste som gir meg glede og motivasjon er livet er å ditche. Når du er den ene som kan slippe unna vet du, men såklart så er jeg mer som de jeg ikke liker likevel. Sånn middelmådig person. Hvordan kommer man fra dette? 

Anonymkode: 7bc13...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og hvordan evt bare få tilbake roen jeg hadde før? Nå er jeg hele tiden passiv aggressiv og blir fort irritert. Jeg må virkelig holde meg distrahert med noe så jeg ikke rekker å tenke på så mye. For jeg går glipp av livet.
Jeg har blitt statist i eget liv. Jeg ser på hva andre gjør, folk jeg omgikk en gang i  tiden, jeg kunne vært der. Men jeg har alltid måttet snu i dører, og heller vært steder jeg har mistrivdes. Det er som om jeg tiltrekker meg bare det jeg ikke liker, jeg ønsker meg alltid vekk, har nedtelling hele tiden, men så er det ikke over likevel. Om jeg får en forandring i livet så er det bare en ny situasjon jeg ikke trives i. Jeg hater når folk spør hva jeg driver med fordi jeg skammer meg over meg selv. Jeg vet ikke om jeg skal lyve og late som jeg er glad for det jeg  gjør eller om jeg skal være ærlig og si at jeg er misfornøyd med det. 
Det ingenting av det jeg har håpet som har skjedd. Og ingenting jeg har drømt om har gått i oppfyllelse. Jeg er fremdeles ei med veldig lite nettverk, men det blir bare vanskeligere og vanskeligere, for folk får seg kjærester, har venner fra før og planer. Jeg er i løse luften. Jeg har ikke venner fra før, det har jeg alltid måttet søke dit jeg kom, men når jeg evt flytter så er jeg glemt. Der jeg kommer fra eksisterer det nesten ikke folk og de få som var der mobbet meg. 
Jeg gledet meg alltid sånn til å komme meg vekk fra disse folkene, tenkte at jeg kanskje blir mobbet fordi jeg er bedre enn dem. Og det trodde jeg faktisk en stund, for jeg klarte å få livet jeg ønsket, men så er det som om livet bare har bestemt at jeg ikke er i den klassen, at jeg heller må ta den kjedelige veien og akspetere den jeg faktisk er, den jeg prøver å rømme fra og nå er jeg tilbake på start...igjen. Føler meg som et eneste stort fiasko som løper etter noe hun aldri kan bli, fordi jeg er en av disse kjedelige bygdejentene selv om jeg ble mobbet der, så er jeg mer lik dem enn alt annet jeg vil være. Skal ikke de, så skal ikke jeg liksom. 

Jeg er også sint på mammas oppdragelse. Det går så mye bedre med barn av folk som er mer kyniske, de lærer barna at de fortjener det beste, mens min mor var mer slik at man skulle utvikle seg personlig, at vi er på kloden for å lære osv. Jeg gidder ikke lære mer, for det skjer noe negativt hele tiden. 

Jeg hater alt ved meg. jeg hater navnet jeg fikk, bursdagen min og jeg liker ikke foreldrene mine lenger. pappa har dårlige gener som depresjon og ekstremt introvert, mens mamma er veldig forsiktig av seg. 

Det eneste som gir meg glede og motivasjon er livet er å ditche. Når du er den ene som kan slippe unna vet du, men såklart så er jeg mer som de jeg ikke liker likevel. Sånn middelmådig person. Hvordan kommer man fra dette? 

Anonymkode: 7bc13...2c1

Høres ut som du har satt deg fast i en bitterhet. Tror du må få hjelp til å komme over bitterheten din -for den gjør at du blir stuck i det som har gjort deg bitter. Moren min er sånn -hun suger energi ut av meg ved å dvele på alt det «negative» som skjer i livet sitt, uten å se seg selv i det og se fremover. Det betyr ikke at det som har skjedd deg er greit, men å slippe bitterheten gjør at du kan se fremover og ikke skylde på alt på alt det som hat skjedd før. Da kan det godt hende du trenger litt hjelp av noen som kan gi deg de riktige tankeverktøyene for å se mulighetene i steden for begrensingene du selv velger. Lykke til!

Anonymkode: b3155...0e6