Min kjære sønn 2

[AnonymBruker]

Det er ingen spørsmål i dette innlegget. Det er bare en post laget for å fortelle noen hvordan jeg har det. Jeg skrev litt tidligere og det hjalp litt så jeg prøver igjen. Det er så mange som sliter så utrolig der ute og jeg har vanskelig for å forstå hvordan folk klarer å takle det! Mange er fantastiske og jeg føler selv at jeg feiler så mye. Jeg sloss og jeg kommer aldri til å gi meg men det er så utrolig smertefullt

 

Jeg ser ned i gulvet mens jeg kjemper mot tårene. Jeg er ør i hodet, og sliter med å tenke klart.
"Det kommer til å gå bra Magnus" sier jeg med lav stemme

Han kikker på meg med tårer i øynene, han er anspent, svett og puster tungt.

"Det kommer til å gå bra Magnus" sier jeg igjen, og kikker ned i gulvet og svelger hardt flere ganger.
"Jeg kan ikke hjelpe deg akkurat nå men det kommer noen som vil hjelpe deg, hører du Magnus? Jeg er her!"

Han svelger og er tørr på leppene. Øynene flakker forskremt frem og tilbake før dem igjen fester seg på meg.
Han ler høyt og spenner kroppen før han igjen trekker seg sammen og skriker ut: "JEG VIL UT! JEG DRITER I ALT! JEG VIL UT! JEG BRYR MEG IKKE OM HVA SOM SKJER!"

"Hvorfor kom du tilbake Magnus? Du forsvant jo bare under møtet, hvorfor kom du tilbake? Jeg var ute og lette etter deg men jeg fant deg ikke"

Han svelger og puster og sakte kommer det fra ham "Jeg kom tilbake for jeg trudde du var her, jeg trudde du var her. Jeg kom for å finne deg"

"Og jeg lette etter deg Magnus"

"Jeg hadde gått en mil for finne deg" Han gråter nå og tårene samler seg i øynene før dem renner ned og drypper på gulvet.

Jeg klarer ikke lenger å stoppe tårene. Jeg kikker opp jeg prøver å samle meg. Jeg blunker og blunker og strever med å holde masken. 
Foran meg flakker bilder av min sønn som liten. Som sitter på fanget mitt og smiler. Min kjære sønn som kommer løpende mot meg og holder fisken han har fanget. Jeg ser han foran meg som 6 åring der han hopper i kaptein sabeltann kostymet som han har fått etter vi var i dyreparken. 
Jeg kommer tilbake til nåtiden og ser min sønn som ligger på gulvet og kjemper mot seg selv, og mot alle det som er ødelagt inni seg. Han sliter med PTSD og sannsynligvis bipolar lidelse som er mer toppen av kransekaka over alvorlig mishandling under oppveksten.

"Så du bryr deg allikevel" sier jeg gråtkvalt.

Han puster tungt og svelger tørt. Øynene er våte av tårer og uten å se på meg så hører jeg et svakt "ja"

"Da er dem her" hører jeg en stemme bak meg. Jeg snur meg og ser at politiet kommer inn og prøver å få kontakt med ham men dem ser at han er utenfor rekkevidde.
Dem ber de 3 andre pleierne som ligger oppå ham om å slippe taket og setter på ham håndjern.
Han blir mer aggressiv og sparker og kjemper, men det er nå nytteløst. Politiet er forsiktige med ham og jeg merker at dem bærer ham med seg. Jeg klarer ikke å se på men legger hodet i hendene mine og begynner å gråte.
 

Anonymkode: fed82...75b

[AnonymBruker]

Hva skjedde i oppveksten? Alvorlig mishandling skriver du?

Anonymkode: 9e953...0fb

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Hva skjedde i oppveksten? Alvorlig mishandling skriver du?

Anonymkode: 9e953...0fb

Jeg kjenner ikke detaljene. Det visste seg i ettertid at moren er veldig syk, mye mer syk enn noen ante. Vi bodde ikke sammen og heller ikke i samme by og jeg fikk snaut nok ha ham i helgene.

Anonymkode: fed82...75b

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 3cd8f...2d9