Psykolog/terapi for kronisk single?

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk singel, men det er hverken kresenhet eller mangel på oppmerksomhet som er grunnen.

Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg til mennesker, og er veldig treg med å utvikle både vennskap og andre relasjoner (har funnet ut at jeg omtrent må ha kjent folk i 10+ år før jeg tenker på dem som en venn).

Jeg har ingen erfaring med forhold, selv om jeg snart er 30 år. Det dør liksom alltid ut før det kommer så langt, og jeg føler at begge parter gradvis mister interessen hver gang. Jeg mangler erfaring med å kommunisere og sette grenser i forhold siden jeg aldri «kommer så langt».

Finnes det noen psykolog eller terapaut som bistår folk med slike problemer? Jeg har ikke noe i mot å betale en del for å få hjelp med å finne ut av det.

Anonymkode: dc095...0c5

[AnonymBruker]

Hvis du er villig til å betale er det nok mange psykologer som kan hjelpe deg med tilknytningsvansker. Det er ikke en uvanlig problemstilling, men du får det nok ikke dekket hvis det ikke hemmer hverdagen din nevneverdig så det kan bli dyrt. Men, hør med fastlege allikevel så kanskje du får stå på venteliste hos avtalespesialist. 

Anonymkode: 443e8...78c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvis du er villig til å betale er det nok mange psykologer som kan hjelpe deg med tilknytningsvansker. Det er ikke en uvanlig problemstilling, men du får det nok ikke dekket hvis det ikke hemmer hverdagen din nevneverdig så det kan bli dyrt. Men, hør med fastlege allikevel så kanskje du får stå på venteliste hos avtalespesialist. 

Anonymkode: 443e8...78c

Vil jo si at man er hemmet og trenger helsehjelp hvis man verken klarer å knytte til seg venner eller egen familie. Da blir man ensom!!!

Anonymkode: 93459...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vil jo si at man er hemmet og trenger helsehjelp hvis man verken klarer å knytte til seg venner eller egen familie. Da blir man ensom!!!

Anonymkode: 93459...f6a

Joda. Men køen i det offentlige er langt som et ondt år, og fyllt opp av folk med selvmordstanker, tvangstanker, hendikappende angst, osv. 

Å "føle seg ensom" er kjipt, men altså ikke noe man prioriterer over dem som ikke fungerer i jobb, og står i fare for å ta livet av seg.. 

Venninnen min er langtidssykemeldt for så kraftig ocd at hun ikke klarer gå på jobb, og knapt nok klarer gå ut av huset - hun er aldri ute og leker med barnet sitt, og det er mannen som må ta alt av henting/levering i barnehage, fritidsaktiviteter, handling, osv osv. Hun fikk avslag på psykologhjelp hos det offentlige, for hun var ikke syk nok... 

Anonymkode: c4209...0f6

[AnonymBruker]

Det er jo akkurat dette psykologer jobber med. Gå gjennom fastlegen, så betaler du bare opp til egenandelstaket.

Anonymkode: d96a5...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo akkurat dette psykologer jobber med. Gå gjennom fastlegen, så betaler du bare opp til egenandelstaket.

Anonymkode: d96a5...968

Nå handler ikke denne tråden om hun har krav på hjelp eller ei. I gen her inne sitter på inntak og kan bestemme hjem som skal få hjelp eller ei.. bare så tragisk å sitte å lese disse svarene. Ofte er det mye som ligger bak et slikt problem. 
snakk med fastlegen og ta det derfra 

Anonymkode: e05ff...6f5

[AnonymBruker]

Har ei venninne med samme problemstilling.. etter å ha forsøkt to ulike psykologer over tid, en coach og en hypnoterapeut, bestemte hun seg for å prøve gruppeterapi for akkurat mennesker som sliter pga problemer med relasjonell tilknytning. Hun er i utgangspunktet veldig introvert og så for seg dette som veldig skummelt, men det har vært nyttig for henne. Særlig mtp at når man sitter alene med en terapeut så går man gjerne i det samme sporte. I gruppeterapi fikk hun øyeblikkelige tilbakemeldinger fra andre om at ting hun tenkte om seg selv ikke stemmer og støtte fra andre med lignende vansker

Anonymkode: 34b6c...756

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er kronisk singel, men det er hverken kresenhet eller mangel på oppmerksomhet som er grunnen.

Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg til mennesker, og er veldig treg med å utvikle både vennskap og andre relasjoner (har funnet ut at jeg omtrent må ha kjent folk i 10+ år før jeg tenker på dem som en venn).

Jeg har ingen erfaring med forhold, selv om jeg snart er 30 år. Det dør liksom alltid ut før det kommer så langt, og jeg føler at begge parter gradvis mister interessen hver gang. Jeg mangler erfaring med å kommunisere og sette grenser i forhold siden jeg aldri «kommer så langt».

Finnes det noen psykolog eller terapaut som bistår folk med slike problemer? Jeg har ikke noe i mot å betale en del for å få hjelp med å finne ut av det.

Anonymkode: dc095...0c5

Ikke glem at det finnes menn som også ikke knytter seg lett til andre. Du må forvente av et forhold det du kan gi. Det går ann å være sammen, bo sammen og leve sammen uten å føle seg tilknyttet. Det blir bare en annen mer praktisk type forhold. Du kan sikkert ha sex og føle begjær? Og du kan også samarbeide og leve med en mann selv om du ikke føler deg tilknyttet. Det blir likevel en forbindelse ved at dere deler hverdagen så vel gode som dårlige. Det vil ta lang tid før du føler tilknytning til behandleren og deretter kan ta med den den tryggheten over i andre relasjoner. Jeg føler tilknytning til min behandler. Det tok 8 år. Men ikke til noen andre. Og jeg kan jo ikke akkurat velge henne til kjæreste. Har og har hatt flere lange forhold, så det er ikke slik at tilknytningsvanskene gjør at jeg er singel. Noe mangler i forhold, men det gir glede likevel. Begynner å føle tilknytning til mennesker jeg har kjent i mer enn 20 år. Så behandling virker, men det er et prosjekt som tar så lang tid at jeg heller vil si at det beste for deg er å lære å leve med begrensningene og ta det for hva det er. Ofte er menn ganske forskjellige fra oss og er mer opptatt av sex, opplevelser sammen, at man er gode mot hverandre i hverdagen og at han har frihet til å drive med sine hobbyer. De trenger ikke så mye emosjonelt. Så vil si at det absolutt er en mann som passer for deg,  men at du må være tydelig med deg selv om hva du kan gi, godta at det er bra nok og være fornøyd selv om forholdet ikke blir så emosjonelt. Det beste rådet er når du dater at du passer på at alle datene blir med aktiviteter, ikke stillesittende middager der man skal se hverandre dypt inn i øynene. Bygg bekjentskaper på felles gode opplevelser over lang tid. Og for å ha det sagt så har jeg ikke brukt så mye tid på behandling bare på grunn av tilknytningsvansker. 

 

Anonymkode: dd663...36f

[AnonymBruker]

Men har du lyst til å være i ett forhold da? Sånn egentlig? Har du venner?

Jeg er 34år og har en del single venninner. To av dem har aldri hatt kjæreste, men dater en del via tinder. Men jeg tenker at de egentlig passer best til å være single. De stresser med disse mennene fordi de tenker på barn og føler at de burde finne en mann. Men de får ikke følelser for mennene de treffer og rett og slett passer nok best til å bo alene. Er ikke patologisk det, folk er forskjellige. 

Du kan jo lese litt om disse tingene, eller finne en terapeut/coach eller noe? Hvis du føler at det er noe galt, du sliter med sjalusi eller å stole på folk, er muligens en psykolog det rette.

Men igjen, vil DU ha en kjæreste eller føler du at du burde ha det?

Anonymkode: 636ea...bd9