Hvordan kan jeg hjelpe min datter på 21 å se på livet lyst etter en uventet bortgang av hennes far...

[ula]

En fortvilet mor her. Kanskje noen andre har opplevd det samme og har erfaring og råd.. Jeg er en ung mor på 42år og har en datter på 21 år. Jeg skal prøve å være litt kort her...  Jeg og hennes far skilte lag før hun fylte 2 år. Forholdet mellom oss to som foreldre var først ganske anspent men så etter noen år kanskje 10 år, har samarbeidet vært veldig bra og vi klarte til og med bli venner og gikk på middag og reiste på ferie sammen alle 3. Men en ting som alltid fotfølget oss det var hans rusmisbruk som han «prøvde» å skjule men alle visste det. Dette gjøre at min datter var konstant engstelig for han og jeg var engstelig for henne.. 

iblant ønsket jeg at vi ikke hadde så nær kontakt alikevel , og ungen min slapp å være engstelig og bekymret for sin far! For å nevne- hun hadde kontinuerlig samtaler med sin fastlege om akkurat det. Hun elsket sin far og hatet!! 
I sommer i år døde han brått... Og alt tyder på en overdose, men rapporten har vi ikke fått enda. Men .. Siden han hadde kun henne  og gud  vet hvorfor det ble sån, oppførte han henne som sin  første pårørende. 
Den som fikk vite at han var dø er henne. På jobben. I en liten butikk hun jobber på. Hun trodde først at presten var en kunde, like etter datt hun på gulvet av det presten hadde å si... Stakkar jenta måtte informere hans foreldre om bortgang! Jeg var så klart med og Presten. Dette er snart 6 mnd siden. 
Hun er tilbake i jobb, men hun er ikke som før. Og hver dag er det en kamp om  å ha en god dag. Og savn om pappa blir mer og mer synlig. Hun gråter annen hver dag, mareritt og ser på livet ute  far som veldig trist. Men så har hun de andre gode dager 

Å være med i en sorggruppe vil hun ikke, mener at det er stortsett de som har vært gift i 50+ år som har mistet sine ektefeller og de som mistet sine kjære i sykdom og ikke som henne som mistet sin far brått og ønsker å finne svar på hvorfor han valgte henne bort isteden for rus.... Hun spør meg hele tiden om det er noe hun kunne gjort annerledes og om han var glad i henne som han alltid har sagt!?   
Jeg kunne sikkert snakket med noen om dette også, som mor har jeg fryktelig vondt å se henne å ha det sånt. Og ja vi et flinke å mimre og gjøre noe hyggelig sammen. Nå har jeg  bestilt time hos min fastlege, skal prate med han om henne. Hun føler ikke at det hjelper å prate med fastlegen og vil ha hjelp andre steder..   Om det er noen her som kanskje opplevd noe lignende som å gå og ha vondt å føle seg maktløs 😢 

Jeg vil at ungen min skal finne gleden i livet og hverdagen ... iblant vil jeg rømme hjemmet mitt fordi jeg blir lei av all tristheten hjemme
 

 

 

 

[AnonymBruker]

Sorg tar gjerne lang tid, spesielt i ung alder er det et sjokk, men hun spør deg om det er hennes skyld eller om hun har skyld og det ville jeg vært svært nøye med å snakke med henne om at det ikke er. 

 

Anonymkode: 5cee8...1e0

[EmKay]

Min svigerinne har slitt med det samme siden faren gikk bort.
Situasjonen var ikke helt lik, men ganske lik i den grad at hun nok har følt et ansvar for å ta vare på han opp igjennom årene. 

Hun gikk tilslutt med på å be om samtale med psykolog, men mente selv at en samtale var nok og at hun hadde fått den hjelpen hun trengte. Nå - fem år senere - har hun fortsatt ikke bearbeidet farens bortgang. Hun skyver det under teppet til hun ikke klarer det mer, har et sammenbrudd en dag, og skyver det under teppet et par uker til. Synes av gjenstander som har tilhørt faren kan ofte være nok til at hun knekker. Vi rundt henne synes også det er vanskelig, for som (sannsynligvis) et resultat av dette er hun blitt veldig hårsår og kan få sorg/sinneutbrudd av det minste feilsteg fra vår part. Det er veldig slitsomt, men selv om hun vet at hun ikke har bearbeidet farens død og sin sorg, vil hun heller ikke gjøre det fordi hun synes det er for vanskelig. 

