Skilsmisse eller ikke?

[AnonymBruker]

Du fokuserer jo kun pp deg selv. , ikke rart ekteskapet går dårlig da. 

Anonymkode: df33c...6f0

[AnonymBruker]

Brunello skrev (4 timer siden):

Det kan godt hende. Men her har vi utelukkende en side av saken. For alt vi vet er det svar på noe tilsvarende.

Det blir jo litt spesielt om vi skal dikte inn noe helt annet. Vi må jo svare på det sier. 

Anonymkode: 048eb...7ba

[Brunello]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det blir jo litt spesielt om vi skal dikte inn noe helt annet. Vi må jo svare på det sier. 

Anonymkode: 048eb...7ba

Ja, men slik ts ordlegger seg virker det ikke som om det har vært ensidige utskjellinger.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (Akkurat nå):

Ja, men slik ts ordlegger seg virker det ikke som om det har vært ensidige utskjellinger.

Det blir jo bare følerier og synsing. Jeg vil forholde meg til (subjektive) fakta. 

Anonymkode: 048eb...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

 Skal man bo sammen med noen man ikke elsker lenger bare fordi man har barn sammen?

Anonymkode: 64504...d0a

Det enkle svaret er; Ja!

Så lenge vi snakker om «mistede følelser», ikke vold, mishandling ol. så synes jeg man skal stå i det, og gjøre sitt aller beste for å jobbe seg ut av det. 

Det er svært få som er konstant lykkelig og forelsket igjennom et livslangt ekteskap. Dårlige perioder hører med, og man beholder sjeldent de samme følelsene for noen i årevis.

Det er alt for mange som tar for lett på skilsmisser, med argumentet «barna er lykkelig når mor er lykkelig. Så følger årevis med bitterhet, krangling, samværsfordelig, dårlig sammarbeid, redusert økonomi, barna som bor i kofferter, nye partnere barna må bli kjent med (som gjerne forsvinner igjen) foreldre som flakser på byen og dater, osv... Egosime! 
 

Du gav et løfte og gode og onde dager. Ikke «så lenge jeg synes det er gøy». Du skylder våde mann, barn og ikke minst deg selv og stå i det, og jobbe knallhard for familien deres. Ikke bare sitte en time i uken hos en terapeut og tro at du har gjort din del.

Først og fremst må du snu holdningen din. Så ma dere begge jobbe aktivt med forholdet. Helt bevist - Hver eneste dag.

Anonymkode: 77c89...f44

[DildoShwaggins]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vært gift i 10 år, sammen i 13 år, to barn på 5 og 8 år. De siste to årene føler jeg ikke det samme for han lenger.

Han er kjekk, bra jobb og tjener masse, vi bor i fint hus og alt det der, men jeg merker St jeg bare irriterer meg over han. Synes han sier så mye dumt, drikker for mye når vi er på middager hos andre, altfor lite pedagogisk med barna som bare skaper konstant krangling under middager osv. 

Han vil alltid at vi skal ut og gå på tur eller på ski eller lignende, jeg vil helst ta med barna på andre ting, som dra til byen eller besøke noen eller akebakken eller lignende. Hvis barna ikke vil være med på hans forslag blir han sur og skuffet som en liten unge.
 

Hvis han er syk eller har vondt synes jeg på en måte ikke synd på han lenger, har liksom ikke samme omsorgen, men blir bare irritert fordi han da ikke kan bidra til ting i huset. Har bare sex med han en gang blant for at han skal slutte å mase og nå har jeg dyttet han bort hver gang han prøver de siste 6mnd. Jeg føler ubehag hvis han bare prøver og ta på meg. Vi går i parterapi nå, men føler ikke vi kommer noen vei. 
 

Korona har vel ikke akkurat hjulpet på når man går oppå hverandre hele tiden og nesten ikke er sammen med noen andre mennesker.

Noen andre som har følt det lignende, men følte at det snudde og ble bedre? Kan ikke se for meg å leve sammen med han sånn her så lenge til... Holder ut pga barna bare nå. 

Anonymkode: 64504...d0a

Du høres ut som en sutrete og klagete kjerring, gjør han en tjeneste å skill deg. Så får han i det minste en sjanse til å finne en som er glad i han og som ønsker å være intim med han. 
Stakkars mann 

[Lønnesirup01]

Når du konkret tar opp skilsmisse med ham, hva sier han?

[DildoShwaggins]

Pia Sofia skrev (19 timer siden):

Hadde en mann kalt meg "jævla hore" hadde jeg mistet følelsene på flekken. Kaaanskje jeg kunne tilgitt det EN gang, men ikke flere! 

 

Kjære tid... 

Da stikker ikke følelsene så dypt

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt følelsene dine og ikke minst, det er uakseptabelt at han kaller deg slike ting under krangler. Med det sagt, jeg var i en lignende situasjon som deg og jeg gikk. Om jeg hadde visst det jeg vet i dag, så hadde jeg blitt, såfremt vi begge aktivt hadde jobbet for forholdet. Å måtte se barnet mitt slite med flere stemødre og bli nedprioritert ovenfor stesøsken, har vært svært vanskelig. Som tenåring, ble barnet deprimert, lav selvfølelse og følte seg dratt mellom to hjem. I tillegg til å måtte tilbringe så mye tid uten barnet og ikke ha noe å si i svært mange situasjoner, er utrolig mye vanskeligere enn man tror. Med det sagt, er det bedre å komme fra ett ødelagt hjem enn å bo i ett men om kranglene ikke går ut over barna (stort sett) og dere begge aktivt jobber med forholdet utenom terapien, så hadde jeg satt tankene om skilsmisse på vent til de er større.

