Feil å ikke savnet barnet sitt...

[AnonymBruker]

Jeg har barn i barneskolealder, og jeg savner de selv når de er en helg hos besteforeldre eller på en ukes ferie med kun far fordi jeg skal jobbe. Klarer meg fint alene og har hobbyer og venner og alt det der, men savnet er jo der selv om jeg vet at de koser seg max.

Så selv om jeg ikke ville sagt noe til deg, så synes jeg det er rart å ikke savne barnet ja. Uten at man trenger å ligge i fosterstilling og grine hele uka selvsagt, men å kjenne at det hadde være deilig å ha ungene der og at man savner dem tror jeg er sunnere enn å være helt fornøyd med å ikke se dem på en uke..

Hvor lenge det tar før savnet setter inn har utvidet seg etterhvert som de har blitt eldre, men et døgn et nok max for meg før jeg savner å være med dem, snakke med dem, kose dem og se på dem. 

Men jeg fikk barn for å være mest mulig sammen med dem, de er favorittmenneskene mine, og jeg elsker å være mamma. Jeg og mannen har allerede snakket om at vi ville kjøpt hus rett ved hverandre og hatt svært fleksibelt opplegg hvis vi skulle gå fra hverandre noengang.

Så ja, jeg synes det er merkelig.

Anonymkode: 27f66...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er heller ikke skilt, men har eldre barn (barneskole). Og jeg tror alder på barnet har noe å si. Når barna er små er man så mye tettere på dem, og jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville tåle å kun se dem halve tiden. Nå er de mye mindre avhengig av meg, til stadighet på farten. Jeg ser at jeg nok fint hadde klart 50/50 nå.

Det viktigste her er uansett ikke hva som er «naturlig» (morsinstinkt?🙄), men at foreldrene har et godt samarbeid, og at det ikke er noe drama eller vonde følelser rundt bytting mellom foreldrene - barn plukker opp sånt. Og hva med bortearbeidende foreldre da? Elsker man barna sine mindre om man jobber på platform?

Anonymkode: 34d74...62e

Hvorfor går du mot det jeg skriver når jeg skriver at det er kjempe fint at de klarer å samarbeide og at det ikke er greit å komme med sånne kommentarer? Må da få lov til å skrive at jeg savner ungen min når han er borte. 
Hvorfor prøver du også å lage en diskusjon av noe jeg aldri har skrevet? Har jeg noe sted antydet at man elsker barna mindre om man jobber borte? Gi deg  

Anonymkode: 4a5e3...56a

[AnonymBruker]

Jeg har barnet mitt 97% ...de få gangene han er borte en natt eller to har jeg vondt i hele kroppen. Ikke noe festlig det hele tatt. Skulle virkelig ønsket jeg jeg klarte å slappe av, men sliter med å sove og føler en skikkelig uro i kroppen.

Hatt det slik i 9 år. Er så vanvittig redd for å miste han, så ser for meg alt som kan gå galt. 

Anonymkode: b058d...536

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg planla aldri å bli skilt. Men når jeg først ble det, så unner jeg barnet mitt en pappa like mye. Min eksmann er like glad i barnet som meg, så hvorfor skal han ikke få lov til å være med barnet like mye som meg? 

Så det at du sier at jeg trives mer med strikketøy og Netflix enn mitt barn er ganske usmakelig. Når barnet er hos far den uka uansett, skal jeg ligge å grine på sofaen? Hadde det gjort meg til en bedre mor? 

Det er ganske egoistisk å tenke at man skal kreve å ha barnet mest. 

Anonymkode: cdd23...70d

Nå legger du ord i munnen på meg, for som du sikkert ser skrev jeg at det er bra å takle 50/50 fint, og det er supert å "dele" ungen med far. Det jeg kommenterte på, var det emosjonelle ved å aldri savne ungen sin. Det synes jeg er noe annet - selv om man finner rytmen i 50/50, så er det jo ikke sånn man ønsket at livet skulle bli verken for seg selv eller barnet.

Ikke at man dermed må ligge på sofaen og hylgrine, men å også anerkjenne hva man mister og ha noen følelser knyttet til det er naturlig i mine øyne. Her på forumet leser man stadig om foreldre som blir helt panisk når de brått må ha ungen mer, for de mister jo sin "egentid", må vite. Da er det noe som skurrer - egentiden med sofatid, kjærestetid eller whatever har man bare som en konsekvens av at barna skal ha kontakt med begge foreldre. Det er ikke en rett for de voksne som selv har valgt å få barn.

Du startet jo tråden, så antar du faktisk ønsker ærlige svar?

