Mange måter å sørge på har jeg skjønt..

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mange vonde ting i livet mitt, og har derfor opplevd mye sorg og forskjellige typer sorg.

En ting som forundrer meg er hvordan folk takler sorg på ulike måter. Noen fortsetter å leve nesten som normalt etter bare noen dager, mens andre faller sammen og er sykmeldt i åresvis. 

Feks:

Kjenner noen som mistet barnet sitt i en ulykke nylig, og bare 2-3 uker senere la de ut bilder av at de er på restaurant og smiler til kameraet. 

Den siste uken er det tullebilder på fb i julekostyme og juleøl testing. 

Jeg forstår ikke hvordan de klarer å stå på beina engang, og ikke minst smile på fb. 

Jeg vet vi mennesker er forskjellige, men forstår bare ikke hvordan de klarer de? 

 

Anonymkode: d4e90...d24

[AnonymBruker]

Man kan sørge samtidig som man ler, smiler, og "ser" lykkelig ut. Det betyr ikke at man ikke er i dyp, dyp sorg. 

Anonymkode: ca5e8...10d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man kan sørge samtidig som man ler, smiler, og "ser" lykkelig ut. Det betyr ikke at man ikke er i dyp, dyp sorg. 

Anonymkode: ca5e8...10d

 Det er akkurat det jeg har problemer med å forstå, at man kan sitte og skratte og smile 3 uker at barnet er forulykket. 

Det er tydelig at vi mennesker er forskjellig

Ts

Anonymkode: d4e90...d24

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man ha stolthet i å ikke tolke sorg ? Er det ikke fint at de talker det selv om det er toppen av grusomt? og vil du heller at de skal vise at de griner på sosiale medier?

Anonymkode: 4eb4e...780

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor skal man ha stolthet i å ikke takle sorg ? Er det ikke fint at de talker det selv om det er toppen av grusomt? og vil du heller at de skal vise at de griner på sosiale medier?

Anonymkode: 4eb4e...780

 

Anonymkode: 4eb4e...780

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 Det er akkurat det jeg har problemer med å forstå, at man kan sitte og skratte og smile 3 uker at barnet er forulykket. 

Det er tydelig at vi mennesker er forskjellig

Ts

Anonymkode: d4e90...d24

Det kan være fornektelse, det kan være et desperat ønske om å gå videre, det kan være at de begynte å hulke ett sekund etter at bildet ble tatt, det kan være et ønske om ett sekund av å glemme det vonde og klare å puste, det kan være så mangt. Du har rett i at folk sørger på ulike måter og noen sørger med en gang, mens andre klarer ikke og så henter sorgen dem inn senere. Noen synes det på, noen synes det ikke på, noen blir syke, noen isolerer seg,  andre sosialiserer seg. Vi er forskjellige og folk dømmer gjerne folk i sorg. Helt til de står der selv og forstår at det var umulig å sette seg inn i situasjonen på forhånd.

Anonymkode: 2f463...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det kan være fornektelse, det kan være et desperat ønske om å gå videre, det kan være at de begynte å hulke ett sekund etter at bildet ble tatt, det kan være et ønske om ett sekund av å glemme det vonde og klare å puste, det kan være så mangt. Du har rett i at folk sørger på ulike måter og noen sørger med en gang, mens andre klarer ikke og så henter sorgen dem inn senere. Noen synes det på, noen synes det ikke på, noen blir syke, noen isolerer seg,  andre sosialiserer seg. Vi er forskjellige og folk dømmer gjerne folk i sorg. Helt til de står der selv og forstår at det var umulig å sette seg inn i situasjonen på forhånd.

Anonymkode: 2f463...d5b

Dette. Jeg har akkurat liggi å grått en halvtime, av dyp sorg etter dødsfall... ista satt jeg å lo og prata. Selv om alle tror at jeg ikke tenker så mye på deg lengre fordi det har gått et par måneder, så er fremdeles noen dager og kvelder helt forferdelig. Men de er det ingen som ser, lengre. Selv om jeg smiler, betyr ikke det at alt er ok..

 

Anonymkode: 6893d...e31

[Silva Pluvialis]

Folk takler sorg veldig forskjellig. At de smiler og ler kan være en overlevelsesmekanisme, rett og slett for å klare å komme seg gjennom dagen.

 

 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2020 den 0.32):

Dette. Jeg har akkurat liggi å grått en halvtime, av dyp sorg etter dødsfall... ista satt jeg å lo og prata. Selv om alle tror at jeg ikke tenker så mye på deg lengre fordi det har gått et par måneder, så er fremdeles noen dager og kvelder helt forferdelig. Men de er det ingen som ser, lengre. Selv om jeg smiler, betyr ikke det at alt er ok..

