.

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Min mor har engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg ble «smittet» av hennes angst og engstelse. Hun skjulte det så godt hun kunne, men jeg merket det allikevel. Kom aldri på fotballkamper, skoleavslutninger osv.

Jeg har sosial angst fra helvete i dag.

Anonymkode: 64bc8...529

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min mor har engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg ble «smittet» av hennes angst og engstelse. Hun skjulte det så godt hun kunne, men jeg merket det allikevel. Kom aldri på fotballkamper, skoleavslutninger osv.

Jeg har sosial angst fra helvete i dag.

Anonymkode: 64bc8...529

Tenk deg frykten når du står foran en 1000 meters høy klippe og skal til å falle. Så tenker du på frykten du føler når du er rundt andre. Tenk på det hele tiden.

Anonymkode: 4174f...410

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenk deg frykten når du står foran en 1000 meters høy klippe og skal til å falle. Så tenker du på frykten du føler når du er rundt andre. Tenk på det hele tiden.

Anonymkode: 4174f...410

Hvorfor skal jeg det? 

Anonymkode: 64bc8...529

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Jeg er i motsatt boks. Oppvokst med en skjør mor med tidvis angst og alvorlig depresjon. Jeg har null symptomer på dette selv og har alltid vært sterk psykisk. 

For min del tror jeg at en frisk forelder, idrett, venner og familiestøtte har vært en buffer. 

Anonymkode: 349ea...df9

[Anonymburker]

Min far hadde panikkangst grunnet psykisk vold og en vanskelig og uforutsigbar barndom, uten å vite hvem som var sin far og med en ansvarsløs mor. Han døde ganske ung. Mamma er derimot stødig som et fjell psykisk.

Jeg har arvet mest av pappa. Ikke direkte panikkangst, men generell angst og nedstemthet med suicidale tendenser. Sistnevnte er relativt sjeldent, og jeg vet at perioder med alkohol er en trigger på slike tanker. Bortsett fra at jeg mistet pappa da jeg var barn, har jeg ikke opplevd noe spesielt traumatisk som kunne forklart mine problemer. Jeg har nok underbevisst ødelagt for meg selv oppigjennom åra fordi jeg har arvet et adferdsmønster som er slik.

Jeg har troa på at man arver psykisk sykdom, men mer grunnet at man arver adferdsmønstre fra foreldre og ikke pga gener. Jeg er sikker på at man kan endre adferd ved å trene opp underbevisstheten.

Betenkeligheter rundt det å få barn? Egentlig ikke, fordi jeg er så utrolig bevisst på hvordan jeg ville oppdratt et barn. Jeg vet at perioden fra 0-7 år så observerer barnet omverdenen og legger da grunnlaget for om underbevisstheten tenker positivt og løsningsorientert eller om den blir negativ og selvdestruktiv. Alt avhenger av hva barnet opplever fra 0-7 år.

[AnonymBruker]

Tror absolutt man kan endre adferdsmønstre etter fylte 7år...

Anonymkode: c9a7a...cd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Oppvokst med en skjør mor med tidvis angst og alvorlig depresjon. Jeg har null symptomer på dette selv og har alltid vært sterk psykisk. 

Det er på tide å slutte med begreper som «sterk» og «svak» psyke, og å si at mennesker med psykiske utfordringer er «skjøre». Det viser liten forståelse for kompleksiteten bak psykisk sykdom og er i grunnen også ganske nedlatende. 

Anonymkode: 31692...6ad

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Tror absolutt man kan endre adferdsmønstre etter fylte 7år...

Anonymkode: c9a7a...cd3

Ja, absolutt. Men etter å ha gjort litt research rundt det, har jeg funnet ut at det er underbevisstheten som må trenes. Man kan godt si at nå skal man endre livet sitt, bevisst gjøre de rette valgene osv.. Problemet er bare at hvis underbevisstheten din er negativ, og sier at "jeg ikke er god nok", "det kommer ikke til å gå" osv, så vil du ødelegge for deg selv.

Jeg har nettopp begynt på å trene opp underbevisstheten, da jeg alltid har vært negativ mot meg selv. Jeg hører på videoer på youtube mens jeg sover som handler om å reprogrammere underbevisstheten. En stemme som sier positive ting, rett og slett. "Du er bra nok som du er", "du er verdifull", og slike ting. Mange som sier dette skal fungere, men jeg har bare brukt det i 2 dager og ikke opplevd noen endring. Er faktisk veldig negativ om dagen. Håper dette kan fungere for meg i lengden.

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er på tide å slutte med begreper som «sterk» og «svak» psyke, og å si at mennesker med psykiske utfordringer er «skjøre». Det viser liten forståelse for kompleksiteten bak psykisk sykdom og er i grunnen også ganske nedlatende. 

Anonymkode: 31692...6ad

Enig.

Jeg blir veldig lei meg hvis jeg aldri får sjansen til å få barn, fordi jeg ikke er den med sterkest psyke. På mange måter er jeg bedre utrustet til å oppdra barn enn mange andre, ansvarsløse fedre (som det tydeligvis er mange av).

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd grov omsorgssvikt i barndommen, men fikk psykologhjelp som ungdom og klarte meg fint. Som godt voksen tobarnsmor (+ 1 bonusbarn) ble jeg psykisk syk. Psykologen tror det kommer av omsorgssvikt. Jeg håper virkelig ikke at barna mine "arver" at jeg sliter psykisk. 

