Skilsmisse eller ikke?

[AnonymBruker]

Vært gift i 10 år, sammen i 13 år, to barn på 5 og 8 år. De siste to årene føler jeg ikke det samme for han lenger.

Han er kjekk, bra jobb og tjener masse, vi bor i fint hus og alt det der, men jeg merker St jeg bare irriterer meg over han. Synes han sier så mye dumt, drikker for mye når vi er på middager hos andre, altfor lite pedagogisk med barna som bare skaper konstant krangling under middager osv. 

Han vil alltid at vi skal ut og gå på tur eller på ski eller lignende, jeg vil helst ta med barna på andre ting, som dra til byen eller besøke noen eller akebakken eller lignende. Hvis barna ikke vil være med på hans forslag blir han sur og skuffet som en liten unge.
 

Hvis han er syk eller har vondt synes jeg på en måte ikke synd på han lenger, har liksom ikke samme omsorgen, men blir bare irritert fordi han da ikke kan bidra til ting i huset. Har bare sex med han en gang blant for at han skal slutte å mase og nå har jeg dyttet han bort hver gang han prøver de siste 6mnd. Jeg føler ubehag hvis han bare prøver og ta på meg. Vi går i parterapi nå, men føler ikke vi kommer noen vei. 
 

Korona har vel ikke akkurat hjulpet på når man går oppå hverandre hele tiden og nesten ikke er sammen med noen andre mennesker.

Noen andre som har følt det lignende, men følte at det snudde og ble bedre? Kan ikke se for meg å leve sammen med han sånn her så lenge til... Holder ut pga barna bare nå. 

Anonymkode: 64504...d0a

[PM75]

For å være helt direkte her, så synes jeg at du skylder barna dine å virkelig prøve å få ting til å fungere. De tingene du nevner som du irriterer deg over er bare bagateller! Du får vurderer det opp imot skilsmisse, se barna halvparten av tiden, nye partnere & mange andre utfordringer du nå ikke kan se for deg... 

[AnonymBruker]

Så du mener at jeg da skal bo i et kjærlighetsløst ekteskap bare pga barna. De merker jo at ting ikke er som det skal. Barna har flere ganger spurt om vi snart skal skilles fordi noen ganger klarer vi ikke å unngå å krangle foran de. Jeg føler selv at ut omtrent utslettes innvendig, har mest lyst til å bare sitte på et annet rom eller være ute med venninner for å slippe å være sammen med han. Når vi krangler kaller han med stygge ting som jævla hore osv. Barna har heldigvis bare fått med seg det en gang.

Anonymkode: 64504...d0a

[AnonymBruker]

Jeg er enig med MP75, dette er altfor ubetydelige ting å skille seg for når man har to små barn.  Du må endre innstilling og dere må kommunisere mer. Og aldri oppretthold en diskusjon om dere er sinte eller irriterte på hverandre, det kommer det aldri noe godt ut av. Blir man irritert tar man en time out og tar det opp senere eller dagen etter mens sola skinner, man har fått i seg mat, kaffe og litt søvn.

Barna dine fortjener en heidundranes innsats fra dere begge.

Lykke til.

Anonymkode: f6f22...2d1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er enig med MP75, dette er altfor ubetydelige ting å skille seg for når man har to små barn.  Du må endre innstilling og dere må kommunisere mer. Og aldri oppretthold en diskusjon om dere er sinte eller irriterte på hverandre, det kommer det aldri noe godt ut av. Blir man irritert tar man en time out og tar det opp senere eller dagen etter mens sola skinner, man har fått i seg mat, kaffe og litt søvn.

Barna dine fortjener en heidundranes innsats fra dere begge.

Lykke til.

Anonymkode: f6f22...2d1

Vi har gått i parterapi et halvt år, og jeg har ikke en eneste gang følt for å gi han en klem eller at jeg gjerne vil tilbringe tid med han. Skal man bo sammen med noen man ikke elsker lenger bare fordi man har barn sammen?

Anonymkode: 64504...d0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi har gått i parterapi et halvt år, og jeg har ikke en eneste gang følt for å gi han en klem eller at jeg gjerne vil tilbringe tid med han. Skal man bo sammen med noen man ikke elsker lenger bare fordi man har barn sammen?

Anonymkode: 64504...d0a

Men hvorfor er du så forferdelig irritert på ham og har fått avsmak? Det er vanskelig å forstå det med de grunnene du nevner. Det eneste jeg kan skjønne er at dere har gått og gnaget over småting over altfor lang tid og kommunisert dårlig, lenge. Det eneste jeg ser er at det trengs en skikkelig endring i holdningen deres og et stor oppvask. Og at den innsatsen må dere legge ned for barnas beste. 

Anonymkode: f6f22...2d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi har gått i parterapi et halvt år, og jeg har ikke en eneste gang følt for å gi han en klem eller at jeg gjerne vil tilbringe tid med han. Skal man bo sammen med noen man ikke elsker lenger bare fordi man har barn sammen?