Anonymkode: 75b2e...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå legger du ord i munnen på meg, for som du sikkert ser skrev jeg at det er bra å takle 50/50 fint, og det er supert å "dele" ungen med far. Det jeg kommenterte på, var det emosjonelle ved å aldri savne ungen sin. Det synes jeg er noe annet - selv om man finner rytmen i 50/50, så er det jo ikke sånn man ønsket at livet skulle bli verken for seg selv eller barnet.

Ikke at man dermed må ligge på sofaen og hylgrine, men å også anerkjenne hva man mister og ha noen følelser knyttet til det er naturlig i mine øyne. Her på forumet leser man stadig om foreldre som blir helt panisk når de brått må ha ungen mer, for de mister jo sin "egentid", må vite. Da er det noe som skurrer - egentiden med sofatid, kjærestetid eller whatever har man bare som en konsekvens av at barna skal ha kontakt med begge foreldre. Det er ikke en rett for de voksne som selv har valgt å få barn.

Du startet jo tråden, så antar du faktisk ønsker ærlige svar?

Anonymkode: 75b2e...80d

Jeg gjentar: det mest ideelle hadde vært at vi fremdeles var gift og bodde sammen med ungen vår. Men nå fungerte ikke ekteskapet og da ble 50/50 ordningen det mest ideelle for oss, med tanke på at barnet da får oppleve begge foreldrene like mye. 

Men jeg har aldri sagt at jeg liker egen tid mer enn barnet mitt. Selvsagt er det stas å være med barnet sitt, det er det beste. Men når du vet at han har det kjempefint hos far og han stortrives hos pappaen sin. Det er fars uke og da er barnet hos far. Da er det beste å tilpasse seg den situasjonen og gjøre det beste ut av uka barnet er hos far. Ingen tjener på å sitte der å grine. Selvsagt var det ett stort savn i starten, det var rart å ikke ha barnet der og jeg følte ett tomrom. Men nå har denne 50/50 ordningen fungert helt supert i lenge. Barnefar har vist gjennom mange uforutsette situasjoner at han er en super omsorgsperson og far. Så nå kan jeg senke skuldrene. 

Så synes jeg du skal holde deg til det jeg har skrevet. Jeg hadde med glede hatt en større del av omsorgen, hvis far hadde ønsket det, eller om barnet hadde villet bo mest hos meg. Selvsagt. Men nå er den problemstillingen helt uaktuell for oss fordi både jeg, barnet og barnefar er kjempefornøyde med 50/50. 

Ja, jeg ønsker ærlige svar. Men i likhet meg deg er jeg ikke glad i at folk legger ord i munnen på meg. Eller antar at jeg ville gå fra sans og samling hvis jeg mister litt egen tid, alternativt at jeg setter egen tid høyere enn barnet mitt. 

Anonymkode: cdd23...70d

[Gjest WhisperingWind]

Altså, hva mener hun? At du skal gråte og være deppa annenhver uke? 

At du ikke savner dem betyr ikke at du ikke elsker dem og ikke gleder deg til å ha barna. Men at du også nyter alenetid i ditt eget selskap. Det betyr ikke at du ikke tenker på dem og bryr deg om dem. 

Barna har det bra. Du har det bra. 

Det er det eneste som betyr noe. 

 

[AnonymBruker]

Du savner ikke barnet ditt. OK, greit. Synes jeg det er rart? Ja. Hadde jeg savnet barnet mitt? Ja. Desperat. Ville jeg sagt det til deg? Nei. Hvorfor trenger du støtte på dette egentlig?

Siden du spør: Ja, jeg synes det er kjemperart at de som ser barnet annenhver uke ikke savner det. Jeg skjønner ikke hvorfor dere tror det betyr at man må hyle og grine og gå inn i en tung depresjon. Savn er noe annet enn det. Savn er en følelese av at noe mangler, en tristhet fordi man lengter etter et annet menneske. Tydelig at jeg er den uvanlige her. Kjærestepar med barn på hver sin kant som treffes annenhver uke sier jo ofte at de savner hverandre. Det er altså helt OK, men det å savne barnet sitt er ikke OK. Sånn har verden blitt. 

Anonymkode: 533f2...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre, da. Jeg savner ungene når er hos far, selv om jeg vet de har det supert og at de trenger faren sin like mye som meg. Jeg koser meg med alenetiden og gjør ting jeg ellers ikke får mulighet til, men savnet er der. Jeg kommer aldri til å synes det er ok at jeg går glipp av halve barndommen deres, men jeg har ikke noe valg og må leve mitt liv når de er hos far fremfor å bare savne dem. 