Så jeg har ingen gode erfaringer å dele, annet enn å finne noen hun kan snakke med slik at det ikke går så langt som hos min svigerinne. Mange forsikringsselskaper kan også hjelpe med psykologhjelp dersom man opplever dødsfall i nær familie, dersom man har en vilkårlig forsikring hos dem. Siden det er lang ventetid i det offentlige kan det være verdt å ta kontakt og spørre.

Lykke til ❤️ 

[ula]

Jeg gjør det, forklarer at ikke det er hennes skyld. Jeg har lest meg opp til mye her på nett. Man finner mye nyttig info 

[ula]

Ikke lett dette her. Kanskje det er også lurt at hun tar kontakt med de som føler samme som henne. Forum f eks? Finnes det 

[Gjest Chroma]

Tid, for det første. 6 mnd er ingenting når det kommer til å bearbeide sorg og store tap. Noen trenger mange år før den verste sorgen letter. 
 

Ellers, bare snakk mye med henne om det, hvis hun vil det. Snakk om pappa, fine minner, svar på spm hun måtte ha, besøk graven hvis hun vil. La henne gråte, være sint, alle følelser hun måtte ha. 
 

Det er så tungt å stå midt i den tyngste sorgen. ❤️

[AnonymBruker]

Hei, jeg var 24 år da faren min gikk bort for noen måneder siden. Pappa hadde også problemer med alkohol og psykisk helse og har hatt flere selvmordsforsøk bak seg, så jeg kjenner meg veldig igjen i datteren din sitt behov for å passe på faren sin samtidig som man er redd og engstelig hele tiden. Jeg tror nesten at det ansvaret og den bekymringen man føler på i så mange år gjør kjærligheten enda dypere, og da blir sorgen desto mer komplisert. 

Det eneste jeg har funnet "hjelp" i er å lese historiene til folk som er på ca samme alder som har hatt et liknende forhold til en av foreldrene sine. Det er flere sorggrupper på facebook blant annet for folk i 20-30-åra som har mistet et forelder. Det er også en podcast som heter "dead parents club" som er for folk i samme aldersgruppe. Det er jo en veldig isolerende opplevelse fordi det er sjelden man møter noen som også har mistet et forelder så tidlig. Det eneste holdepunktet mitt har vært å høre/lese andres historier og få bekreftet at de har kjent på glede igjen (selv om det tar tid). 

Ellers er jo 6 måneder veldig tidlig, så jeg tenker det er viktig at hun bare får føle på det hun føler i trygge omgivelser.

Anonymkode: 12373...5e4

[ula]

Takk 🥰

[ula]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg var 24 år da faren min gikk bort for noen måneder siden. Pappa hadde også problemer med alkohol og psykisk helse og har hatt flere selvmordsforsøk bak seg, så jeg kjenner meg veldig igjen i datteren din sitt behov for å passe på faren sin samtidig som man er redd og engstelig hele tiden. Jeg tror nesten at det ansvaret og den bekymringen man føler på i så mange år gjør kjærligheten enda dypere, og da blir sorgen desto mer komplisert. 

Det eneste jeg har funnet "hjelp" i er å lese historiene til folk som er på ca samme alder som har hatt et liknende forhold til en av foreldrene sine. Det er flere sorggrupper på facebook blant annet for folk i 20-30-åra som har mistet et forelder. Det er også en podcast som heter "dead parents club" som er for folk i samme aldersgruppe. Det er jo en veldig isolerende opplevelse fordi det er sjelden man møter noen som også har mistet et forelder så tidlig. Det eneste holdepunktet mitt har vært å høre/lese andres historier og få bekreftet at de har kjent på glede igjen (selv om det tar tid). 

Ellers er jo 6 måneder veldig tidlig, så jeg tenker det er viktig at hun bare får føle på det hun føler i trygge omgivelser.

Anonymkode: 12373...5e4

Tusen takk for tips. Podcast er lastet ned  nå🥰❤️

[AnonymBruker]

ula skrev (25 minutter siden):

Tusen takk for tips. Podcast er lastet ned  nå🥰❤️

Ikke noe problem. Håper den kan bidra med litt håp for fremtiden 🥰

Anonymkode: 12373...5e4