Slike triste avskjeder

[Gjest en mamma]

På fredag kommer mine to små hjem. En gutt på fire år og en jente på tre. Det er slike ambvibalente følelser som river i meg. Lykke over å ha dem her hos meg og sorg fordi jeg vet at på søndag blir de hentet igjen. Så går det dager og atter dager før det blir MIN fredag, lørdag og søndag igjen. Dager med savn. Dager med tanker. Dager med bebreidelser mot meg selv og de valgene jeg har tatt i livet, både for meg og mine barn. Dager som bare passerer før jeg kan leve igjen. Annen hver helg.

Fullstendig utslitt ga jeg fra meg omsorgen for barna mine da de var syv måneder og 21 måneder. Bare for en liten stund. Bare til jeg var kommet meg ut av depresjonen jeg hadde sunket hen i. Jeg ga fra meg alle barna mine, men tre av dem har kommet hjem igjen. De tre eldste. De to små har forblitt i fosterhjemmet. Det fantastiske fosterhjemmet med to "foreldre" som elsker barna over alt. De to som kan tilby barna mine det jeg ikke kan.

De skulle kommet hjem denne høsten. Barnevernet var enig i at det ikke lenger var grunnlag for å beholde dem fosterhjemsplassert. Jeg var så lykkelig, men så utrolig redd. Redselen tok overhånd. Hva om jeg ikke klarte det likevel? Hva om jeg hadde glemt ut hvordan det var å være en fem barnsmor på heltid? Hva om barna fikk store traumer av å bli tilbakeført etter så lang tid? Hva om jeg ble deprimert igjen? Hva om det hele endte med at jeg mistet ALLE ungene? Hva om jeg rett og slett bare ikke var god nok likevel?

Jeg skjelver her jeg sitter. Fortvilelsen og tapet minsker aldri. Sorgen over alt jeg mister er så fullstendig tilstede. Jeg gikk glipp av min datters første skritt. Jeg gikk glipp av så mye. Hele tiden har de kommet hjem annen hver helg, og jeg snakket med fostermor hele tiden. Jeg blir oppdatert om absolutt alt som rører seg i barnas liv. Men det oppveier ikke for det å virkelig VÆRE DER det skjer. JEG vil være den som trøster når de gråter. Jeg vil være der når de er syke. Jeg vil så gjerne være mamma i hverdagen.

Annen hver helg er vi fulltallige. Annen hver helg lever jeg. Annen hver helg har jeg det jeg mangler. Alt jeg vil ha. Alt jeg ber om. Alt jeg har fått.

Men hva hjelper det hva JEG vil ha? Det er ikke JEG, MEG, MITT som skal stå i fokus. Det er BARNA, alltid barna! De barna som jeg elsker og forguder. Hva er det beste for DEM? Det er alt som betyr noe. Og det rives og slites i meg, på den ene siden og på den andre siden. Jeg veier for og i mot hele tiden. Skal jeg ta opp kampen, eller skal jeg holde meg til det jeg i dag VET, at barna har det godt der de er.

Å, så vanskelig det er. Utrolig vanskelig. Jeg savner dem så.. Og jeg er så utrolig glad i dem. De er i mine tanker hele tiden, og jeg veier for og i mot, for og i mot. Når skal jeg finne fred? Får jeg ikke fred før barna eventuelt er her sammen med meg igjen? Jeg vet ikke. Så mange spørsmål som har to vidt forskjellige svar.

Kanskje bør jeg holde meg til det jeg bestemte for snart tre år siden. Da jeg visste at barna fortjente mer enn jeg kunne gi. Det er annerledes nå, ja det er det. Jeg er sterkere nå. Jeg er ikke syk lenger. Men er det riktig å ha satt barna på "vent" mens jeg kom meg, og nå kreve tilbake det jeg ga fra meg?

Kanskje er sorg, savn og vonde tanker prisen jeg må betale for å helt ukritisk ha satt fem barn til verden. Kanskje er dette prisen jeg må betale for at barna mine skal vokse opp i harmoni og trygghet? Kanskje er dette prisen barna mine må betale fordi JEG ikke planla tilværelsen min.

Så her sitter jeg. En mor som hele tiden går i forsvar, en mor som er redd for spørsmål om hvor mange barn jeg har. En mor som hele tiden er redd for at det skal bli allment kjent at to av barna er i fosterhjem. En mor som føler det nødvendig å forklare at jeg aldri har hatt rusproblemer, aldri har jeg slått barna mine eller latt være å gi dem mat. Aldri har barna mine gått på selvstyr, og aldri har de manglet klær. Sist men ikke minst: aldri har de manglet kjærlighet.