Anonymkode: 04967...74c

[Pia Sofia]

DildoShwaggins skrev (1 time siden):

Pia Sofia skrev (20 timer siden):

 

Kjære tid... 

Da stikker ikke følelsene så dypt

Ekspander  

Nettopp! Hvis han kalte meg noe sånt kunne han umulig elsket meg! 

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Så du mener at jeg da skal bo i et kjærlighetsløst ekteskap bare pga barna. De merker jo at ting ikke er som det skal. Barna har flere ganger spurt om vi snart skal skilles fordi noen ganger klarer vi ikke å unngå å krangle foran de. Jeg føler selv at ut omtrent utslettes innvendig, har mest lyst til å bare sitte på et annet rom eller være ute med venninner for å slippe å være sammen med han. Når vi krangler kaller han med stygge ting som jævla hore osv. Barna har heldigvis bare fått med seg det en gang.

Anonymkode: 64504...d0a

Barn på 5 og 8 spørre om dere skal skilles 🙄😂

Mhhmm.. Prøv igjen. Ingen barn på 5 og 8 sier noe sant, INGEN.   Men gjør han en tjeneste!  Skille dere! Da blir han ut på markedet igjen og finne nok en yngre dame som ikke er så kravstore. ..og lover at han finne noen mye fortere enn deg! 

Anonymkode: 4be8e...639

[Heihola]

Jeg tror du har havnet i en sånn klassisk felle hvor du ikke er forelska i han lenger, muligens har begynt å fantasere om singellivet/andre menn, og pga. det ubevisst og bevisst dytter han fra deg. Personlig så tror jeg ikke gresset er grønnere på den andre siden - muligens i begynnelsen, men de tingene du har nå, er mye å se etter. Finner du en ny mann så vil jo du etter hvert også miste den umiddelbare "forelskafølelsen", og du vil irritere deg over småting ved han også. Sånn er det bare. 

Ingen kan tvinge deg til å bli, eller overtale deg, du har jo krav på å leve ditt liv også slik du ønsker. Barna dine kan jo få det fint uansett, så lenge du og far samarbeider godt. Men det blir en overgang, og særlig for barna dine. Det er mye som endres, det vil være mye som må forklares, legges til rette for, det er aldri enkelt for barn når to foreldre går fra hverandre. Jeg syns ikke det er "nok" at folk holder sammen utelukkende pga barn, men i dette tilfellet lyder det jo litt som at dere ikke har de største problemene heller. Så du må rett og slett bare vurdere da, hva som er viktigst for deg. Ta en vurdering av hva du ønsker for fremtiden, og hvilken løsning som kan gi deg det.

[AnonymBruker]

Jeg tror ens innstilling har veldig mye å si, mer enn mange vil tro. Når du er i et forhold , samler du på de gode opplevelsene eller de dårlige? Det kan man til en viss grad bestemme selv! Hvis man bare søker opp og tenker på det dårlige så kan ethvert forhold bli elendig. Det gjelder enten det er partner, jobb, naboer, familie, venner eller annet.

Som oftest er det mange kandidater som kan fungere som en potensiell partner. Utfordringen er da, mer enn å velge partner, å gjøre den man har valgt til den rette for seg selv ved å fremelske vedkommende.

Anonymkode: 36ea0...26f

[AnonymBruker]

Livet er for kort, bare skill deg. Barna overlever, barn i Norge har det veldig greit. Ingen krise med skilte foreldre, de vil sørge i starten men så går det over og de skal en dag få seg eget liv. Du må tenke litt på deg selv også. Alle forhold er ikke ment å vare evig, sånn er det bare.  Vi er alle egoister, de som roper egoist her i tråden, er ikke mindre egoister selv. Så ikke bry deg om dem. 

Anonymkode: 20df3...970

[Forever22]

Ryddet for brukerangrep.

forever22,mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2020 den 0.34):

Så du mener at jeg da skal bo i et kjærlighetsløst ekteskap bare pga barna. De merker jo at ting ikke er som det skal. Barna har flere ganger spurt om vi snart skal skilles fordi noen ganger klarer vi ikke å unngå å krangle foran de. Jeg føler selv at ut omtrent utslettes innvendig, har mest lyst til å bare sitte på et annet rom eller være ute med venninner for å slippe å være sammen med han. Når vi krangler kaller han med stygge ting som jævla hore osv. Barna har heldigvis bare fått med seg det en gang.

Anonymkode: 64504...d0a

Nei, det er såå selvutslettende å bo med en mann som man ikke vil være sammen med. Vær en så god mor du kan, men ta vare på deg selv i prossessen. Det er ikke sunt for barna å bo med den dårlige stemningen de helt sikkert plukker opp. Jeg hadde gått i fra mannen. Du skal ha ett liv du også! Så ekkelt å dele seng med en man ikke vil ha i år etter år da. 

Anonymkode: 41248...1e4