Mathias Skrevet 24. september 2002 #1 Del Skrevet 24. september 2002 Det er nå litt over en måned siden min far døde. Han ble bare 56 år gammel, og fikk hjernebødning. Han døde etter en uke. Jeg begynner etter hvert å venne meg til det som har skjedd, selv om det på mange måter er så ubegripelig... Og det er fremdeles ubeskrivelig vondt å tenke på at min lille sønn har mistet sin bestefar, og at pappa har blitt borte for sitt kjære barnebarn... Det går ellers rimelig bra, dvs jeg kan gå gjennom en dag og ha lyst til å treffe folk, snakke med folk og gå videre... Men så kommer det en sang på radion, noen har bursdag eller ja..så kommer det bare en hammer som slår reakiteten inn med et brak... Tenkte jeg skulle skrive inn noen tanker jeg har gjort meg i forbindlse med dette. Jeg gråter jeg gråter pappa når jeg tenker på alle minnene som fremdeles er så sterke jeg gråter pappa når jeg minnes din livlighet din tilstedeværelse og din følsomme styrke du var vår klippe og vårt naturlige senter og du ofret alt for oss du gjorde alt for oss jeg minnes din styrke pappa jeg gråter jeg gråter pappa når jeg tenker på de siste minnene som fremdeles er så sterke je gråter pappa når jeg minnes din svakhet din sårbarhet da du lå der du var ikke pappa mer bare så sårbar og skjør og så unaturlig stille og syk jeg gråter pappa jeg savner deg og jeg trenger deg jeg gråter pappa Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Lea Skrevet 24. september 2002 #2 Del Skrevet 24. september 2002 Disse minnene som er vonde nå blir med tiden til gode minner. Minner man ikke vil være foruten. Men når man er midt oppi sorgen er det sunt å gråte. Det er alltid fryktelig trist å miste mennesker man er glad i, særlig når det er noen som har vært der så lenge du kan huske. Det føles i blant som man aldri kan komme seg videre. Noen går inn i en evig depressjon, ofte fordi de prøver å IKKE sørge. Plutselig blir de innhentet og bryter sammen. Så vær glad for at du får gråte og at du har disse minnene. Du får jo ikke pappaen din tilbake, men minnene vil alltid være der og en gang vil de ikke være så vonde. Det man ikke må glemme er at det er flere som sørger når en person blir borte. Disse trenger noen å snakke med. Det gjør godt å snakke ut med mennesker som føler det samme som en selv eller gråte sammen. Og man må ikke være redd for å slippe sorgen når man føler for det. Det er ingen skam å le litt selv om noen er borte. Følg hjertet og ikke hjernen! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Usikker Skrevet 24. september 2002 #3 Del Skrevet 24. september 2002 Lasse-liten! *klemmer deg* Skjønner så godt hvordan du har det........livet er så brutalt mange ganger. Meningsløst! :cry: Fint dikt du har skrevet - sier mye, om kaoset som oppstå, om hvor fælt det er å se sin far ligge der så hjelpesløs.....det er grusomt. Slik var det med min mor og - hun døde også for ca 1mnd siden.....av kreft........på slutten lå hun der helt hjelpesløs og ikke i stand til å kommunisere. Helt jævlig å være vitne til dette.......... vondt og sårt. Du - jeg "hører folk sier" at disse vonde minnene vil blekne etterhvert, og snart vil du og jeg kunne minnes våre foreldre slik de var når de var friske.....men, ja - det blir nok tøft ei tid framover. Stå på Lasse-gutten! Gir deg noen klemmer til jeg......*klem* Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anie Skrevet 24. september 2002 #4 Del Skrevet 24. september 2002 Lasse; En kjempe stor kos gir jeg deg, mens jeg tørker bort en tåre etter å ha lest ditt utrolige fine dikt. Take care..... Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest gjest1 Skrevet 5. oktober 2002 #5 Del Skrevet 5. oktober 2002 Må bare få si noe: Du er en fantastisk mann Lasse! Hadde jeg bare møtt en sånn som deg! Det er ikke ofte man møter menn som innrømmer svakheter og følelsen på den måten du gjør. Du er åpen og ærlig, og flink til å rose andre i forumet! Takk skal du ha for det! Vakkert dikt du hadde skrevet! Trist å høre om faren din. Har selv mistet min far, og har ikke kommet over det enda. Det er så vondt når folk man er mer glad i enn seg selv, plutselig forsvinner og aldri kommer tilbake igjen. Det er vanskelig å innse det, vanskelig å bearbeide. Sender mange tanker til deg nå Lasse. Både av medfølelse og beundring. Klem fra Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Mathias Skrevet 7. oktober 2002 Forfatter #6 Del Skrevet 7. oktober 2002 :oops: Takk Hope... Nå er jeg i en fase der savnet er veldig stort... Deter når jeg har det som nå at pappa alttid har vært så god å ha... Vi har hatt et litt slitsomt forhold på mange måter, men når behovet har vært der var pappa der... Hvor er han nå? Deter så lenge siden vi har sett hverandre... Mange tanker, stort savn! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Dahlia Skrevet 7. oktober 2002 #7 Del Skrevet 7. oktober 2002 Hei Lasse.... og kondolerer med tapet av pappa.. Vet du.. jeg mistet min far for 5 år siden og kjenner meg så godt igjen i det du skriver... og om det er noen trøst.. så blir tingene bedre etter hvert. Når noen sier det gjør mindre vondt.. så er jeg uenig.. men man lærer seg å leve med smerten, man slutter å løfte røret for å ringe til pappa. Man resignerer men glemmer ikke. Selv nå.. etter 5 år er sorgen stor, men den er ikke der hver dag hele tiden. Det vil alltid være ganger da savnet overfaller seg helt og fullstendig, du hører en sang.. du ser et menneske som ligner.. du tenker på et minne... Jeg kan bare anbefale deg å bruke mye tid ved graven.. snakke med han selv om du ikke får svar.. fortelle hvordan du har det så du får satt på plass følelsene.... klem fra Dahlia Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Usikker Skrevet 11. oktober 2002 #8 Del Skrevet 11. oktober 2002 Som dere ser av tidligere innlegg på denne tråden - så mistet jeg min mor i sommer. ......og akkurat nå idag så er det så trist......trist. Tårer og triste tanker. Var innom min far idag - det var så trist i huset. Han bare satt der litt tafatt (han sørger på sin måte) og så på TV. Ingen musikk på radioen som mor brukte å ha på.......... ingen småprat.......... ingen som spurte hvordan jeg hadde det....... ingen hadde tørket av kjøkkenbenken........ aviser lå i en haug på kjøkkenbordet.......... posten lå delvis uåpnet....... blomstene hang med hue......litt småkaldt. :cry: Jeg savner mor. Synes det er så vondt å tenke på at hun ikke kommer hjem mer...........synes det er vondt å se far sitte der så tafatt og trist. (han er en "oppegående" mann vanligvis - men ikke akk. nå) Har ingen å snakke med akkurat nå - hadde trengt litt trøst. Men - jeg vet denne tilstanden ikke er evig..... Imorgen er sikkert alt mye bedre! 8) Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Linemor Skrevet 11. oktober 2002 #9 Del Skrevet 11. oktober 2002 vet hvordan det er med disse følelsene som svinger veldig opp og ned når man er i en sorgprosses. noen dager er lettere, men så komme de dagene som er nesten umulige. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå