Dating som "usynlig" syk

[AnonymBruker]

Hei!

Vet ikke hvor jeg går med dette, men..

Jeg er en mann i starten av 30-årene. Jeg har vært singel i en del år nå etter å ha gått ut av et langvarig forhold for et par år tilbake. Jeg fikk det jeg vil kalle for en pinlig sykdom på tampen av forholdet. Den er ikke smittsom, man kjenner ikke årsaken til sykdommen, men den er intim og jeg holder den derfor hemmelig for alle mine nærmeste. Den gir ikke symptomer som er synlige for andre enn seksuelle partnere. Sykdommen har hatt et relativt mildt forløp etter at jeg fikk den påvist for 3-4 år siden, men det er usikkert hvordan den vil utvikle seg i fremtiden. Veldig forskjellig fra person til person. Det eneste som finnes i dag er behandling som bremser den.  Jeg hadde allerede et vanskelig forhold til seksualitet før dette på grunn av langvarig mobbing gjennom hele barne- og ungdomstiden. Det er mulig for meg å ha god sex, men erfaringene har vist at jeg trenger en del tålmodighet når det gjelder det seksuelle, spesielt i startfasen av et nytt forhold. Jeg må føle meg trygg. Dette trengte jeg også før jeg fikk sykdommen og er sånn sett ikke en konsekvens av det. Etter at det langvarige forholdet tok slutt er det flere velmenende venner og bekjente som har forsøkt å spleise med meg sine venninner. Jeg har sagt at jeg helst ikke vil bli spleiset. Ikke fordi jeg ikke er interessert i venninnene, men fordi jeg føler at jeg med sikkerhet vil bli dumpet når de finner ut hva jeg har i ryggsekken og at det da vil bli så ubehagelig å ha de i bekjentskapskretsen.

Derfor har jeg forsøkt meg på datingapper for å treffe en ny person. Kun med to av de jeg har truffet har jeg tatt sjansen på å la det utvikle seg til noe mer enn bare kyssing. Hun første var tålmodig med meg og etter hvert hadde vi bra sex. Jeg fortalte henne ikke noe, da selv hun var veldig tydelig på at det ikke var nødvendig under den pinlige startfasen. Det tok dessverre slutt da det ikke dukket opp følelser for min del. Etter dette møtte jeg en ny jente som jeg fikk følelser for, men jeg følte meg aldri helt trygg med henne. Jeg betrodde meg til henne og fortalte henne alt om meg selv, både sykdom og om mitt vanskelige forhold til sex. Hun ble irritert etter hvert og etter en stund med mye frem og tilbake uten at vi helt klarte å løse det seksuelle mellom oss ga hun beskjed om at hun ikke ville treffes mer. Hun var lei for det og sa at det ikke var mine problemer som var årsaken, men måten jeg håndterte det på. 

Etter den siste vonde erfaringen for meg, så har jeg ikke helt våget å involvere meg med noen på nytt igjen. Det er mye jeg er redd for. Kanskje spesielt det at jeg ikke vil være bra nok for en ny partner. Jeg tror folk ser meg som en sporty, veldig morsom, snill, høyt utdannet fyr med god jobb og et helt greit utseende. Derfor føler jeg vel litt at jeg lurer en eventuell ny partner når jeg kommer med min usynlige sykdom som først vil bli kjent når eventuelt har sex. Jeg tenker at de fleste ikke ville valgt meg om de visste dette fra før av. Og at de vil føle seg forpliktet til å gi meg en sjanse, siden det kanskje blir for slemt å dumpe meg på bakgrunn av dette. Jeg er nok også veldig redd for å skuffe meg selv ved å åpne meg opp igjen for så å ikke bli akseptert. Jeg tar meg selv i å tenke at de fleste jeg får treff med på appene virker for bra for meg og at jeg bør sikte lavere.

Etter denne siste erfaringen, som nå er mer enn et år siden, så har jeg gått en del dater for å se om jeg kan treffe en ny person jeg kan få følelser for. Men det har gått dårlig. Der det har vært sjanse for noe mer har jeg enten avsluttet selv eller så har jeg inntrykk av at mitt lave selvbilde eller dårlige energi har skint igjennom etter hvert og at de derfor har avsluttet. Etter Korona har jeg tatt det enda lengre og unngått all intimitet. 

Nå står jeg på terskelen av et nytt år og jeg håper virkelig at jeg kan få et bedre 2021 enn 2020 på kjærlighetsfronten. Jeg føler jo at jeg har positive ting å bidra med inn i et nytt forhold også, men jeg tør ikke å ta sjansen. Jeg har gått til psykolog i 2020, men vi har helt greid å løsne opp i tankesirkelen som fanger meg i et mønster hvor jeg ikke tør å involvere meg et nytt menneske. Psykologen min er veldig tydelig på at de veileder og ikke gir råd. Men jeg kunne virkelig trengt noen råd eller perspektiver uten i fra på hvordan jeg kan bryte ut av dette mønsteret. Er det noen som kan hjelpe meg?

Anonymkode: 6bcfc...99d

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal lytte til henne du datet, som sa at hun forlot deg ikke pga din tilstand men pga måten du håndterer den på. Som du skriver, så vil du ha denne tilstanden resten av livet. Dermed har du ikke noe valg annet enn å akseptere at den er en del av deg. Skjønner likevel at det er utrolig vanskelig. 

Anonymkode: 2ecec...ffe

[AnonymBruker]

Hvorfor sier du ikke bare hva det er istedet for å kalle det en pinlig sykdom?