Anonymkode: 64504...d0a

Enkelt sagt: Jeg vil si at svaret er «ja». Men du har faktisk et valg. Du kan VELGE å elske mannen din. At du ikke velger det bør ikke gå ut over barna dine så de mister den trygge kjernefamilien de har. 

Anonymkode: cc289...e32

[AnonymBruker]

Høres ut som du allerede har bestemt deg spør du meg 👀 Og ikke noe galt i det. Jeg er selv i samme situasjon og jeg skulle ønske noen ba meg om å flytte. Det høres så teit ut, men det gjør ting så mye lettere. Eller at han slo opp, så slapp jeg! Fryktelig feigt, jeg vet! Men det er slik at ting ikke funker så funker det ikke. Vi skal starte i terapi, eller han ønsker det. Men jeg er der også at sex har jeg kun for å gjøre det. Og det er ikke noe hyggelig verken for meg eller han. Heier på deg uansett hvilke valg du tar!

Anonymkode: ad0a6...9e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vi har gått i parterapi et halvt år

Anonymkode: 64504...d0a

Hvordan har du jobbet disse seks månedene? Har du stilt opp på en time i uka på terapeutens kontor, og så tenkt at du har gjort ditt? Eller har du aktivt jobbet for å huske hvorfor du ble forelsket i ham for 13 år siden? Og aktivt jobbet for å prøve å bli forelsket i ham igjen? Jobbet med å forbedre vennskapet deres?
 

Og like viktig, har du inntrykk av at han legger ned en real innsats i dette? Har han lært seg til å diskutere på en god måte, og ikke krangle og kalle deg jævla hore? 

Hvor mange ganger har dere hatt det morsomt sammen det siste halvåret? Dere to som par, ikke dere fire som familie. Hvor mange ganger har dere to gjort noe sammen som har vært gøy? Hvor mange ganger har dere delt en vits som begge har ledd godt av?

Anonymkode: c8e8e...0cd

[Pia Sofia]

Hadde en mann kalt meg "jævla hore" hadde jeg mistet følelsene på flekken. Kaaanskje jeg kunne tilgitt det EN gang, men ikke flere! 

 

[AnonymBruker]

Har dere snakket om skilsmisse og hva tenker mannen din om det? Enten er det en forbigående krise eller så har dere vokst fra hverandre. Det er nødvendigvis ikke bedre å vokse opp i et hjem med stadig krangling og foreldre som ikke liker hverandre enn å ha to hjem. Jeg er selv skilt og har to barn. Det er tøft for alle men en ting vet jeg og det er at det er godt å ha ro og harmoni i hjemmet. Jeg savner det å være en kjernefamilie men jeg savner ikke eksmannen. Jeg har ingen ny partner, heller. Av hensyn til barna og meg selv. 

Anonymkode: 511d3...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så du mener at jeg da skal bo i et kjærlighetsløst ekteskap bare pga barna. De merker jo at ting ikke er som det skal. Barna har flere ganger spurt om vi snart skal skilles fordi noen ganger klarer vi ikke å unngå å krangle foran de. Jeg føler selv at ut omtrent utslettes innvendig, har mest lyst til å bare sitte på et annet rom eller være ute med venninner for å slippe å være sammen med han. Når vi krangler kaller han med stygge ting som jævla hore osv. Barna har heldigvis bare fått med seg det en gang.

Anonymkode: 64504...d0a

Dette kunne du godt hatt med i starten av tråden. Hvorfor krangler dere? Sier du like stygge ting til ham tilbake? Det er forferdelig stygt å kalle noen jævla høre. Skjønner godt at du får avsmak, det hadde jeg også fått hvis min mann hadde kalt meg dette. 

At man har forskjellige lyster og interesser er helt greit, og alle trenger ikke være med på alt alltid. Da får dere dele dere litt, da. 

Jeg håper at dere klarer å finne ut av hvordan dere snakker godt sammen, for uansett om du blir eller går så må du samarbeide med fyren. 

Anonymkode: c4508...f6c

[AnonymBruker]

"Han vil alltid at vi skal ut og gå på tur eller på ski eller lignende, jeg vil helst ta med barna på andre ting, som dra til byen eller besøke noen eller akebakken eller lignende."

Det kan vel ikke være en oppriktig uenighet at han vil gå tur eller på ski, og du vil ake....Så bytter dere på da. Han tar dem med på ski idag, du tar dem med til byen imorgen.

Anonymkode: cc3d5...3a2

[AnonymBruker]

Høres ut som magien er død. Livet er for kort til å ikke være lykkelig. 

Anonymkode: 26548...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men hvorfor er du så forferdelig irritert på ham og har fått avsmak? Det er vanskelig å forstå det med de grunnene du nevner. 

Anonymkode: f6f22...2d1

Han kaller henne jævla hore. Vil si det er ganske effektivt for å drepe kjærlighet. 

Ikke vits i å gå til samlivsterapi her, han må gå alene og lære seg å oppføre seg ordentlig. 

Anonymkode: 048eb...7ba

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som du har bestemt deg. Om ikke bestemt deg for skilsmisse, så bestemt deg for at du ikke vil være med ham.

