Utredning, føles skummelt! Adhd.

[AnonymBruker]

Fått innkalling (selvvalgt) til nevropsykolog for utredning av adhd. Voksen dame, midt i 30 årene, to barn, ett med adhd.

Aldri blitt utredet før, å kjenner jeg gruer meg litt, samtidig som det blir godt å komme i gang. Kanskje få et svar.

Hva venter meg? Noen som har gått gjennom det som voksen å vil fortelle meg litt gangen i dette? 

Tar det lang tid når man først er i gang?

Anonymkode: 1215c...8d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Fått innkalling (selvvalgt) til nevropsykolog for utredning av adhd. Voksen dame, midt i 30 årene, to barn, ett med adhd.

Aldri blitt utredet før, å kjenner jeg gruer meg litt, samtidig som det blir godt å komme i gang. Kanskje få et svar.

Hva venter meg? Noen som har gått gjennom det som voksen å vil fortelle meg litt gangen i dette? 

Tar det lang tid når man først er i gang?

Anonymkode: 1215c...8d8

Kan fortelle deg om hvordan jeg har hatt det. Men skriver ikke så mye selve utredningen da den gikk veldig fort og greit: 

Jeg ble utredet i fjor (voksen dame på 39).

Men det jeg syns var mest rart at behandler ville snakke med mine foreldre om hvordan jeg var som barn. Ellers så gikk utredningen veldig bra.

Jeg nektet å dra dem inn på samtaler. Dem er så gammeldags og dem tror ikke på diagnoser, psykologer og er ganske trangsynte sånt ellers.

Men min mann har jo kjent meg i 20 år, så han fikk heller da komme på møtene. I mitt tillfelle så er det perioder slik som på ungdomskolen da kravene ble tøffere så datt jeg litt av. Spesielt på videregående (dette er noe ikke mine foreldre vet noe om da dem ikke følgte med på hva jeg foretok meg den gang). 
 

Merket også veldig godt da barna var små hvor mye kaos det var i hodet mitt, og nesten siden da har det vært mye kaos. Mest i hodet, men klart å skjule det for omverden med å ha alt på stell på hjemmebane.

Merket tydlig da jeg begynte i ny jobb som krevde struktur, orden, detaljstyrt arbeid osv. Det ble veldig synlig da og det gjorde vondt å ikke å klare å henge med slik som dem andre klarte. Jeg gjorde mange slurvefeil, store konsentrasjonsproblemer, fatuige osv

Fikk meg ny jobb med enda mer ansvar (jeg vet, jeg burde ikke søke etter slike jobber. Men jeg har behov for å jobbe hardt og bruke hodet selv om jeg sliter med store konsentrasjonsvansker. Jeg har vel mer ADD typen enn Adhd).

I denne jobben ble det enda mer synlig at jeg sleit med konsentrasjonen og holde fokus og ble nok sett på som et stort rotehaue, og jeg holdt på å miste jobben (i prøveperioden).

Det vonde er at dem hadde helt rett. Men det var da jeg innså at nå må jeg ha hjelp. Jeg har ofte vært i kontakt med fastlegen, men alle henvisninger tar jo så innmari lang tid, at jeg tilslutt glemte jeg dem ut.

Denne gang gikk jeg privat og kom til Asap. Behandler satte meg på medisin med engang og det var min redning. Men likte ikke Ritalin pga det gav meg litt bivirkninger og nedturene jeg fikk på kveldene.

Nå går jeg på advuanz og dette har vært min redning. Selv om jeg sitter på hjemmekontor så har jeg en syk god konsentrasjon, endelig indre ro, ingen tankekaos, klarer å gjøre en ting om gangen. Enn å hoppe fra oppgave til oppgave og gjøre meg halvferdig med saker slik som jeg gjorde før.

Nå har jeg lyst til å rydde skuffer og skap for å få orden i ting og tang.

Endelig struktur og orden på jobb og funnet gode metoder i jobbsammenheng. Har ikke hørt noe mer i fra ledelsen fra forrige samtale som var for ett år siden. Dem har nok sett at jeg virkelig har jobbet, stått på og tatt meg kraftig i sammen

Ble langt dette. Men har behov å skrive fra meg og fortelle hvordan jeg har det. Det er kun min mann som vet om min diagnose (og mine barn).

