Konstant kampmodus i psyken

[AnonymBruker]

Jeg innser at jeg de siste årene og ennå er i konstant kampmodus i psyken min. Jeg er konstant redd for å bli avvist, redd for kritikk, redd for alt som kan gå galt, usikker på hva alle mener om meg. Det er som om jeg leter etter tegn på neste person som kan skade eller såre meg. Det gjør at jeg er konstant på vakt rundt alt og alle. 

Hver eneste samtale jeg har, blir lagt på minne. Hvert ord, dato osv blir husket av meg. Jeg tenker over absolutt alt jeg sier, uansett hvem det gjelder. Noen sa en gang til meg "jo mindre du sier til folk, jo mindre har de å ta deg på." Jeg har vært utsatt for utrolig mye vondt, som gjør at jeg tenker at "alle" er ute etter meg.

Jeg åpner meg ikke for noen, er flink til å ha overfladiske samtaler. Jeg forteller kun det nødvendige og det jeg vil personen skal vite om meg. I blant glipper det og jeg forteller litt mer. Da tenker jeg ut scenarier for hvordan det kan utspille seg negativt mot meg. 

Etter hva jeg har forstått er moren min mer eller mindre en sosiopat. Faren min en narsisist som ikke bryr seg, det vises godt. Jeg har opplevd overgrep fra en venn av familien fra jeg var rundt 8 år og frem til jeg flyttet hjemmefra. Moren min var i tillegg utrolig manipulerende. Jeg begynte å åpne meg om henne til familien min, noe som gjorde at noe klikket i mamma. Hun begynte å true meg med flere vonde ting og etter hvert manipulerte hun familien til å tro at det var meg det var noe galt med. 

Første relasjon utenom familien voldtok meg. Første forhold besto av vold, har skrevet mye om alt jeg har vært utsatt for av slikt i tråden om slikt. Jeg føler hele livet mitt har bestått av vold og overgrep. 

Dette går så klart utover nye relasjoner og det er veldig slitsomt å gå slik. Jeg begynner å føle meg sinnsyk og kjenner snart ikke igjen meg selv. Før mitt siste forhold så var jeg ikke slik. Jeg var snill pike, godtroende og over grensen naiv. 

Det verste er at disse "paranoide" tankene mine som regel har stemt. Jeg følte en periode at eksen kom til å forsøke å ta fra meg barnet mitt. Alle mente at jeg overdrev og sa at så dum er han ikke. Jeg følte det sterkt at alt jeg sa eller gjorde der kunne bli brukt mot meg. Plutselig fikk jeg brev fra hans advokat, så det stemte jo. Tanken satt så i meg at jeg på forhånd hadde hatt kontakt med en advokat, heldigvis var jeg forberedt. Men jeg ønsker å være forberedt på alt som kan bli vondt for meg. Det går jo ikke?

Jeg var også livredd for å bli gravid for jeg var usikker på om partner kom til å være tro mot meg i graviditeten. Alle sa at han er ikke slik, jeg fikk sterk tilsnakk for å ikke stole på han. Gjett hva, han var utro, så den følelsen stemte også. Brått sto jeg der med en nyfødt baby alene. Jeg har følt at noen rundt meg har "vært ute etter" meg, så har jeg innen kort tid mottatt bekymringsmelding fra bv, blant annet. Heldigvis beviste jeg for bv at jeg gir god omsorg, så det er faktisk ikke noe å ta meg på. 

Det har blitt så ille i den lille byen jeg kommer fra. Alt jeg har følt har stemt så godt at jeg flytter vekk fra byen. Men altså, hva hjelper det med denne evige frykten jeg har fått i meg av alle vonde handlinger jeg ikke kan styre?

Jeg begynner å lure på om ptsd henger i meg ennå og jeg begynner å bli utrolig sliten av det..

Anonymkode: 04ca8...85a