Det du må være forberedt på, er evt. alt som skjer etterpå. Når jeg ser på vennepar rundt meg, virker det som en del har fått realitetene ved skilsmisse litt i "fleisen". De tenkte at nå får tid for seg selv, men så ikke hva slags helvete barnefordeling kan bli f.eks. De fleste viser helt andre sider av seg selv når separasjon er et faktum og piggene er ute. 

Jeg kjenner også kvinner som har fått en reaksjon når mannen deres raskt møter en ny, selv om de i utgangspunktet var likegyldige til ham. Dersom mannen din er kjekk, veltrent og ressurssterk, er sjansen stor for at han raskt møter en ny, kanskje noen yngre, og kanskje får et kull till. Det virker kanskje lite sannsynlig nå, men slikt må man være forberedt på. Hva tenker du om halvsøsken til dine barn?

Det vil også skje en slags fordeling av venner. Mange du tidligere traff hyppig mister du kontakten med. Svigerfamilien forsvinner (et pluss for noen, minus for andre). 

Tror det er viktig å mentalt "gå gjennom" alle disse tingene før man tar ut en skilsmisse.

Anonymkode: cc3d5...3a2

[Pia Sofia]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det høres litt ut som du har bestemt deg. Om ikke bestemt deg for skilsmisse, så bestemt deg for at du ikke vil være med ham.

Det du må være forberedt på, er evt. alt som skjer etterpå. Når jeg ser på vennepar rundt meg, virker det som en del har fått realitetene ved skilsmisse litt i "fleisen". De tenkte at nå får tid for seg selv, men så ikke hva slags helvete barnefordeling kan bli f.eks. De fleste viser helt andre sider av seg selv når separasjon er et faktum og piggene er ute. 

Jeg kjenner også kvinner som har fått en reaksjon når mannen deres raskt møter en ny, selv om de i utgangspunktet var likegyldige til ham. Dersom mannen din er kjekk, veltrent og ressurssterk, er sjansen stor for at han raskt møter en ny, kanskje noen yngre, og kanskje får et kull till. Det virker kanskje lite sannsynlig nå, men slikt må man være forberedt på. Hva tenker du om halvsøsken til dine barn?

Det vil også skje en slags fordeling av venner. Mange du tidligere traff hyppig mister du kontakten med. Svigerfamilien forsvinner (et pluss for noen, minus for andre). 

Tror det er viktig å mentalt "gå gjennom" alle disse tingene før man tar ut en skilsmisse.

Anonymkode: cc3d5...3a2

Enig i at det er viktig å tenke igjennom disse tingene, men totalt uenig i at dette skal ha noe med avgjørelsen å gjøre. Man skal ikke tviholde på et kjipt forhold av frykt for endringer! 

Og man skal faktisk ikke være kjæresten til en mann som kaller deg "jævla hore". Det er nedbrytende og gjør at man ender opp bitter og trist. Nei, man har et ansvar for å passe på seg selv. Barna har nok fått med seg mer enn dere tror, og bedre å jobbe for et bra samarbeid med dem enn å prøve å redde et dødt ekteskap. 

[AnonymBruker]

Det høres egentlig ut som at du bare er lei. Jeg ser ikke at han gjør noe galt, dere har bare ulike interesser og du er irritert på alt han gjør.

Uansett hva du sier så har du egentlig bestemt deg. Hvis du får det bedre alene så er det bedre enn å ha det dårlig med han.

Anonymkode: fe305...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ser ikke at han gjør noe galt,

Seriøst???!

Anonymkode: 048eb...7ba

[AnonymBruker]

Pia Sofia skrev (11 minutter siden):

Enig i at det er viktig å tenke igjennom disse tingene, men totalt uenig i at dette skal ha noe med avgjørelsen å gjøre. Man skal ikke tviholde på et kjipt forhold av frykt for endringer! 

Selvsagt skal man ikke tviholde på et kjipt forhold, men et ekteskap og en familie er jo ganske mye mer enn et "forhold". Å tenke på det utelukkende som et forhold man kan avslutte er en luksus man har som kjærester når man er 25. 

Jeg tenker at ved skilsmisser så skal man veie alle alternativer, og det er jo ganske dramatisk å bryte opp en familie. Det er den største beslutningen man kan ta i livet, og den påvirker veldig mange fler enn en selv. 

En av mine venninner gikk fra mannen, hun var dritt lei ham og gledet seg til å ha sin egen leilighet, tid for seg selv. Han traff en ny og etablerte seg ganske raskt med henne, hun er fortsatt singel. Hun er mye ensom ukene hun ikke har barna, og har vært mye sykmeldt fra jobb det siste året. Jeg tror hun rett og slett har det dårlig. 

De fleste som skilles står støtt ved det - det er jo uansett ingen vei tilbake. Men det å angre på en skilsmisse er nok litt som å angre på å ha fått barn - det er tabu å snakke om, og det er ingenting å gjøre ved uansett, så man må innfinne seg med nye realiteter. 

Det kan godt hende skilsmisse er rett for TS. Men hun bør forberede seg best mulig på at det ikke nødvendigvis blir bare hyggelig i etterkant.

Anonymkode: cc3d5...3a2