?

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (18 minutter siden):

Jeg skal etter hvert klare å få satt beina innenfor en psykologs kontor. Jeg vegrer meg. Vil klare alt alene, men det går tydeligvis ikke. Er usikker på om problemene mine er alvorlige eller er lett å løse. Klarer ikke se det fra min egen innfallsvinkel.

Sliter med tunge tanker, av og til helt uutholdelige tunge tanker hvor jeg på det verste nærmest kan ligge i fosterstilling på baderomsgulvet og skrike ut og gråte. Ikke veldig mandig. Frustrasjonene over livet blir for store, og det oppleves ikke som om det finnes løsninger for meg. Uten noe nettverk, nesten venneløs, ikke fast jobb/inntekt, evig singel, pluss angst gjør det til tider helt uutholdelig å leve.

Til tross for dette fungerer jeg ganske bra. Har en jobb, og er relativt normalt sosial der. Jeg holder meg i form, og trener 2-3 ganger i uka. Ingen ville tippe at jeg til tider har så tunge tanker. Det er nesten utelukkende når jeg er alene at tankene dukker opp, og jeg ville jo aldri fått et slikt "anfall" blant andre som jeg får når jeg er alene. Dette skjedde imidlertid da jeg var yngre og var på byen. Kunne bli skikkelig depressiv og suicidal. Derfor drikker jeg aldri på byen lenger.

Det er heller ikke slik at jeg alltid er nedfor. Jeg har perioder hvor det meste er ok, og jeg kan føle glede ved de små tingene, som å se en god film eller spise god mat. Jeg har mye alenetid som jeg også setter pris på. Føler derfor ikke at depresjon er en merkelapp som passer meg.

Når det gjelder dette med psykolog, har jeg mange tanker. Må jeg på medisiner, i så fall hvilke, og hvordan vil de påvirke meg? Blir det bivirkninger? Blir jeg "flat" i følelsene, eller kan jeg oppleve glede? Hvordan er deres erfaringer med medisiner? Hva slags bivirkninger får man?

Usikkerheten gjør at jeg ikke tar kontakt med psykolog.. Jeg klarer meg jo, og fungerer sånn sett. Men i lengden er det ikke greit å ha det slik som jeg har hatt det hele mitt voksne liv. Blir 35 senere i år.

Du må nok ikke på medisiner uansett om du ikke vil, og med mindre du er til reell fare for deg selv og/eller andre (og det høres virkelig ikke slik ut etter hva du beskriver), så kommer ikke akkurat noen til å tvinge det på deg, heller.

Jeg er endel yngre enn deg, men ble "psykiatripasient" som 10-åring, så har snart 15 års innfartstid der. Har gått på mye forskjellige av medisiner, og veldig varierende med både virkning og bivirkning. Går per i dag kun på første generasjons antihistamin (gamle allergipiller, basically) som sovemedisiner. De gir trøtthet som bivirkning.

Det er veldig mye forskjellige medisiner, inklusive antidepressiva og "stemningsstabiliserende". Det er gjerne de med mer dramatisk effekt man hører mest om, men som ikke nødvendigvis er de som brukes mest, om det gir mening? Det er bare ikke sånn veldig relevant for de fleste å legge ut på forum at de går på en stemningsstabiliserende som gjør at de gråter litt mindre og sover litt bedre, kontra de som er frustrerte fordi de går på noe med mye bivirkninger.

Masse lykke til uansett, håper psykolog kan være til hjelp! De kan også hjelpe til med veldig mye sortering av tanker/følelser/atferd som kan være til mye større hjelp i livet enn medisiner.

Anonymkode: e79a3...461

[Krissi91]

Hei! 

Vondt å lese at du har det slik du beskriver. 

Tenker det er veldig bra at du seriøst vurderer å søke hjelp. 

Angående medisinering/ikke medisinering, så er dette noe du og psykologen/psykiater finner ut av. 

Om det skulle bli medisinering :

Det er bivirkninger med alt av medisiner, men det gjelder å finne den medisinen som gjør mer godt enn dårlig. Bivirkningene må blekne i forhold til effekten den har.

Men nå er det overhodet ikke sikkert det er medisiner du trenger heller, men annen hjelp. Evt en kombinasjon. Godta ihvertfall aldri å få en resept på antidepressiva fra legen å hadetbra!!

Bare å skrive til meg på pm om du trenger å skrive litt hvis du har det vanskelig. Jeg vet hva det vil si å slite. 

Varm klem. 

[AnonymBruker]

Det kan tenkes at du muligens trenger medisiner en periode for å hjelpes med det verste , men jeg tror du mangler vitamin B1.  Og sikkert noen andre vitaminer .
Jeg selv var ikke klar over ( før ca 3 år siden) hvor mye vitaminer faktisk hadde (har) å si for funksjoner i kropp og hjerne .
Det beste er at du leser deg opp på disse tingene selv , men mangel på vitaminer kan gi deg kramper , ticks, marertitt, søvnvansker, depresjon , hjertebank, synsforstyrrelser osv..
 

Anonymkode: 6893d...688