Demens og pårørende.

[AnonymBruker]

Har en mor som jeg mistenker at begynner å bli dement. Er selvsagt klar over at det også kan være andre ting enn demens, men dette må utredes.

Jeg lurer på hvordan dere fikk til en utredning av deres familiemedlem. Snakket dere med personen og sa at dere hadde merket endringer og var bekymret, eller tok dere kontakt med personens fastlege og meldte fra om bekymring, eller var det andre som tok tak i dette? 

Anonymkode: 54dc3...70e

[AnonymBruker]

Min far ble dement uten at alle skjønte det først, han var flink til å snakke som om alt var vanlig, det var først da jeg skulle bo med ham en uke at jeg forstod at noe var galt. Han var aldri slem eller utagerende, han bare mistet mer og mer kortidshukommelse og blandet fortid med nåtid. Jeg tok kontakt med fastlegen hans og overtalte ham til å bli med, måtte liksom lure ham med, flaks at han stoler på meg. Hos legen tok de en sånn test med spørsmål, det ble ganske tydelig at noe var galt. Han ble sendt til ct bilder av hodet som viste forandringer i blodårene i hjernen og at dette førte til utvikling av demens. Nå har han støtte og hjelp i form av oss ungene og hjemmesykepleien fra kommunen, enn så lenge kan han bo hjemme, heldigvis. 

Anonymkode: 97767...98b

[AnonymBruker]

Jeg over her, for din del bør du snakke med noen også, jeg var ikke klar over hvor jævlig det var å se faren min forsvinne på denne måten, ikke død, ikke levende heller på en måte, og vi barna tok det veldig tøft, det gjør jeg enda. Det føles som et tap som ikke tar slutt og blir større i progresjon med sykdommen. Jeg håper det går bra med deg og moren din ❤

Anonymkode: 97767...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min far ble dement uten at alle skjønte det først, han var flink til å snakke som om alt var vanlig, det var først da jeg skulle bo med ham en uke at jeg forstod at noe var galt. Han var aldri slem eller utagerende, han bare mistet mer og mer kortidshukommelse og blandet fortid med nåtid. Jeg tok kontakt med fastlegen hans og overtalte ham til å bli med, måtte liksom lure ham med, flaks at han stoler på meg. Hos legen tok de en sånn test med spørsmål, det ble ganske tydelig at noe var galt. Han ble sendt til ct bilder av hodet som viste forandringer i blodårene i hjernen og at dette førte til utvikling av demens. Nå har han støtte og hjelp i form av oss ungene og hjemmesykepleien fra kommunen, enn så lenge kan han bo hjemme, heldigvis. 

Anonymkode: 97767...98b

Fortalte du han grunnen til at han måtte til legen? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg over her, for din del bør du snakke med noen også, jeg var ikke klar over hvor jævlig det var å se faren min forsvinne på denne måten, ikke død, ikke levende heller på en måte, og vi barna tok det veldig tøft, det gjør jeg enda. Det føles som et tap som ikke tar slutt og blir større i progresjon med sykdommen. Jeg håper det går bra med deg og moren din ❤

Anonymkode: 97767...98b

Takk for tips. Vi er flere søsken, men de andre har ikke observert så mye endringer som meg, og er ikke like opptatt av at det blir foretatt en utredning. Føler meg veldig alene med bekymringen min, men jeg føler at vi har en plikt til å sørge for at mor blir utredet, enten for demens eller andre sykdommer, men at hun ikke ser det selv nå. Det virker som at hun ikke skjønner det selv når hun glemmer eller sliter med å klare enkelte ting som hun tidligere klarte. 

Tenkte at jeg skulle ringe Demenslinjen. 

Anonymkode: 54dc3...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fortalte du han grunnen til at han måtte til legen? 

Takk for tips. Vi er flere søsken, men de andre har ikke observert så mye endringer som meg, og er ikke like opptatt av at det blir foretatt en utredning. Føler meg veldig alene med bekymringen min, men jeg føler at vi har en plikt til å sørge for at mor blir utredet, enten for demens eller andre sykdommer, men at hun ikke ser det selv nå. Det virker som at hun ikke skjønner det selv når hun glemmer eller sliter med å klare enkelte ting som hun tidligere klarte. 

Tenkte at jeg skulle ringe Demenslinjen. 

