Barnet som ikke ble. Venninner som er gravide.

[AnonymBruker]

I sommer var jeg så glad, for vi hadde blitt gravide og gledet oss sånn til å bli foreldre. Naive som vi var så hadde vi trodd at det var å bli gravide som var vanskelig og når det skjedde, tenkte vi ikke på at ting kunne gå galt. Dessverre fikk jeg etter hvert blødninger og masse komplikasjoner og lang historie kort, så endte det med at vi mistet. 

I familien og venninnegjengen var vi flere som var gravide ganske nærme hverandre i termin(kun noen få måneder) og vi gledet oss til både å være sammen i barseltiden og det å ha barn så tett mtp oppveksten sammen og den gleden de ville ha av hverandre. 

Så mistet jo vi og nå kjenner jeg ofte på en slags tristhet for det som ikke ble. Jeg har forsonet meg med at det var noe feil med fosteret. Men hver gang jeg ser venninne mine bli større og noen har også fått barna sine nå, så kjenner jeg på et stikk og kan føle meg både litt ekskludert og utenfor. For nå blir det ikke sånn som vi hadde tenkt og jeg sitter der med helt flat mage, mens de snakker om ultralyd, magene strutter, de gleder seg til det å snart møte barnet og noen sitter der som stolte foreldre og stråler. Og jeg unner de det og klarer stort sett å glede meg på vegne av dem, men av og til så føler jeg på en urettferdighet at ikke jeg får være en del av det også. Når jeg holder barna dems føler jeg ikke så mye, mest tomhet. Ikke har vi klart å bli gravide på nytt heller. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å få satt ord på det jeg føler. Er det flere som har hatt det slik? Venner man seg til det eller blir man minnet på barnet som aldri ble også i flere år etter, når man møter disse vennene? Blir det lettere om man blir gravid igjen? 

 

Anonymkode: e9be6...360

[AnonymBruker]

💓

Anonymkode: 5cd18...f41

[AnonymBruker]

❤️

Først og fremst: du har min dypeste medfølelse. Du har helt rett i følelsene dine, det er vondt og urettferdig. 

For det andre, så tror jeg dette er veldig individuelt og kontekstavhengig. Vi har hatt ganske mange runder med både SA og MA i vennegjengen og blant bekjente, og det er nok mange faktorer som spiller inn på hvordan dere takler det, og når arrene eventuelt blekner. 

Hvis man har kommet langt i svangerskapet, og fått en termindato, så tror jeg man aldri slipper det helt... Men det er jo som annen sorg og tap, man blir mer vant med det, og aksepterer den mer og mer med tiden. 

Men ja, vi opplevde at det ble bedre når vi ble gravide igjen. Vi mistet 3 ganger før vi fikk en terminspire ❤️ nå fokuserer vi på at nettopp dette barnet var ment for oss ❤️ Det ble helt klart bedre for oss når vi endelig fikk et barn, men vet ikke om det er sånn for alle. 

Jeg vil også si at det er fint at du setter ord på at det er vanskelig at andre rundt deg får barn og fullgåtte svangerskap. Dette vr ikke noe vi kjente så veldig på, for det var også mange rundt oss som opplevde det vi gjorde. Så når de endelig klarte det, så var vi glade og visste hva det hadde kostet.

Vet ikke egentlig om dette var svar på så veldig mye, men noen tanker fra meg. 

Anonymkode: ba71e...0df

[Skalperud]

Off, skjønner det er tungt 😢 tror du må være ærlig med venninnene dine om dine følelser. Du er jo helt normal, og alle hadde hatt det på samme måten. 
 

kanskje si at du har det tøft og ikke orker babyrus/prat rundt deg. 
 

håper du sitter med en liten skatt i armene ila 2021! ❤️ Klem 

[AnonymBruker]

Jeg har gjennom 10 år vært ufrivillig barnløs, mens alt av venninner og søsken har fått barn etter barn. 