Hvis du enda leser: TAKK.

[Gjest Morticia]

Kjære deg mamma!!!

Jeg tar av meg hatten for deg og de valgene du har tatt - det viser at du har mot og styrke til å innrømme dine svakheter, hvilket svært få mødre kan når det gjelder sine egne barn.

Jeg har, og er selv i en lignende situasjon. Da jeg ble separert valgte jeg å la mine barn ha bopel hos sin far - et utradisjonelt valg ja, som jeg til de grader har fått pepper for. Men, det var vårt valg - veloverveid - men det som irriterte meg, og fremdeles irriterer meg er folks holdninger til mødre som frivillig gir fra seg hovedomsorgen for sine barn.

Uansett, det var en brøkdel av min historie.

Ønsker deg lykke til, og sender deg en forsiktig klem!!

Morticia

[Kristian (71)]

Hmmm.... dette var sterk lesning.

Jeg får en voldsom sympati for deg jeg, selv om du stiller en del selvkritiske spørsmål på slutten av ditt innlegg, der du egentlig selv setter spørsmålstegn med ting som du kanskje kunne ha gjort annerledes i livet ditt. Gjort er gjort og de kan ikke gjøres om, du må gjøre det beste ut av dagens situasjon.

Men en ting skal du vite, uansett hva du har gjort feil, uansett hvor usikker du er på om du har valgt eller fortsatt velger det rette........ du er en person som setter barnas beste i fokus. Ære være deg for det. Uansett hvor vondt det er for deg, uansett hvor pinlige situasjoner du føler at du havner i for hva som har skjedd så har du fortsatt evnen til å tenke på hva som er til det beste for barna dine.

Tror ikke jeg vil komme med så mange råd her jeg, for det virker som om du er i stand til å bedømme situasjonen selv, og jeg stoler faktisk helt og holdent på at du til slutt klarer å ta de valgene som er de rette for dine barn og deg selv.

Lykke til

[Tullerusk]

Kjære mamma!

Dette var virkelig gripende lesing!

Du må vere utrolig tøff og sterk som kan gjennomføre noen sånt....

Men husk, du har fem barn, og du vil alltid ha fem barn, om de bor hos deg eller ikke.

Og du sier at du kun lever de helgene alle barna er der, jeg håper du ikke glemmer de barna du har allerede, men også lever for de!

Men det gjør du sikkert... :blunke:

Lykke til!

Du takler helt sikkert å ha alle barna dine.

Du høres ut som en veldig god mor, som setter barna dine først.

Klem fra

[Gjest En mamma]

Tusen takk for varme, støttende ord.

[Gjest Anonymous]

Begynn å leve igjen.

Når du har klart å tatt ditt endelige valg, uansett hva det blir, så vil du klare å leve igjen.

Du skal være stolt av deg selv.

Du skal ikke se ned på deg selv å si at du ikke har klart å planlegge tilværelsen din.

Ingen kan se inn i fremtiden og det å være langt nede, psykisk syk, sliten og alt det der kunne du ikke forutse.

Velger du at barna har det best der de er, så kommer barna til å forstå det med tiden.

Du vil jo alikevel holde kontakten med dem og vite at du er mamman.

Jeg mista ungen min til barnehvernet samme dag som jeg ba dem om hjelp, dette er mange år siden, men jeg forsto hvorfor, det var det beste som kunne skje og den første kvelden uten ungen min gråt jeg av lettelse.

Jeg hadde fått nok, orket ikke mer, kunne ingen ting, sliten, nerver og verk i hele kroppen.

Du og jeg innså våre begrensninger og det er voksent det.

3 år etterpå så kom han til meg igjen.

Nå har ji du flere barn enn meg og da kan det jo virke litt skremmende om man takler det. IKke selve ansvaret altså, men tanken på det nå før dem eventuelt er hos deg alle sammen.

Du leverte dem fra deg fordi du syntes det var best, de tok ikke barna dine. Mener du fortsatt at de har det bra der de er, så la de være der.

Kjærligheten og kontakten med dine barn vil du uansett ha. de vil fortsette å komme til deg.

Føler du at du har begrensninger for hva du kan tåle og greie, så kanskje du trenger litt mer tid på deg.

Du er i alle fall megatøff og jeg tar av meg hatten for deg.

Stå på kjære deg.

[Montezuma]

Oj, dette var sterkt!

Har dessverre ingen råd til deg, men jeg vil bare få uttrykke min beundring for ditt klarsyn, og at du så til de grader tar hensyn til dine barn. Ikke alle gjør det.

Er rimelig sikker på at du gjør det som er riktig. Lykke til!