Ser tydlig min mor kan ha Add og mitt ene søsken. Ser ingen tegn til diagnose i mine egne barn, men tror det kan være pga min mann er sykt strukturert, tålmodig av natur. Og han tok en master i voksen alder med kun A’er og B’er.

Umgdommen har også over 4 i snitt (nærmere 5 i snitt på ungdomskolen og videregående). Jeg hadde ca 2 kanskje nesten 3 i snitt på videregående 🙈.

Jeg har også tro på rett kosthold og trening er også avgjørende hvordan en kan holde diagnosen i sjakk. Også ha innarbeidet gode rutiner fra barndommen (det kan jeg takke min mann for 🙏). 

Våre barn har alltid trent i samme idrett siden dem var 5 år. Nå er dem snart ferdig med ungdomsskolen og videregående og trener fortsatt i samme idrett + egen trening. 

Det samme med leksene, jeg hadde ikke tålmodighet med å sette meg ned å gjøre lekser med barna. Det tok min strukturerte mann seg av.

Begge mine barn har mye energi, spesielt det ene barnet. Hen er alltid med på det som skjer. Er aldri trøtt, er alltid på farten. Men klarer allikevel å prestere veldig bra på skolen (og har veldig gode karakterer). 

Jeg hadde sykt behov for å hvile etter skolen og jobb pga jeg hadde ‘prøvd’ å konsentrerer meg og gikk rett i koma da jeg kom hjem pga trøtthet og utmattelse. 
 

phuu 😅😄 Dette ble langt. Men jeg er lettet å fått diagnosen nå. Endelig så har jeg forstått hvorfor jeg var som jeg var. Men jeg bærer ingen nag at ingen såg dette, eller at ingen tok tak (sosiallærer eller noe sånt. Fikk aldri spørsmål om jeg trengte hjelp). Dem antok nok at jeg var normal selv om jeg var den ukonsentrert jenta som satt på bakerste rad og satt og så ut vinduet og dagdrømte. Eller så satt jeg å tegnet. 

Jenter på den tiden ble ikke fanget opp. Sikkert mye fordi jeg ikke var et problembarn, var bare fjern i enkelte fag. Gjorde det bra i idrett og tema/fag som interesserte meg.
 

 

 

 

Anonymkode: acdc4...2ca

[AnonymBruker]

Du må ta IQ test, oppmerksomhetstest, traumeutredning og diagnostisk intervju. 

Anonymkode: db420...6cf

[AnonymBruker]

Ble utredet når jeg var 20-21. 

For meg tok det rundt 4 måneder tror jeg. En del samtaler, svare på spørsmål fra sånne spørreskjema di bruker og en del kognitive tester. Psykiater ville også snakke med mine foreldre, og det fikk hun, men de bidrog egentlig ikke i å sette diagnosen, fordi de beskrev meg som helt normal som barn (det var jeg tilsynelatende også, fungerte relativt godt i hverdagen bortsett fra at jeg var rotete og distre. Men jeg slet mer enn det de observerte). Pga samtale med foreldre ble psykiater i tvil og sendte meg til en nevropsykolog. Konklusjonen ble høyst sannsynlig adhd til tross for sprikende opplysninger fra foreldre. Fikk prøve ut medisiner, og effekten av disse bekreftet diagnosen.

Dette går nok fint! Er ikke skummelt, men litt kjedelig syns jeg da, hehe  

Anonymkode: 8ad6c...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ble utredet når jeg var 20-21. 

For meg tok det rundt 4 måneder tror jeg. En del samtaler, svare på spørsmål fra sånne spørreskjema di bruker og en del kognitive tester. Psykiater ville også snakke med mine foreldre, og det fikk hun, men de bidrog egentlig ikke i å sette diagnosen, fordi de beskrev meg som helt normal som barn (det var jeg tilsynelatende også, fungerte relativt godt i hverdagen bortsett fra at jeg var rotete og distre. Men jeg slet mer enn det de observerte). Pga samtale med foreldre ble psykiater i tvil og sendte meg til en nevropsykolog. Konklusjonen ble høyst sannsynlig adhd til tross for sprikende opplysninger fra foreldre. Fikk prøve ut medisiner, og effekten av disse bekreftet diagnosen.