 

Anonymkode: 6893d...e31

Jeg føler med deg. Sorg går i bølger, og det er helt normalt. Det tar mye krefter å late som at alt er ok når det er storm på innsiden. ❤️ 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (4 minutter siden):

Jeg føler med deg. Jeg opplevde å miste en person jeg var glad i siste år på ungdomsskolen. Jeg var i dyp sorg, og etter en måned deltok jeg på et ungdomsmøte. Der var det flere som spurte meg hvordan det gikk, og jeg svarte bare "bra" for at ingen skulle spørre. Jeg orket ikke å snakke. Da jeg kom hjem knakk jeg helt sammen. Sorg går i bølger, og det er helt normalt. Det tar mye krefter å late som at alt er ok når det er storm på innsiden. ❤️ 

 

Det er helt sant ❤ trist å høre om din opplevelse. ❤ sorgen går veldig i bølgedaler, noen ganger går det greit, og jeg klarer å fokusere på noe annet. Andre dager er jeg helt i grusen, og panikken og sorgen tar meg med storm. 

Er bare to måneder siden, så jeg må bare gi det tid. 

Alle sørger på hver sin måte ❤

Anonymkode: 6893d...e31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Det er akkurat det jeg har problemer med å forstå, at man kan sitte og skratte og smile 3 uker at barnet er forulykket. 

Det er tydelig at vi mennesker er forskjellig

Ts

Anonymkode: d4e90...d24

Jeg tror det er ordleggingen din som blir feil her. Spørsmålet ditt handler ikke om hvordan man "takler" sorg, men i hvilken grad sorgen synes. At man er ute blant folk og ler betyr jo ikke at man takler sorgen bedre, det betyr bare at DU ikke kan SE sorgen.

Jeg mistet faren min for noen måneder siden og det er kun samboeren min som var vitne til at jeg skrek alt jeg kunne inn i puta, slo i veggen, gjentok "jeg vil ha pappa" i timesvis og besvimte av utslitthet og søvnmangel. Etter en uke klarte jeg likevel å være sosial i noen timer her og der, le og snakke om hverdagslige ting. Hvis noen hadde sett et bilde av meg som "smilte og skrattet" og tolket det som at jeg "takler" sorgen bra hadde jeg blitt rasende. 

 

Anonymkode: ca5e8...10d

[Chantielle]

Ryddet for brudd på rommets regler.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

 Det er akkurat det jeg har problemer med å forstå, at man kan sitte og skratte og smile 3 uker at barnet er forulykket. 

Det er tydelig at vi mennesker er forskjellig

Ts

Anonymkode: d4e90...d24

Det finnes ulike stadier av sorg. Les litt her https://nhi.no/psykisk-helse/psykiske-lidelser/sorgreaksjon/ og bli klokere.

Anonymkode: ee9c3...7e8

[AnonymBruker]

Noen av oss klarer å leve med det som er vondt, vi klarer å leve normalt. Noen av oss har opplevd sorg tidlig i livet og har lært oss at det går an å leve med det vonde, uten at man må dyrke sorgen eller alltid tenke på det triste. Vi klarer derfor å reise oss der andre bukker under. Det er en evne man lærer seg med tiden. Skal sies at noen aldri lærer det, de ender opp med å leve i konstant sterk sorg der de aldri kommer seg videre i livet. Det er en løgn dette med at enten er man trist eller så er man glad. Man kan ha det bra, selv om man har det vondt. Man kan le kjempehøyt og lenge av en god vits, selv om man er trist. 

Anonymkode: cf948...5e8

[AnonymBruker]

Jeg tror mange har en forventning om hvordan det skal reageres, spesielt når det gjelder foreldre som mister et barn. Jeg kjenner selv noen som mistet et barn for noen måned siden, og jeg er ikke i tvil om at sorgen foreldrene føler er bunnløs. Men de har to andre barn som lever, og som skal ivaretas. Barna ha behov for en mamma og en pappa som også kan dele gleder i hverdagen, ikke bare tynges av sorg over barnet som ikke er mer. Jeg vil tro at den balansegangen, og det å makte dette, er svært krevende. For utenforstående, kan det da virke rart at de kan smile og le i hverdagen, men hva annet skal de gjøre?

Selv har jeg iløpet av de siste årene mistet mine foreldre. Og jeg merker at sorgen er ulik. Min mor savner jeg veldig, og jeg brukte lang tid på å ikke plutselig kunne begynne å grine. Med min far er det annerledes. Jeg var veldig glad i min far, men det var hos min mor jeg søkte råd eller bare en god prat. Derfor er sorgen etter min far mindre tyngende, og jeg har faktisk ikke felt så mange tårer over han. Er det ene mer riktig enn det andre?

Anonymkode: 1215d...c08

[Stoltskeiv]

Det viktigste i en sorg er å fortsatt kunne smile og le og finne den en slags lykke som gir livsgnist. Men de bruker nok også masse tid på å sørge. 