Anonymkode: 8cdd6...0cd

Helt ening! Men så savner jeg og eldste på 26 som studerer på andre siden av landet. Det handler jo mer om meg, og at jeg ville hatt de her under mitt tak. Men yngste som har 50/50 har jo like mye behov for pappa som for meg-så da må  jeg jo innfinne meg med det. Vi har også lengre perioder så vi rekker fint å få gjort det vi trenger og savne hverandre. 

Anonymkode: a6867...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg gjentar: det mest ideelle hadde vært at vi fremdeles var gift og bodde sammen med ungen vår. Men nå fungerte ikke ekteskapet og da ble 50/50 ordningen det mest ideelle for oss, med tanke på at barnet da får oppleve begge foreldrene like mye. 

Men jeg har aldri sagt at jeg liker egen tid mer enn barnet mitt. Selvsagt er det stas å være med barnet sitt, det er det beste. Men når du vet at han har det kjempefint hos far og han stortrives hos pappaen sin. Det er fars uke og da er barnet hos far. Da er det beste å tilpasse seg den situasjonen og gjøre det beste ut av uka barnet er hos far. Ingen tjener på å sitte der å grine. Selvsagt var det ett stort savn i starten, det var rart å ikke ha barnet der og jeg følte ett tomrom. Men nå har denne 50/50 ordningen fungert helt supert i lenge. Barnefar har vist gjennom mange uforutsette situasjoner at han er en super omsorgsperson og far. Så nå kan jeg senke skuldrene. 

Så synes jeg du skal holde deg til det jeg har skrevet. Jeg hadde med glede hatt en større del av omsorgen, hvis far hadde ønsket det, eller om barnet hadde villet bo mest hos meg. Selvsagt. Men nå er den problemstillingen helt uaktuell for oss fordi både jeg, barnet og barnefar er kjempefornøyde med 50/50. 

Ja, jeg ønsker ærlige svar. Men i likhet meg deg er jeg ikke glad i at folk legger ord i munnen på meg. Eller antar at jeg ville gå fra sans og samling hvis jeg mister litt egen tid, alternativt at jeg setter egen tid høyere enn barnet mitt. 

Anonymkode: cdd23...70d

Men hva er det egentlig du vil ha svar på? Du er tydeligvis 100% komfortabel med situasjonen din, så hvilke innspill du trenger er ikke så lett å skjønne. For n'te gang - at far er en super omsorgsperson er irrelevant, ingen mener at du bør endre samværsavtale. Det du spurte om, handlet om savn, som er noe annet. 

Og ja, jeg synes det er rart å ikke kjenne på savn etter ungen sin. Som den andre brukeren over her beskriver, handler det ikke om å hyle og grine av depresjon, men om følelsen av tomhet som oppstår fordi det mennesket man elsker mest er borte halve tiden. Selv om barnet har det godt, så merker man jo selv hva man mister av verdifull tid.

Det er i hvert fall min erfaring som mor. Jeg digger å slenge meg på sofaen med netflix og egentid, men ikke 50% av tiden. Det er bare et offer jeg gjør for at barna mine skal ha kontakt med far, og så gjør jeg det beste ut av det siden jeg er den voksne. I hjertet mitt er likevel lengselen der, og noen alenekvelder er fine, andre tyngre.

Jeg innrømmer glatt at jeg synes det er rart når andre foreldre ikke kjenner på lignende følelser. Ikke noe jeg blander meg inn i IRL, men vi gjør oss alle tanker. Og jeg assosierer ofte den type "50/50-egentid"-supertrivsel med en voksengenerasjon som ikke egentlig er voksne, men evige tenåringer som trives best når de slipper unna krav og får pleie seg selv og sine impulser mest mulig, enten det er sofaen eller nykjæresten som opptar interessen. Jeg kjenner ikke deg, men det er altså assosiasjonen jeg får på generelt grunnlag. 

Anonymkode: 75b2e...80d

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, fortsett å kos deg når barnet er hos pappaen.

Mitt yngste barn var hos pappaen i julen, jeg og eldste hadde det veldig fint. Er veldig glad i minsten og det var godt når han kom hjem. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha det bra, når tross alt han også har det godt.

Anonymkode: 5b734...258

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår deg veldig godt, fortsett å kos deg når barnet er hos pappaen.

Mitt yngste barn var hos pappaen i julen, jeg og eldste hadde det veldig fint. Er veldig glad i minsten og det var godt når han kom hjem. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha det bra, når tross alt han også har det godt.

Anonymkode: 5b734...258

Er jo ikke snakk om at man ikke skal ha det bra? Man kan savne barna sine fordet. 

Anonymkode: 4a5e3...56a