Dette går nok fint! Er ikke skummelt, men litt kjedelig syns jeg da, hehe  

Anonymkode: 8ad6c...2d8

Vil legge til at jeg skjønner du tenker det er litt skummelt. Formulerte meg litt rart men mente at jeg ikke opplevde selve timene som skumle eller ubehagelige eller noe, men jeg minnest jo at jeg selvsagt synes det var litt skummelt å skulle finne ut hva som "feiler meg". I begge retninger - det føltes skummelt å skulle få en diagnose, men samtidig var jeg også redd for at jeg ikke hadde det, da ville det jo si at jeg bare var lat, dum og mislykket (tenkte jeg). I ettertid tenker jeg at om jeg ikke skulle fått diagnosen (det pekte jo en liten stund litt i den retningen pga manglende "bevis") så ville ikke det gjøre problemene mine mindre viktige. Det ville bare ha betydd at det er en annen grunn bak dem. Så utredning er bare litt detektiv-arbeid egentlig, og fører ikke et spor fram til noe, så får man gå etter et annet spor 😊

Anonymkode: 8ad6c...2d8

[AnonymBruker]

Måtte svare på en bunke med spørsmål på skjema, krysse ut selv. Også snakka vi litt og jeg måtte også ha med moren min så hun kunne fortelle hvordan jeg var som barn.  Husker ikke alt, men var ikke så stress. Var mest redd for å få andre diagnoser i tillegg siden de går gjennom absolutt alt. Men det var som jeg trodde, jeg hadde ADHD. Var vel 32 eller noe da jeg fikk diagnosen. 

Anonymkode: 5a0eb...48a

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for alle svarene!

Leste om at foreldre måtte på banen, men jeg var også den stille sjenerte jenta, som ikke lagde noe styr, bare satt å dagdrømte. Det ble derfor sjeldent problemer rundt meg, å derfor ble det nok heller ikke oppfattet at jeg kunne slite med noe. Håper derfor ikke det er avgjørende, men både mamma og pappa skjønner meg litt mer nå når jeg forteller om alt rundt det som gjør at jeg tenker i de baner.

De som ikke kjenner barnet mitt godt hadde aldri tippet adhd på han, men jeg ser tegnene veldig godt. Så han er heller ikke store armer og ben (hele tiden).

Jeg har vel mer og mer tenkt tanken etter største barnet fikk diagnosen. Jeg har også mye kaos i hodet. Pluss mange andre symptomer. 

2ca: høres veldig likt ut som jeg har det. Jeg overkompenserer, men har masse kaos i hodet med to barn rundt meg. Men det virker ikke sånn utenfra, der virker jeg veldig strukturert og at jeg har alt på stell. Men det siste året føler jeg litt at det rakner, jeg klarer ikke holde fortet oppe lengere (flink pike syndrom).

Jeg har heller ikke tålmodighet til lekser, å når da barnet med adhd og jeg skal sitte med lekser er det ikke så gøy. Tilrettelagt der nå da, men før det ble det.

Takk igjen, blir jo litt spennende! Ofte har jo barnet arvet det av en forelder. Merker også at han og jeg er veldig like. Jeg forstår han veldig godt, å har alltid gjort det. 

Anonymkode: 1215c...8d8

[AnonymBruker]

Det er ikke noe skummelt i en utredning. Du svarer ærlig på spørsmål. Og får en diagnose eller ikke. Får du den så kan du velge om du vil gå på medisiner. Og bortsett fra det så gjør det ingen forskjell på annet enn hva du tenker om deg selv og hvordan du kan fikse hverdagshåndtering bedre. Noe du kan lese deg til selv. Jobber du som sjåfør så kan medisinbruk hindre deg i jobben. Og å ta lappen.

Anonymkode: 64c29...8c1

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet som 20-åring. Det var en stor lettelse å få svar på hvorfor jeg er som jeg er. Det var som om alle brikkene i puslespillet falt på plass. 

Som jeg ser at flere kommenterer over, ønsket psykolog også mine foreldre på banen. Mine foreldre har hele veien vært imot at jeg skulle igjennom ADHD-utredning, selv om tre barnepsykologer på BUP anbefalte dette da jeg var i tenårene. I tillegg bor jeg i en helt annen del av landet enn mine foreldre. Derfor ble ikke mine foreldre med i utredningsprosessen. 