Man tenker at de som har mistet noen automatisk faller inn i mørket og tror at nå vil de ikke smile eller le på lenge, men det er ikke alltid tilfellet. 

Da jeg mistet en veldig nær familiemedlem, så satt vi å gråt, smilte, snakket, mimret, og vi lo  samme dagen vi fikk beskjeden. Sorgen er ikke mindre selvom man viser glade følelser, men det føles litt bedre. 

Jeg fortsatte å leve som normalt. For meg var det viktig å beholde min rutine, da jeg er rutine menneske. Jeg gikk på skolen par dager etter og leste til eksamen. Skole ble et fristed for meg. Det å ha et fristed i sorgen var veldig viktig for meg da jeg ikke dyrka meg i sorgen. Det er viktig å ha en slags fristed om man er i sorg. Har man ikke noe fristed, så tror jeg man kan ende opp med å få komplisert sorg. Man må skru litt av og på.

Jeg skjønner at ikke alle klarer det, men for noen mennesker så er det litt viktig. Det er ikke før nå i ettertid at jeg skjønte at skole var et fristed. Det var et valg jeg tok underbevisst. Det var ikke slik at jeg tenkte "Nå trenger jeg en pause, så jeg går å leser" Det bare ble sånn. 

Jeg hadde også sørgetid selvfølgelig, men jeg tror de kunne vært enda mer intense om jeg hadde dyrka min egen sorg. Men dette var ikke noe jeg gjorde bevisst. Vi mennesker er skrudd sammen på ulike måter. Noen sørger veldig mye og har behov for det, mens andre trenger et fristed og trenger å være der mer, men sorgen er like stor. 

 

Endret 15. desember 2020 av Traktorlesba96

[Stargaze]

Det er mange måter å sørge på, og det blir feil å dømme og «ikke forstå hvordan noen kan smile og le etter dødsfall»

Kjempebra at de kan kose seg sammen og ta vare på hverandre etter et dødsfall. Livet må gå videre, og da er det like viktig å ta vare på de som er igjen og sørge på sin egen måte. 

Jeg har aldri forstått meg på dem som legger seg opp i hvordan andre sørger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2020 den 0.11):

 Det er akkurat det jeg har problemer med å forstå, at man kan sitte og skratte og smile 3 uker at barnet er forulykket. 

Det er tydelig at vi mennesker er forskjellig

Ts

Anonymkode: d4e90...d24

Så prøv å forstå. Det er ikke alle som graver seg ned og ødelegger livet sitt fordi de har gått gjennom noe traumatisk og vondt. Noen mennesker ønsker å takle problemene sine og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, andre vil bare stenge seg inne og gråte i flere år. Ja, det er tydelig at vi mennesker er forskjellig og om du ikke har skjønt det før nå, så har du levd i en merkelig boble. Folk sørger på ulike vis og alle måter burde vært akseptert, det er åpenbart at du har dårlige holdninger ovenfor mennesker som velger å takle sorgen annerledes enn deg selv. Slutt å døm andre. 

Anonymkode: 6beb5...ddf

[AnonymBruker]

Da svigerfar døde, så reiste vi på hyttetur i ei uke og hadde tidenes ferie. Vi drakk, pulte og gikk turer. Det var fornektelse på høyt nivå, men på en annen måte, så tror jeg også at det hjalp å være på den hytta, for så å komme tilbake til hverdagen hvor sorgen ventet. Vi trengte det avbrekket før sorgen tok tak. 

Jeg fikk latterkrampe i en begravelse da jeg var ung, jeg lo og gråt om hverandre. Jeg lo da jeg fikk høre at min onkel var død da jeg var barn. Jeg sørget dypt og inderlig begge gangene, og sorgen sitter fremdeles tungt i. Begge to sto meg veldig nær. Begge gangene ble personene revet brått ut av livet mitt, den ene med totalt uventa hjertestopp og den andre døde i hendelsen 22. juli. 

Sorg er en underlig følelse som skaper de mest absurde reaksjonene. Det er så mye smerte at det er uhåndterlig. 

Anonymkode: de899...542

[AnonymBruker]

Jeg mistet bestefaren min i går. Jeg har to små barn hjemme som er avhengig av at jeg fungerer. Hadde noen kommet på besøk så tror jeg ikke de hadde skjønt at noe hadde skjedd. Om kranen min åpnes så stopper den ikke så jeg må bare ta meg sammen. Er nok ikke nødvendigvis så lurt, men alternativet er så mye dårligere sånn jeg ser det. 

Angående sosiale medier så legger jeg ikke ut så mye i utgangspunktet så hva som er vanlig vet jeg ikke, men høres veldig rart ut. 

Anonymkode: 08039...f9b