Sykdommer er da ikke pinlige? 

Anonymkode: a3a5a...cbe

[AnonymBruker]

Jeg skrev ikke navnet på sykdommen fordi det er en sjelden sykdom og jeg vil holde på anonymiteten min. Litt paranoid:) Jeg kalte den pinlig fordi den har vært omtalt på TV-programmet med samme navn. Jeg synes ikke sykdommer er pinlige selv, men det at den er intim og sitter på meg gjør det av en eller annen grunn vanskelig å akseptere. Hadde jeg fått vite at noen andre hadde sykdommen som jeg har ville jeg ikke følt noe frastøtende rundt det, men det at den sitter på meg er... vanskelig å akseptere. Det tror jeg kommer av langvarig mobbing hvor alt som var "annerledes" ved meg ble latterliggjort, også kroppslige ting. Jeg hadde i hvert fall lenge et ønske om å fremstå mest mulig normal for å unngå mobbing.

Når det gjelder min egen aksept for den jeg er / sykdommen jeg har, så har vel den stort sett kommet tidligere etter å ha blitt akseptert i andres øyne. Jeg har egentlig konkludert med at jeg vil føle meg verdiløs inntil jeg føler at noen aksepterer hele meg igjen. 

Anonymkode: 6bcfc...99d

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skrev ikke navnet på sykdommen fordi det er en sjelden sykdom og jeg vil holde på anonymiteten min. Litt paranoid:) Jeg kalte den pinlig fordi den har vært omtalt på TV-programmet med samme navn. Jeg synes ikke sykdommer er pinlige selv, men det at den er intim og sitter på meg gjør det av en eller annen grunn vanskelig å akseptere. Hadde jeg fått vite at noen andre hadde sykdommen som jeg har ville jeg ikke følt noe frastøtende rundt det, men det at den sitter på meg er... vanskelig å akseptere. Det tror jeg kommer av langvarig mobbing hvor alt som var "annerledes" ved meg ble latterliggjort, også kroppslige ting. Jeg hadde i hvert fall lenge et ønske om å fremstå mest mulig normal for å unngå mobbing.

Når det gjelder min egen aksept for den jeg er / sykdommen jeg har, så har vel den stort sett kommet tidligere etter å ha blitt akseptert i andres øyne. Jeg har egentlig konkludert med at jeg vil føle meg verdiløs inntil jeg føler at noen aksepterer hele meg igjen. 

Anonymkode: 6bcfc...99d

Så, problemet er selvbilde etter mobbing, og ikke den "pinlige sykdommen". 

Du sier selv at problemet er at du ikke aksepterer deg selv. Det er slitsomt å være sammen med noen som ikke aksepterer seg selv og egen verdi, slik at man hele tiden må bygge opp vedkommende. 

Har du snakket med psykolog? 

Anonymkode: a3a5a...cbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så, problemet er selvbilde etter mobbing, og ikke den "pinlige sykdommen". 

Du sier selv at problemet er at du ikke aksepterer deg selv. Det er slitsomt å være sammen med noen som ikke aksepterer seg selv og egen verdi, slik at man hele tiden må bygge opp vedkommende. 

Har du snakket med psykolog? 

Anonymkode: a3a5a...cbe

Sykdommen min kan utvikle seg til å bli mer hemmende i fremtiden. På nåværende tidspunkt er det plager som ikke er behagelige, men som er til å leve med. Nå er det nok mer frykten for at den usynlige delen av meg, det vil si sykdommen og mitt kompliserte forhold til sex, ikke skal bli akseptert som gjør ting vanskelig for meg. 

Jeg går til psykolog og jobber hardt for å akseptere den siden av meg selv, men det har ikke vært helt lett. Ellers vil jeg si at jeg ikke ønsker eller forventer at en partner skal bygge meg opp eller være psykologen min. Står i grunnen trygt nok på de fleste andre arenaer i livet og trenger ikke det. Jeg ser på meg selv som en en positiv og løsningsorientert fyr i de fleste sammenhenger, men akkurat dette hvor det ikke er en konkret løsning har vært vanskelig å løse opp i. I mitt tidligere langvarige forhold var ikke problemene med selvbilde et stort tema i hverdagen og jeg vil si at vi bygde hverandre opp, selv om hun ikke hadde samme problematiske forhistorie som meg. Så det er noe lignende jeg vil tilbake til - et forhold hvor jeg føler meg akseptert og som inneholder alt det andre et godt forhold bør inneholde. 

TS

Anonymkode: 6bcfc...99d

[AnonymBruker]

Det handler om selvbildet ditt ikke sykdommen. Kvinner forakter menn som sliter med psyken uansett hva det går på. Er en vanskelig spiral det der og kan ses på som jobbsøking. Vil helst at du har lang erfaring selv om man er 19. og dermed så kommer man aldri utpå og kommer seg igjennom det så har ikke noe med sykdommen å gjøre. Kun at menn som er bevist på at de har noen issues ikke er bra nok for en gruppe og den gruppen som skal redde pøbler er heller ikke interessert. 
 

så du må fikse selvbildet ditt. Hvordan du skal gjøre det aner jeg ikke dessverre da det nærmeste jeg kan se for meg en løsning koster penger og er ulovlig. Den tiden hvor man møtte noen og bygde hverandre opp er døende. Opplever man det i dag spesielt som man som har noen utfordringer man jobber med så er man ekstremt heldig. De fleste går livet ut uten å ha så mye kontakt med mennesker.

Anonymkode: bda08...065