Anonymkode: 48437...625

[Gjest Warrior]

Det er ikke sånn at barn av psykisk syke automatisk blir syke selv. Mine foreldre var ikke psykisk syke. Ikke er de det nå heller. Jeg derimot ble psykisk syk. Av andre grunner. Har veldig lyst på barn selv men skjønner jo at jeg ikke bør (i alle fall ikke enda) selv om ikke alle blir psykisk syk selv om foreldrene/ene forelderen er det. 

Endret 6. januar 2021 av Warrior

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (På 5.1.2021 den 17.30):

Min far hadde panikkangst grunnet psykisk vold og en vanskelig og uforutsigbar barndom, uten å vite hvem som var sin far og med en ansvarsløs mor. Han døde ganske ung. Mamma er derimot stødig som et fjell psykisk.

Jeg har arvet mest av pappa. Ikke direkte panikkangst, men generell angst og nedstemthet med suicidale tendenser. Sistnevnte er relativt sjeldent, og jeg vet at perioder med alkohol er en trigger på slike tanker. Bortsett fra at jeg mistet pappa da jeg var barn, har jeg ikke opplevd noe spesielt traumatisk som kunne forklart mine problemer. Jeg har nok underbevisst ødelagt for meg selv oppigjennom åra fordi jeg har arvet et adferdsmønster som er slik.

Jeg har troa på at man arver psykisk sykdom, men mer grunnet at man arver adferdsmønstre fra foreldre og ikke pga gener. Jeg er sikker på at man kan endre adferd ved å trene opp underbevisstheten.

Betenkeligheter rundt det å få barn? Egentlig ikke, fordi jeg er så utrolig bevisst på hvordan jeg ville oppdratt et barn. Jeg vet at perioden fra 0-7 år så observerer barnet omverdenen og legger da grunnlaget for om underbevisstheten tenker positivt og løsningsorientert eller om den blir negativ og selvdestruktiv. Alt avhenger av hva barnet opplever fra 0-7 år.

 

AnonymBruker skrev (På 5.1.2021 den 17.20):

Jeg er i motsatt boks. Oppvokst med en skjør mor med tidvis angst og alvorlig depresjon. Jeg har null symptomer på dette selv og har alltid vært sterk psykisk. 

For min del tror jeg at en frisk forelder, idrett, venner og familiestøtte har vært en buffer. 

Anonymkode: 349ea...df9

Dere forstår ikke mennesker generelt og hva et komplekst sinn er. For som denne kommentaren over sier, så kan man ikke sette folk i bås og kalle de enten sterke/svake eller ustabile/stabile etc. Man kan fint slite psykisk men være sterk, smart, løsningsorientert etc og stabil og lite impulsiv som person og være verdens beste mor og partner. Og det motsatte enda man er såkalt frisk. Og alt imellom og gråsonene. Slutt med dømming og slutt å prøve å presse folk inn i en bås.

Anonymkode: 3753d...4af

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Dere forstår ikke mennesker generelt og hva et komplekst sinn er. For som denne kommentaren over sier, så kan man ikke sette folk i bås og kalle de enten sterke/svake eller ustabile/stabile etc. Man kan fint slite psykisk men være sterk, smart, løsningsorientert etc og stabil og lite impulsiv som person og være verdens beste mor og partner. Og det motsatte enda man er såkalt frisk. Og alt imellom og gråsonene. Slutt med dømming og slutt å prøve å presse folk inn i en bås.

Anonymkode: 3753d...4af

Kan virkelig ikke se hvor jeg dømmer noen i mitt innlegg? Les en gang til.

[AnonymBruker]

Man er jo lettere utsatt, men det vet man jo fra før av. I min familie så er det mye psykisk sykdom. I blant så sliter jeg selv også, jeg er ikke på langt nær så dårlig som de. Ift min familie så er jeg veldig høyt fungerende. 

Jeg gjør det jeg kan for at mine problemer ikke skal smitte over på mine barn. Om de likevel får diagnoser, så er jeg kjent med diverse og det blir ikke fremmed. 

Anonymkode: af84c...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har opplevd grov omsorgssvikt i barndommen, men fikk psykologhjelp som ungdom og klarte meg fint. Som godt voksen tobarnsmor (+ 1 bonusbarn) ble jeg psykisk syk. Psykologen tror det kommer av omsorgssvikt. Jeg håper virkelig ikke at barna mine "arver" at jeg sliter psykisk. 

Anonymkode: 48437...625

Samme hos meg. Voksen og etter barn nummer to så slo barndommen min inn igjen. 

Anonymkode: af84c...9a2

[Gjest Lisa Rowe]

Min far sliter med rusmisbruk og sosial angst, og min mor har kompleks ptsd. Far var relativt fraværende i barndommen, og min mors sykdom ble ikke utløst før jeg allerede var voksen, så det er helt klart arv som har en størst betydning i mitt tilfelle. Vi har utrolig mye avhengighet og psykiske lidelser i min familie, på begge sider. Den ene alvorlige psykiske lidelsen jeg har, har også min mormor, og det var en av faktorene som gjorde at behandleren min ønsket å utrede meg for lidelsen. 

Arveligheten innenfor psykiske lidelser er en av hovedårsakene til at jeg selv ikke ønsker å få biologiske barn. 

[AnonymBruker]

Satt på spissen; siden det ligger noe i det at uføre avler uføre så er det klart noen som både arver og/eller blir påvirket av miljø. Så finnes det mange grader av det blant alt fra ellers friske til tungt syke. 

Anonymkode: b8c33...7d0