Det er vanskelige følelser å balansere. Du er glad på deres vegne, glad i barna, men samtidig kjenner man ett stikk og en sorg. 

Dette er følelser det er lov å ha. Og det er også lov å skjerme seg selv til en viss grad - det var ikke alle babyshowers jeg taklet å gå i, og jeg har i perioder trukket meg litt unna enkelte venninner som ikke klarer å snakke om annet en graviditet/barn. Det er også lov å være åpen med dine nærmeste, slik at du får støtte. Jeg har i alle fall erfart at nære venninner har en forståelse for hvordan jeg har det, og at mange har kjent på noe av det samme selv. 

Anonymkode: 9c759...12f

[AnonymBruker]

Takk for at du setter ord på det!

Tidlig i høst ble jeg gravid, og så min beste venninne, og så min andre venninne, og jeg har egentlig bare to. Nå skal de ha barn, men jeg har mistet, etter en lang prosess med legebesøk, spesialister, sykehusopphold og alt mulig. Sorgen over at dette barnet ikke ble var til å håndtere, selv om vi har vært prøvere i over et år, men da jeg i etterkant fikk vite at også «venninne to» venter barn, føltes alt helt håpløst. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det, selv om jeg håper at jeg finner ut av det fordi det fremdeles er ganske ferskt. Det var bare så deilig å lese at noen andre kjenner på det samme. Jeg unner dem barna og gleder meg på deres vegne, men det er så leit at de skal gjøre alt uten meg, når jeg og min beste venninne gledet oss SÅ til permisjon sammen. Er det to mennesker i verden jeg ville delt permisjonsdager osv. med, så er det de to. De skal ha sine siste nå, så frykten for at vi skal bruke for «lang» tid og ramle ut av vennegjengen er også der, og det er så tungt. Jeg har ingen gode tips og råd, men vit at vi er flere. Det går an å være misunnelig på gode venner selv om man setter stor pris på dem og unner dem barna sine. Gode venner skjønner også det, selv om en av tingene jeg sliter med nå er å finne andre måter å ventilere på enn å snakke med dem, fordi jeg ikke vil bygge opp under vonde følelser for dem også. Jeg håper det blir bedre, og har litt tro på at de fleste vonde følelsene forsvinner hvis man får en ny termindato og noe nytt å glede seg til. 

Anonymkode: 5fb5a...8f3

[AnonymBruker]

❤️
Jeg kjenner meg så igjen! 

Opplevelsen av at «alle andre» sitter på toget og du blir stående igjen på perrongen. 

Det er lov å ha disse følelsene. De er reelle. 

Jeg vet ikke om følelsene noen gang forsvinner. Vi har etter mange års prøving, og å ha mistet noen på veien, omsider fått det til og har termin rett rundt hjørnet. Det er fantastisk, og jeg er uendelig takknemlig. Men jeg vet jaggu ikke om følelsen av urettferdighet vil slippe helt. Den er så innkapslet i ryggraden. Jeg er veldig glad i mine venninners barn, de gir mye glede og kjærlighet i mitt liv også. Samtidig vil jeg nok alltid, om jeg lar de tankene slippe til, tenke på hvor jeg var i egen prosess da de var på vei og ble født. 

En stund var dette så ille at jeg trengte hjelp, og oppsøkte hjelp. Det var godt å kunne snakke og gråte ut alle de motstridende tankene og følelsene, sortere og finne ut at jeg faktisk ikke er helt gal. Det høres kanskje ekstremt ut, en periode var det det. Jeg vet at det finnes folk der ute som deler liknende opplevelser.

Jeg håper dere snart får det til igjen, og at alt går fint. ❤️

Anonymkode: a8bfb...490

[AnonymBruker]

❤️

Jeg har ikke noen tips eller råd, for jeg sitter midt i samme situasjon selv. Jeg vil bare si at jeg vet hvordan alle dere har det, og selv om det er vondt å lese at flere har det sånn, så er det godt å ikke være alene.