Anonymkode: 54dc3...70e

Jeg snakket med legen og sa at jeg ville ikke si det rett ut liksom "du må sjekke deg for demens", vi har aldri snakket med ham om det for det vil bare forvirre ham på det stadiet om du skjønner. Så legen sa at da sier vi at vi skal ta blodtrykk og blodprøver ( det ville han gjort uansett) så tok han bare de spørsmålene sånn tilfeldig. Faren min stoler på meg så når jeg satte meg ned og sa "de må ta litt bilder av hodet ditt, vi må jo se om det er noe inni der haha (vi ler mye) " og bare overtalte ham så ble han jo med, men sa ikke grunnen nei. Demenslinjen har vært til stor hjelp her også, så anbefaler deg de. 

Anonymkode: 97767...98b

[tussi680]

Faren min fikk to hjerneslag, men var sånn tåli oppegående da det gjaldt oss nærmeste, men etterhvert begynte han å ikke huske ting som skjedde gårsdagen eller om morgene, f.eks 10 min.etter frokosten samme dag. Da begynte jeg å få mistanke. Men han døde av lungebetennelse fordi det var mange som gikk akkurat i den perioden. Men hørte noen år etterpå, at min onkel hadde fått demens men han var visst verre enn min far. Så det ligger til familien, håper det beste for deg og din familie nå utover. Klem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg snakket med legen og sa at jeg ville ikke si det rett ut liksom "du må sjekke deg for demens", vi har aldri snakket med ham om det for det vil bare forvirre ham på det stadiet om du skjønner. Så legen sa at da sier vi at vi skal ta blodtrykk og blodprøver ( det ville han gjort uansett) så tok han bare de spørsmålene sånn tilfeldig. Faren min stoler på meg så når jeg satte meg ned og sa "de må ta litt bilder av hodet ditt, vi må jo se om det er noe inni der haha (vi ler mye) " og bare overtalte ham så ble han jo med, men sa ikke grunnen nei. Demenslinjen har vært til stor hjelp her også, så anbefaler deg de. 

Anonymkode: 97767...98b

Jeg føler det heller ikke riktig å si at jeg mistenker demens, men hun er enda ganske oppegående på noen områder, og virker som at hun har stålkontroll på disse. Kjører fortsatt bil. Sikkert derfor søskene mine ikke har lagt merke til så mye endringer. 

Det er så vanskelig at hun er oppegående på noen områder, men samtidig så er det så tydelige tegn på demens andre ganger. Jeg synes dette er skikkelig skummelt, for hva setter jeg igang ved å få igang en utredning? Hva om hun ikke er dement? Samtidig så kan jeg ikke gå å se på at hun har store endringer og ikke gjøre noe. 

Anonymkode: 54dc3...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg føler det heller ikke riktig å si at jeg mistenker demens, men hun er enda ganske oppegående på noen områder, og virker som at hun har stålkontroll på disse. Kjører fortsatt bil. Sikkert derfor søskene mine ikke har lagt merke til så mye endringer. 

Det er så vanskelig at hun er oppegående på noen områder, men samtidig så er det så tydelige tegn på demens andre ganger. Jeg synes dette er skikkelig skummelt, for hva setter jeg igang ved å få igang en utredning? Hva om hun ikke er dement? Samtidig så kan jeg ikke gå å se på at hun har store endringer og ikke gjøre noe. 

Anonymkode: 54dc3...70e

Jeg forstår veldig godt, men om det er sånn som hos oss så starter det med noen spørsmål hos legen, det er en test satt sammen sånn at noen med demens eller lignende plager vil avsløre seg underveis. I verste fall om moren din ikke er dement eller har sånne svikter så kan dere le av at legen "spurte deg virkelig hvor gammel du er, hva tror de lissom". Var det rådet jeg fikk, om nå alt skulle være ok og faren min si "hva f snakker du om". For de spør når du er født, og hvor gammel er du i år, for å sjekke fortid opp mot nå tid og sånn. Jeg tror ikke du setter i gang noe utredning ved å ta kontakt med lege og bare ta noen enkle spørsmål, det blir ikke automatisk mye mer. 