I mitt tilfelle gikk utredningen veldig raskt. Jeg mener å huske at det tok en måneds tid. I etterkant av utredningen fikk jeg plutselig den hjelpen jeg trengte for å klare å studere. Jeg fikk tilrettelagt studier, og fikk hjelp til å lage struktur og system i livet mitt, slik at jeg fungerer best mulig i hverdagen. 

Jeg har alt i alt en god opplevelse av utredningen. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 7a313...c8e

[MortenMinstelønn]

Kan dere ikke snart slutte. Å finne diagnoser for ting dere ikke fikk til i livet eller ikke orket. Jeg blir snart gal av sånt. Beklager. 

"Ta deg sammen," er blitt et skjellsord. Sikkert fordi det er så ubehagelig og virkelig. Vi kan ikke etterlate landet eller verden i støv fordi vi fikk påvist en diagnose. 

Synd hvis jeg blir hatet for dette, men noen må opp når solen står opp. Hvis ikke stanser alt. Noen er syke og psyke. Ikke ødelegge det ved å tro at det gjelder omtrent flertallet. De som trenger hjelp, er nede på noen få prosenter. Vær så snill å ikke jage etter diagnoser som igjen skal gi deg rett til å slippe unna alt det arbeidet vi må gjennomføre for neste generasjon!

Ingen navn nevnt- Generelt innlegg fra meg. Takk.  

[AnonymBruker]

MortenMinstelønn skrev (28 minutter siden):

Kan dere ikke snart slutte. Å finne diagnoser for ting dere ikke fikk til i livet eller ikke orket. Jeg blir snart gal av sånt. Beklager. 

"Ta deg sammen," er blitt et skjellsord. Sikkert fordi det er så ubehagelig og virkelig. Vi kan ikke etterlate landet eller verden i støv fordi vi fikk påvist en diagnose. 

Synd hvis jeg blir hatet for dette, men noen må opp når solen står opp. Hvis ikke stanser alt. Noen er syke og psyke. Ikke ødelegge det ved å tro at det gjelder omtrent flertallet. De som trenger hjelp, er nede på noen få prosenter. Vær så snill å ikke jage etter diagnoser som igjen skal gi deg rett til å slippe unna alt det arbeidet vi må gjennomføre for neste generasjon!

Ingen navn nevnt- Generelt innlegg fra meg. Takk.  

For et ureflektert innlegg. Viser egentlig bare at du mangler evnen til å se litt rundt deg, eller å forstå andre.

Beklager. 

Anonymkode: 1215c...8d8

[AnonymBruker]

MortenMinstelønn skrev (1 time siden):

Kan dere ikke snart slutte. Å finne diagnoser for ting dere ikke fikk til i livet eller ikke orket. Jeg blir snart gal av sånt. Beklager. 

"Ta deg sammen," er blitt et skjellsord. Sikkert fordi det er så ubehagelig og virkelig. Vi kan ikke etterlate landet eller verden i støv fordi vi fikk påvist en diagnose. 

Synd hvis jeg blir hatet for dette, men noen må opp når solen står opp. Hvis ikke stanser alt. Noen er syke og psyke. Ikke ødelegge det ved å tro at det gjelder omtrent flertallet. De som trenger hjelp, er nede på noen få prosenter. Vær så snill å ikke jage etter diagnoser som igjen skal gi deg rett til å slippe unna alt det arbeidet vi må gjennomføre for neste generasjon!

Ingen navn nevnt- Generelt innlegg fra meg. Takk.  

Så heldig du er som kan ta deg sammen

Det er dessverre ikke alle som er like heldige som deg, som bare kan "ta seg sammen". For mange er det godt å få en diagnose etter mange år, nettopp fordi det gir svar på hvorfor man fungerer som man gjør. I tillegg vil en diagnose skape større muligheter for tilpasning i skolehverdagen og arbeidslivet, som gjør at flere av disse kan fungere i en skole- og jobbhverdag. Hver eneste dag dag må disse kjempe en kamp mot folk som ikke forstår at verden er større enn dem selv, deg inkludert.