Ble gravid i vår, etter nesten ett års prøving. Jeg mistet, og nå sitter jeg her med negativ test i pp6 etter aborten, bare noen dager fra det som skulle vært termin. De fleste vennene mine har enten fått barn eller blitt gravide i løpet av det siste året. Jeg tenkte at jeg sikkert ville bli gravid igjen i løpet av 2020, men sånn ble det ikke. Var trist og lei av langvarig mislykket prøving også i jula i fjor, men tenke at neste jul er jeg sikkert gravid eller har en baby. Men den gang ei, vi er tilbake på null igjen og jeg synes bare det er tungt og trist. Det er vanskelig å forholde seg til venners graviditeter og babyer, og det gjør hele situasjonen enda tristere at dette skaper en avstand mellom meg og vennene mine, selv om jeg virkelig ikke vil at det skal være sånn, og prøver å virke glad og optimistisk. Jeg håper at disse følelsene vil lette hvis vi en gang lykkes, men hvis det aldri går er jeg redd for hvordan det vil bli.

Anonymkode: 179c7...644

[AnonymBruker]

Aldri opplevd å miste (aldri vært gravid) men har forsøkt i over 1,5 år nå uten resultater. Føler likevel på litt av det samme da jeg kjenner flere som enten giftet seg på samme tid som oss eller senere, eller planlagt å begynne prøvingen rundt samme tidspunkter som nå sitter med barn på 6 mnd eller har blitt gravide da innen 1-2 mnd fra de begynte å prøve. Tenker ofte på at hadde det skjedd oss så hadde vi hatt en baby på 8-9 mnd nå 😭

Anonymkode: b760b...21c

[AnonymBruker]

Jeg er nok ikke skrudd sammen på samme måte som deg. Jeg ble aldri gravid med barn nr to, som vi forsøkte å få i halvannet år. Men jeg var aldri på noe tidspunkt misunnelig på andre gravide, sørget eller bitter over at andre gikk rundt gravide. Jeg godtok at sånn var det .

Anonymkode: fa46d...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg er nok ikke skrudd sammen på samme måte som deg. Jeg ble aldri gravid med barn nr to, som vi forsøkte å få i halvannet år. Men jeg var aldri på noe tidspunkt misunnelig på andre gravide, sørget eller bitter over at andre gikk rundt gravide. Jeg godtok at sånn var det .

Anonymkode: fa46d...685

Når du her viser til "deg/TS", viser du i praksis også til oss 7 andre i tråden som sier at vi føler det sammen. 

Flott for deg at du ikke er "skrudd sammen" som oss. Men i denne tråden er vi altså 8 som føler det slik, og 1 som ikke gjør det. Så da kan vi jo diskutere hva som er normale og vanlige følelser, og ikke. 

Anonymkode: 9c759...12f

[AnonymBruker]

Jeg er lei for det. Jeg håper det blir deres tur. Men andre må få bli gravide selv om du ikke ble det. 
din tur kommer. Vi er mange som har mistet. Men få som aldri fikk. 

Anonymkode: e946f...b64

[Gjest Mumlehumle]

Jeg føler med deg. Jeg ble endelig gravid etter 5 innsettinger i mars, men mistet kort tid etter. Kjenner det er tungt når noen forteller at de er gravide, men det er sorg over min situasjon. Er selvfølgelig glad for mine venners vegne, selv om sorgen er der. I år føler jeg alle har blitt gravide eller fått barn. Kjenner og på julen er tung i år da den ikke ble slik jeg så for meg da jeg stod med positiv test i mars. 

[Dame1989]

Forstår deg/dere veldig godt. Vi har prøvd i ca 1 år nå og mistet i april. Det siste året har mange av mine venninner blitt gravide og det er ekstra tungt. Man blir på en måte litt utenfor når alle andre i gjengen er gravide og omtrent ble gravide på første forsøk. 

Det meste blir nok glemt vis man blir gravid ettervært, men å stå i det mens månedene går og usikkerheten på om man kan bli gravid øker er tungt.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Når du her viser til "deg/TS", viser du i praksis også til oss 7 andre i tråden som sier at vi føler det sammen. 

