Mange dødsfall i løpet av livet

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg er en mann i 20-årene. 
Jeg lever et stort sett normalt liv og har og har hatt mange forskjellige venner. 
Tross min unge alder har jeg opplevd veldig mange dødsfall. Jeg har mistet 3 i nær familie og 8venner i tillegg til 3 i nær omgangskrets. 
2 av mine kollegaer jeg har jobbet med i 5 år er også borte. 
Nå har vi en i familien som har fått beskjed om at vedkommende ikke har lenge igjen. Vedkommende har også et Lite barn. 
Vedkommende vil mest sannsynlig gå bort innen neste år  

Jeg er en person som ikke overtenker, har blitt oppdratt ganske tøft fra jeg var liten og vil anse meg selv som mentalt sterk. 

I det siste så har jeg begynt å kjenne veldig på alt som har skjedd. 
Folk jeg kjenner godt, nær familie og kollegaer forsvinner. Det er vanskelig for meg å knytte meg til andre mennesker nå og det er vel kanskje en form for sorg  eller min måte å reagere på. Dette har ført til at jeg ubevisst har tatt mer følelsesmessig avstand fra alle. 
Jeg snakker ikke om følelser, klarer ikke fortelle at jeg er glad i noen og prøver å unngå mer og mer de nære relasjonene som egentlig er det viktigste for meg. 
 

Jeg tror jeg trenger noen gode råd og noen utenfra jeg kan snakke med. 
. Siste årene har jeg merket at jeg fokuserer på å jobbe så mye som mulig,

møter venner og familie sjeldnere og tar mye avstand. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget annet enn å lufte litt av de tingene som fyller meg med det mørke. 
Jeg har sørget og sørger selvsagt over alle som har gått bort. Men det har nok ødelagt meg veldig mye mer enn det jeg har forstått eller har klart å innse. 

Nå vil jeg bare bruke tid med de rundt meg, for jeg vet at plutselig forsvinner fler  . 
jeg klarer ikke flere begravelser med unge mennesker hvor familiene sitter igjen og er ødelagte for livet  

På alle kanter av meg dør folk, blir alvorlig syke, tar selvmord, utsettes for ulykker av alle mulige slag. 
 

Jeg tror jeg nå har innsett at jeg ikke kan håndtere alt dette alene og at dette virkelig har preget meg ekstremt mye. 
 

 

Anonymkode: 67f2a...b46

[AnonymBruker]

Hei, trådstarter.

Jeg har ikke opplevd i ung alder å miste så mange som det du har gjort, så jeg kan nok ikke si at jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Men jeg har opplevd mye fælt og trist og vet hva sorg er, og kan forestille meg at det du har opplevd føles vondt og skremmende når det har blitt så mye. Når det skjer igjen og igjen, er det ikke merkelig at du blir redd for hva det neste blir. Livet blir liksom så sårbart, for plutselig har noen blitt borte fra livet.

Du forteller at du både holder avstand til de du er glad i, men også at du ønsker å bruke mer tid med dem. Jeg tror det er veldig bra at du gjør akkurat dét - bruker så mye tid du kan sammen med de som betyr noe for deg. Det er mange måter å vise at man bryr seg om andre, både med ting man gjør og med ord. Det vil gjøre deg godt, uansett hva som skjer senere. Det kan være godt for dem også, for det er nok ikke bare du som føler sorg og redsel. Døden kommer til oss alle en eller annen gang, derfor er det viktig å leve mens man kan.

Det er mange måter å bearbeide sorg på. Snakke om de som er borte og minnes dem, sette ord på det man føler nå. Det trenger ikke å være store ord og flotte taler, men egne, ærlige ord. Selv om det kan være vanskelig å sette ord på, så har jeg sett at det gjør godt. Ofte er det sånn at de andre føler det samme, og setter pris på det som sies, også de vonde følelsene. Noen ganger sitter de etterlatte igjen og føler enorm skyld for å ikke hindre død, de føler skyld for å være i live. Dette er viktig å få snakket om og få trøst for.

Så går det også an å minnes de avdøde på sin egen måte når man er alene. Tenke på dem, tenne et lys for dem, gråte om man vil; man kan egentlig gjøre hva som helst og samtidig tenke at det er til minne om dem. Selv har jeg funnet mye trøst i dette.

Noen har sagt at det finnes ingen vei utenom sorgen, bare gjennom den. Og hvordan man går gjennom sorgen kan man gjøre noe med selv for å finne sin måte å sørge på, og respektere sine følelser og tanker.

Anonymkode: a868a...db7