Anonymkode: 97767...98b

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (24 minutter siden):

Faren min fikk to hjerneslag, men var sånn tåli oppegående da det gjaldt oss nærmeste, men etterhvert begynte han å ikke huske ting som skjedde gårsdagen eller om morgene, f.eks 10 min.etter frokosten samme dag. Da begynte jeg å få mistanke. Men han døde av lungebetennelse fordi det var mange som gikk akkurat i den perioden. Men hørte noen år etterpå, at min onkel hadde fått demens men han var visst verre enn min far. Så det ligger til familien, håper det beste for deg og din familie nå utover. Klem.

Takk. Har vært endel demens i mors familie også, og det er nok derfor jeg har begynt å mistenke det hos mor.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg forstår veldig godt, men om det er sånn som hos oss så starter det med noen spørsmål hos legen, det er en test satt sammen sånn at noen med demens eller lignende plager vil avsløre seg underveis. I verste fall om moren din ikke er dement eller har sånne svikter så kan dere le av at legen "spurte deg virkelig hvor gammel du er, hva tror de lissom". Var det rådet jeg fikk, om nå alt skulle være ok og faren min si "hva f snakker du om". For de spør når du er født, og hvor gammel er du i år, for å sjekke fortid opp mot nå tid og sånn. Jeg tror ikke du setter i gang noe utredning ved å ta kontakt med lege og bare ta noen enkle spørsmål, det blir ikke automatisk mye mer. 

Anonymkode: 97767...98b

Det er korttidsminnet som er et problem her, men hun surrer også med enkelte ting som hun har klart i mange år, og som hun tidligere har hatt kontroll på. Hun blir også fort sint hvis noen prøver og korrigere henne, og det virker ikke som at hun selv skjønner at det egentlig er urimelig at hun blir det. Sier selvsagt ingenting da siden hun faktisk kan være syk, og at det er en ev sykdom som gjør at hun har den adferden.

Jeg tenker at om hun ikke er dement, så må det jo være noe annet - noe som kanskje krever behandling eller overvåking av lege/ helsepersonell. Føler derfor at jeg ikke bare kan forbigå dette. 

Jeg har hatt mistanke i noen år allerede, men nå synes jeg det er blitt så ille at jeg synes det må undersøkes. 

Anonymkode: 54dc3...70e

[AnonymBruker]

jeg har jobbet på skjermet avd for demente tidligere og der hadde vi en korttidsplass for å utrede pasienter og kartlegge hvorvidt de var demente og evt hvilken grad. 
 

Det går an å søke om et kort opphold på på sykehjem i f.eks to uker hvor utredning for demens er hovedfokus. 
Spør vedkommende hvorfor kan man f.eks si at det er en liten ferie for å samle krefter. 

Anonymkode: c1ad2...7ad

[SinfulBby]

Snakk med personen det gjelder, ofte så har de merket selv at noe er på gang. Men de kan også være langtkommen å mistet selvinnsikten. 
du kan snakke om dette å spør hvordan det går, skulle det skje en hendelse eller to som gjør at dette bør undersøkes, du trenger ikke nevne demens men spørre om han/hun er sliten, psykisk stress, hvordan de føler seg. En infeksjon kan hos mennesker særlig eldre skape delir/at de blir rare, gjør rare ting/glemmer/ endrer oppførsel osv. om du mistenker demens kan du ikke legge det frem så fremt ikke personen selv er bekymret for det! Men si at ett legebesøk vil være nyttig å at du kan bli med, eventuelt hvis han/hun ønsker timen alene kan du spørre om du kan få snakke med lege på forhånd å gi litt info så kan lege stille spørsmål med din info itillegg kunne gjøre tester for å utelukke ulike årsaker til endringene du ser. 
å ha en demens diagnose kan være lurt for å lettere få plass på hjem om dette går fort. Også hvilken type demens vil noenganger gi ett tidsperspektiv på forløpet. 
det der er aldri lett❤️ Men snakk sammen. Skulle han/hun avfeie deg og bli sinna så er dette ett ganske sterkt tegn på at tema er veldig «touchy».. personen vil kanskje også bli redd og fortvilet over hendelser osv som oppstår som følge av demensen. Mange har klare stunder innimellom, så det å vite at man kan dra til lege og det har blitt snakket om gjør det lettere for personen d gjelder å si at ja nå vil jeg😊 

lykke til💚

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

jeg har jobbet på skjermet avd for demente tidligere og der hadde vi en korttidsplass for å utrede pasienter og kartlegge hvorvidt de var demente og evt hvilken grad. 
 