Flott for deg at du ikke er "skrudd sammen" som oss. Men i denne tråden er vi altså 8 som føler det slik, og 1 som ikke gjør det. Så da kan vi jo diskutere hva som er normale og vanlige følelser, og ikke. 

Anonymkode: 9c759...12f

Merkelig konklusjon. Vi skal straks i gang med IVF uten å ha blitt gravide en eneste gang tidligere, og i likhet med hun du siterer føler jeg ikke at andres graviditeter har noe med meg å gjøre. Det meste av tanker og følelser rundt graviditet og ufrivillig barnløshet er normalt.

Anonymkode: 8534d...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 8.50):

❤️

Først og fremst: du har min dypeste medfølelse. Du har helt rett i følelsene dine, det er vondt og urettferdig. 

For det andre, så tror jeg dette er veldig individuelt og kontekstavhengig. Vi har hatt ganske mange runder med både SA og MA i vennegjengen og blant bekjente, og det er nok mange faktorer som spiller inn på hvordan dere takler det, og når arrene eventuelt blekner. 

Hvis man har kommet langt i svangerskapet, og fått en termindato, så tror jeg man aldri slipper det helt... Men det er jo som annen sorg og tap, man blir mer vant med det, og aksepterer den mer og mer med tiden. 

Men ja, vi opplevde at det ble bedre når vi ble gravide igjen. Vi mistet 3 ganger før vi fikk en terminspire ❤️ nå fokuserer vi på at nettopp dette barnet var ment for oss ❤️ Det ble helt klart bedre for oss når vi endelig fikk et barn, men vet ikke om det er sånn for alle. 

Jeg vil også si at det er fint at du setter ord på at det er vanskelig at andre rundt deg får barn og fullgåtte svangerskap. Dette vr ikke noe vi kjente så veldig på, for det var også mange rundt oss som opplevde det vi gjorde. Så når de endelig klarte det, så var vi glade og visste hva det hadde kostet.

Vet ikke egentlig om dette var svar på så veldig mye, men noen tanker fra meg. 

Anonymkode: ba71e...0df

Takk for tanker rundt temaet. Jeg unner de å bli gravide og få barn, men synes samtidig det er sårt at det ikke ble sånn for oss. Men håper jo at det går for oss i nær fremtid også. Men føler meg så splittet når jeg på en side unner vennene mine det, men samtidig kjenner på den følelsen ''hvorfor ikke meg''. 

Anonymkode: e9be6...360

[AnonymBruker]

Skalperud skrev (På 22.12.2020 den 8.55):

Off, skjønner det er tungt 😢 tror du må være ærlig med venninnene dine om dine følelser. Du er jo helt normal, og alle hadde hatt det på samme måten. 
 

kanskje si at du har det tøft og ikke orker babyrus/prat rundt deg. 
 

håper du sitter med en liten skatt i armene ila 2021! ❤️ Klem 

Takk, håper virkelig det jeg også ❤️ ønsker ikke å legge munnkurv på de rundt meg, da jeg føler at de må få glede seg over det som skjer. Og jeg unner de det virkelig. Er bare samtidig trist for meg når jeg sitter der og ikke lenger kan ta del i det. 

Anonymkode: e9be6...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 8.56):

Jeg har gjennom 10 år vært ufrivillig barnløs, mens alt av venninner og søsken har fått barn etter barn. 

Det er vanskelige følelser å balansere. Du er glad på deres vegne, glad i barna, men samtidig kjenner man ett stikk og en sorg. 

Dette er følelser det er lov å ha. Og det er også lov å skjerme seg selv til en viss grad - det var ikke alle babyshowers jeg taklet å gå i, og jeg har i perioder trukket meg litt unna enkelte venninner som ikke klarer å snakke om annet en graviditet/barn. Det er også lov å være åpen med dine nærmeste, slik at du får støtte. Jeg har i alle fall erfart at nære venninner har en forståelse for hvordan jeg har det, og at mange har kjent på noe av det samme selv. 