Diagnosene er ikke til stede for diagnosene selv. Diagnosene eksisterer for å kategorisere vansker og utfordringer, slik at det blir enklere for skole og arbeidsplass å tilrettelegginge for mennesket som har nettopp disse vanskene og utfordringene. I Norge er det mange hjelpemidler i skolen som elevene ikke får rett til før de har en diagnose. Disse kan være enkle hjelpemidler, men det må uansett en diagnose til for å ha rett til dem. På grunn av dette, og at skolen i dag er basert på tilpasset opplæring, blir det utredet og diagnostisert mer enn før. Selvsagt kan det hende at mennesker som ikke trenger en diagnose har blitt utredet og diagnostisert, men jeg kan si deg at svært mange mennesker får god og viktig hjelp av å få en riktig diagnose, samt hjelpeapparatene som settes i gang når diagnosen er på plass.

Jeg håper du tenker igjennom hva du sier til mennesker som sliter og har en annen hverdag enn din egen. Verden er større enn din egen boble.

Anonymkode: 7a313...c8e

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet for rundt 10 år siden da var jeg rundt samme alder som deg.

Det er litt forskjellig tilnærmingsmetode til ADHD-utredning. Noen legger mer vekt på nevropsykologiske tester, andre mener disse kun er et supplement til et omfattende intervju av deg og andre som kjente deg i din barndom. Min utredning var kun sistnevnte. Det endte med ADHD-diagnose (uoppmerksom type, altså «ADD»). For et par år siden ble jeg i tillegg testet hos nevropsykolog. Det var hovedsaklig tre typer tester. 1. IQ-test (blant annet WAIS-IV) 2. Spørreskjema for kartlegging av symptomtrykk og 3. PC-baserte tester (enkle «spill» - type trykk hvis A ikke hvis B) rettet direkte mot typiske ADHD-symptomer så som impulsivitet. Testene gav ikke klar støtte til ADHD-diagnosen (unntatt en litt rar profil i WAIS-IV-resultatene), men det er relativt vanlig.

Den opprinnelige utredningen med flere dager intervju var fryktelig utmattende. Mye som man skal prøve å huske og rekonstruere - en del av det ikke bare gode minner. Testingen hos nevropsykolog (2 dager a ca 4 hver) var bare gøy. Nå er det mulig at nevropsykologer også gjør slike intervjuer - i alle fall til en viss grad når det ikke foreligger slikt fra før - men i første rekke vil jeg tenke at det dreier seg om testing.

Jeg ble medisinert med Ritalin til å begynne med, senere deksamfetamin grunnet bivirkning av Ritalin. Virket bra til å begynne med, 2 år kanskje, så gikk det rett åt skogen. Nå har jeg kuttet alt og føler jeg har fått sjelen min tilbake. Så får jeg heller være den jeg er - rotehue, null døgnrytme, hyperfokus når ting interesserer meg osv, men med livslyst, engasjement, kreativitet, humor ... Der er folk forskjellige - prøv medisin om du anbefales det, evaluer om du har det bedre etter et år, så etter to, tre ... blir svaret «nei» og du plutselig ikke helt aner hvorfor (masse diffuse symptomer, motivasjonssvikt, depresjon etc) så er det første du skal kutte medisinen.

Ønsker deg masse lykke til! 

 

Anonymkode: 2f5b7...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen hjertelig takk for alle svarene!

Leste om at foreldre måtte på banen, men jeg var også den stille sjenerte jenta, som ikke lagde noe styr, bare satt å dagdrømte. Det ble derfor sjeldent problemer rundt meg, å derfor ble det nok heller ikke oppfattet at jeg kunne slite med noe. Håper derfor ikke det er avgjørende, men både mamma og pappa skjønner meg litt mer nå når jeg forteller om alt rundt det som gjør at jeg tenker i de baner.

 

Anonymkode: 1215c...8d8

Jeg var også sånn, var veldig stille og dagdrømmende, men fikk kommentarer på barneskolen om at jeg ikke fulgte med i timene og sånt, så foreldrene mine visste i det minste om dette, også var jeg veldig rotete og uorganisert. Glemte alltid å ta med meldebok og underskrifter og sånt på skolen. ADHD trenger ikke å bety at man er hyperaktiv lenger. ADD er også ADHD. 

Anonymkode: 5a0eb...48a