Det går an å søke om et kort opphold på på sykehjem i f.eks to uker hvor utredning for demens er hovedfokus. 
Spør vedkommende hvorfor kan man f.eks si at det er en liten ferie for å samle krefter. 

Anonymkode: c1ad2...7ad

Takk for tips, men føler ikke at vi er helt der enda. Hun vil aldri gå med på et opphold på dementavdeling da hun enda er såpass oppegående på mange områder. Hun er ikke så gammel heller.

SinfulBby skrev (6 minutter siden):

Snakk med personen det gjelder, ofte så har de merket selv at noe er på gang. Men de kan også være langtkommen å mistet selvinnsikten. 
du kan snakke om dette å spør hvordan det går, skulle det skje en hendelse eller to som gjør at dette bør undersøkes, du trenger ikke nevne demens men spørre om han/hun er sliten, psykisk stress, hvordan de føler seg. En infeksjon kan hos mennesker særlig eldre skape delir/at de blir rare, gjør rare ting/glemmer/ endrer oppførsel osv. om du mistenker demens kan du ikke legge det frem så fremt ikke personen selv er bekymret for det! Men si at ett legebesøk vil være nyttig å at du kan bli med, eventuelt hvis han/hun ønsker timen alene kan du spørre om du kan få snakke med lege på forhånd å gi litt info så kan lege stille spørsmål med din info itillegg kunne gjøre tester for å utelukke ulike årsaker til endringene du ser. 
å ha en demens diagnose kan være lurt for å lettere få plass på hjem om dette går fort. Også hvilken type demens vil noenganger gi ett tidsperspektiv på forløpet. 
det der er aldri lett❤️ Men snakk sammen. Skulle han/hun avfeie deg og bli sinna så er dette ett ganske sterkt tegn på at tema er veldig «touchy».. personen vil kanskje også bli redd og fortvilet over hendelser osv som oppstår som følge av demensen. Mange har klare stunder innimellom, så det å vite at man kan dra til lege og det har blitt snakket om gjør det lettere for personen d gjelder å si at ja nå vil jeg😊 

lykke til💚

Har vært inne på tanken å spørre henne om hun har merket noen forandringer i det siste, og si at jeg har merket det og er såpass bekymret t jeg synes det bør undersøkes av lege. Det er vanskelig dette her altså  

Jeg har også fått tilbakemeldinger fra 5-6 andre personer at de har lagt merke til endringer ved henne, noen synes hun har blitt så rar, og kjæresten sier at hun bre blir verre og verre ang å glemme og blir fort sint. Men søskene mine har ikke lagt spesielt merke til noe. 

Anonymkode: 54dc3...70e

[SinfulBby]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for tips, men føler ikke at vi er helt der enda. Hun vil aldri gå med på et opphold på dementavdeling da hun enda er såpass oppegående på mange områder. Hun er ikke så gammel heller.

Har vært inne på tanken å spørre henne om hun har merket noen forandringer i det siste, og si at jeg har merket det og er såpass bekymret t jeg synes det bør undersøkes av lege. Det er vanskelig dette her altså  

Jeg har også fått tilbakemeldinger fra 5-6 andre personer at de har lagt merke til endringer ved henne, noen synes hun har blitt så rar, og kjæresten sier at hun bre blir verre og verre ang å glemme og blir fort sint. Men søskene mine har ikke lagt spesielt merke til noe. 

Anonymkode: 54dc3...70e

Ville nok brukt litt tid på prate .. gå tur.. finne på ting.. Finn en luke å få inn en samtale om formen sånn at d blir naturlig for henne å svare deg ..og for deg å spørre. Går an å vente også, hun blir jo ikke mindre dement av å gå til en utredning heller. Så ikke stress det.. ta d som ett langsiktig mål på noen mnd å finne ut av det. Hvis hun blir fort sinna i glemsk sammenheng er jo d ett tegn på at noe foregår..

husk at det farlige er ikke å glemme hvor hun har lagt nøklene men mere glemt at hun har nøkler hvis du skjønner. 
det aller viktigste egentlig er hvordan hun har det!! Diagnoser osv er ikke like viktig. Hennes sikkerhet og livskvalitet er nr 1. bra du bryr deg, samtaler et nøkkelen, tilbringe mye tid sammen. Lev litt sammen så ofte dere kan å d er naturlig. Da er sjangsen større for å få sortert litt hva som er hva og om noe bør gjøres ☺️