Anonymkode: 9c759...12f

Det skjønner jeg at må ha vært utrolig tøft. Har du lykkes med å få barn nå eller prøver du fortsatt? Jeg vet at jeg burde være åpen on det til noen av de nærmeste, men synes det er vanskelig å sette ord på det jeg føler, da jeg ikke helt vet selv hva jeg føler. Føler litt på et kaos av forskjellige følelser inni meg. 

Anonymkode: e9be6...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 10.50):

Takk for at du setter ord på det!

Tidlig i høst ble jeg gravid, og så min beste venninne, og så min andre venninne, og jeg har egentlig bare to. Nå skal de ha barn, men jeg har mistet, etter en lang prosess med legebesøk, spesialister, sykehusopphold og alt mulig. Sorgen over at dette barnet ikke ble var til å håndtere, selv om vi har vært prøvere i over et år, men da jeg i etterkant fikk vite at også «venninne to» venter barn, føltes alt helt håpløst. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det, selv om jeg håper at jeg finner ut av det fordi det fremdeles er ganske ferskt. Det var bare så deilig å lese at noen andre kjenner på det samme. Jeg unner dem barna og gleder meg på deres vegne, men det er så leit at de skal gjøre alt uten meg, når jeg og min beste venninne gledet oss SÅ til permisjon sammen. Er det to mennesker i verden jeg ville delt permisjonsdager osv. med, så er det de to. De skal ha sine siste nå, så frykten for at vi skal bruke for «lang» tid og ramle ut av vennegjengen er også der, og det er så tungt. Jeg har ingen gode tips og råd, men vit at vi er flere. Det går an å være misunnelig på gode venner selv om man setter stor pris på dem og unner dem barna sine. Gode venner skjønner også det, selv om en av tingene jeg sliter med nå er å finne andre måter å ventilere på enn å snakke med dem, fordi jeg ikke vil bygge opp under vonde følelser for dem også. Jeg håper det blir bedre, og har litt tro på at de fleste vonde følelsene forsvinner hvis man får en ny termindato og noe nytt å glede seg til. 

Anonymkode: 5fb5a...8

Tror vi føler det veldig likt. Du setter ord på mye av de tankene jeg har og vi er i veldig lik situasjon. Er nok den følelsen av at de skal gjøre mange av de tingene sammen uten meg, som vi hadde sett for oss å gjøre sammen alle sammen. Takk for at du skrev her på innlegget mitt. 

Anonymkode: e9be6...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2020 den 11.07):

❤️
Jeg kjenner meg så igjen! 

Opplevelsen av at «alle andre» sitter på toget og du blir stående igjen på perrongen. 

Det er lov å ha disse følelsene. De er reelle. 

Jeg vet ikke om følelsene noen gang forsvinner. Vi har etter mange års prøving, og å ha mistet noen på veien, omsider fått det til og har termin rett rundt hjørnet. Det er fantastisk, og jeg er uendelig takknemlig. Men jeg vet jaggu ikke om følelsen av urettferdighet vil slippe helt. Den er så innkapslet i ryggraden. Jeg er veldig glad i mine venninners barn, de gir mye glede og kjærlighet i mitt liv også. Samtidig vil jeg nok alltid, om jeg lar de tankene slippe til, tenke på hvor jeg var i egen prosess da de var på vei og ble født. 

En stund var dette så ille at jeg trengte hjelp, og oppsøkte hjelp. Det var godt å kunne snakke og gråte ut alle de motstridende tankene og følelsene, sortere og finne ut at jeg faktisk ikke er helt gal. Det høres kanskje ekstremt ut, en periode var det det. Jeg vet at det finnes folk der ute som deler liknende opplevelser.

Jeg håper dere snart får det til igjen, og at alt går fint. ❤️

Anonymkode: a8bfb...490

Så fantastisk at du endelig har fått det til. Gratulerer så mye ❤️

Anonymkode: e9be6...360