[Gjest En mamma]

Frykten for at "ALLE" skal finne ut at jeg har barn i fosterhjem hindrer meg i å leve et normalt liv. Vissheten om alle fordommer som lever i samfunnet gjør at jeg trekker meg unna. Fornuften min sier meg at jeg kan heve hodet, jeg har ikke gjort noe galt, men følelsene er så mye sterkere.

Derfor varmer det ekstra mye når jeg ser at jeg kanskje tar feil. At "alle" ikke er så mange som jeg tror. Kanskje er det er plass for meg også i "det gode selskap". Kanskje kan jeg møte forståelse også i RL.

Nok en gang: tusen takk!

[Kid-a]

Sitter her med klump i halsen og tårer i øynene... skulle gjerne gitt deg gode råd, men har ingen. Vil bare ønske deg all lykke. Du skal få en god, varm klem av meg.

*klemmer mamman forsiktig*

[Gjest Frøken Dings]

Du har tatt et valg som du mente var best for BARNA, ikke nødvendigvis for deg selv. Du er en god mamma, og du må ikke la noen få deg til å føle at du ikke er det. For deg er det barnas ve og vel som står i fokus, og det beundrer jeg deg for.

Hold hodet hevet du, og vær stolt av de flotte barna du har satt til verden! :D

[Gjest *Perser*]

Hei

Jeg ville bare gi deg en god klem og si at du er virkelig en god mamma for ungene dine!

Ta så hør på ditt indre stemme og der finner du svare på spørsmålene dine!

Lykke til så masse

Klem fra *Perser*

[Linemor]

Du er sterk, tror det er alt annet enn lett og innrømme at man ikke kan ta vare på det mest dyrebare i livet sitt, nemlig ens barn. hvis du føler deg rede til og igjen ta ansvar for barna dine er nok det riktig. og siden det virker som om du har god kontakt med de som har vært midlertidige fosterforeldre, går det kanskje ann og finne en overgang for barna dine som er mildest mulig. du har jo vært en del av livet dems hele tiden, selv om andre har hatt hovedansvaret for en stund.

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre. nå vet ikke jeg hvor gamle disse to barna er, men hvis de er store nok går det jo ann og prate med de om situasjonen, og hvis fosterforeldrene vil så trenger de vel ikke å bryte kontakten med de helt.

ønsker deg og barna dine lykke til. du får bare bruke tiden til hjelp.

[Gjest en mamma]

Barna som bor i fosterhjem er 3,5 og 4,5 år. De har begge bodd lenger hos fosterforeldrene enn hos meg. Jeg ga fra meg omsorgen da de var syv og tjueen måneder.

På en måte så føler jeg at saken ikke lenger gjelder om jeg makter omsorgsoppgaven eller ei. Jeg er ganske sikker på at jeg takler det nå. Jeg har kommet langt i mitt eget liv. Spørsmålet er vel heller om det er rettferdig å sette barna på "vent" for at jeg skulle få det bedre, og når det skjedde er det da riktig å "hevde territorium" og kreve at barna skal gi slipp på det livet de har nå for å dele det med meg.

Samtidig skriver jeg jo at jeg er GANSKE sikker på at jeg kan klare omsorgsoppgaven. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg var helt sikker. Men jeg kan aldri bli sikker før jeg har prøvd. Men er det riktig å prøve uten å være helt, helt sikker på hva jeg gjør. Hva om barna har det best slik det er?

Barna er her denne helgen, og det er vanskelig å være helge mamma. Jeg slites mellom vissheten om at barna trenger grenser - også her, og lysten til å bære dem på gullstol. Jeg har lyst til å kjøpe alt de peker på, jeg har lyst til å stille hele meg til deres disposisjon, men vet at både barna og jeg taper på det i lengden.

Klokken er over halv elleve og min fire åring er oppe enda. Jeg orker ikke ta opp legge kampen. Han har det så kjekt med søsknene sine, og jeg tenker: hva så? Hva så om han egentlig burde vært i seng for lenge siden? Kan han ikke bare få kose seg. Det er så herlig å se ham slik, i fantastisk samspill med sine eldre søsken.

Jeg har tre barn som bor sammen med meg. Tre barn som går på barneskolen. Jeg tenker på dem også når jeg vurdere hva som er best for de små. Hva er best for de tre som bor her? De savner sine søsken, og gleder seg alltid til de skal komme. Men lettelsen over at de drar er også merkbar. De er også vant til å ha søsken i fosterhjem, de blir slitne av de hektiske helgene. Vil jeg klare å følge opp fem barn like godt? Det er så mange spørsmål som kun kan bli besvart dersom alle barna bor sammen med meg, men jeg vet ikke om jeg tør å ta sjansen.

Tenk om jeg angrer. Tenk om det tilslutt blir for sent. Tenk om jeg en dag VET at jeg kan og vil ha alle barna mine her hos meg. Tenk om retten sier NEI, NEI, NEI fordi barna har vært fosterhjemsplassert for lenge. Hva om barna kommer hjem en gang, og hva om de klandrer meg fordi jeg fikk dem hjem igjen.

Det er så mang hvis om atte dersom kanskje muligens. Bare grublingen sliter meg ut, tar fra meg overskudd som barna mine skulle fått.

For en situasjon jeg har brakt mine barn inn i, og for en evinnelig rund dans for meg selv. Skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal...... kan... kan ikke, bør, bør ikke.... vet, vet ikke...

Neverendig story.....

[Linemor]

Hei. du har jo hatt kontakt med barna hele veien, og jeg regner med at de vet at det er du som er mammaen dems. Kan du ikke snakke med fosterforeldrene, kanskje dere kan prøve og forlenge helge periodene med noen dager i begynnelsen, eller hver helg.

Og jeg tror barna kommer til å takle det fint hvis de for beskjed om hva som skal skje og hvorfor. men det kan jo hende de gjerne vil forsette og ha litt kontakt med de som har fungert som hoved forsørgere så lenge. Og det er jo en veldig ansvarlig handling det du gjorde når du lot andre ta ansvart når du selv ikke klarte det, og jeg tror barna dine kommer til og takke deg for det.

Jeg synes ikke det er merkelig hvis du er litt nervøs for hvordan barna og du selv vil ta det. men du vil aldri få vite hvis du ikke tar sjangsen. Og barna dine vil vel alltid ha en liten ekstra familie i de som har fungert som fosterforeldre.

Vet du om de har snakket noe med barna at de skal komme tilbake til mamma snart.

Du har jo tatt et tøft valg tidligere og du klarer sikkert det igjen. og jeg tror ikke barna føler at de er blitt satt på vent, og det du gjorde er mer riktig enn og påføre barna unødvendig bekymringer ved og ikke innse at man trenger hjelpi en periode.

Men det er klart du har rett til tenke, de er jo mennesker og ikke ting. men ikke glem deg selv oppi det hele.

[Gjest Anonymous]

Men MÅ du velge enten - eller? Kan du ikke prøve å ha dem gradvis mer og mer - og se hvordan det går? Det finnes da mellomting mellom annenhver helg og hele tiden...Uansett om du er syk eller ikke er det jo en voldsom overgang å få dem i hus på heltid begge to. Kan du ikke få noe avlastningshjelp? Barna kan jo uansett fortsette å ha kontakt med disse fosterforeldrene. Ting trenger ikke å være sort hvitt...

[Gjest En mamma]

Det er ikke fosterforeldrene som bestemmer samvær. De kan si sin mening om hvordan samværet bør være, men har ingen bestemmelsesrett. Det er det kun barnevernet som har. Jeg kan også bare si hvordan jeg har lyst til at det skal være, og har vel fått beskjed om at det jeg har nå er max. Enten må jeg ha det slik jeg har det nå eller så må jeg gå til sak. Og det er en belastning i seg selv.

Ingen har snakket med barna om at de kanskje skal bo sammen med meg. De vet ikke om noe annet enn at de har bodd hos fosterforeldrene. Jeg vet også at fosterforeldrene veldig sterkt mener at barna bør bo hos dem. Og jeg forstår dem godt jeg. Det er noen skjønne barn de har fått til låns!!

[Linemor]

Hvis jeg ikke ahr forstått helt feil så ønsker man at barna skal vokse opp sammen med sine biologiske foreldre, så lenge de kan ta vare på barna. Hvis du velger og gå til sak, så bør det veie veldig tungt at du tok det harde valget du gjorde, og det gjør deg ikke til en dårlig mor. det burde styrke din sak, at du klarte og tenke så klart når du hadde det vanskelig.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du var når du fikk barna dine, husker bare at du nevnte at du fikk mange uten kanskje helt tenke igjennom konsekvensene. Det er jo lov og bli eldre og det har du jo blitt, og det er ikke bare årene som har gått jeg tenker på. Når jeg mistet sønnen min nå nylig begynte jeg plutslig og føle meg gråhåret, noen ganger i livet får vi noen erfaringer, som nesten knekker oss på stedet. det er da vi virkelig finner vår egen styrke.

Jeg håper du gjør det som er riktig for deg. jeg synes ikke det er egoistisk av deg og ønske barna tilbake, og nettop det at du tenker deg godt om er jo et bevis på det.