Hvorfor denne reaksjonen ( taushet) på barnedødfall?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde for to år siden at nevøen min døde av alvorlig sykdom kort tid etter at han ble født. Jeg fikk telefon fra samboeren min som fortalte meg dette. Det er eneste gang jeg har hørt sambo gråte. Siden jeg var på jobb og det var rett før matpause,  falt det seg naturlig å nevne det på pauserommet. Jeg trengte bare å få ventilert litt istedet for å gå en hel dag og gruble på dette. Nevøen min døde for en time siden,  han ble to dager gammel, sa jeg. Det var helt stille i ca et halvt minutt. Ingen sa noe og det var som å høre en knappenål falle,  så bryter en kollega tausheten og begynner å le litt: nei haha, huff det var da svært så bråkete klimaanlegget er i dag. Så begynte alle å snakke om klimaannlegget og at vi trenger  service på rørene.

Jeg er ikke bitter på reaksjonen, føler meg ikke ignorert, skuffet eller søker oppmerksomheten eller sympati , og har egentlig verdens beste kollegaer. Men jeg lurer på hva som egentlig skjedde og hva gjør dette så tabu? Er det usikkerhet? Redselen for å si noe feil? Jeg har tenkt litt på det i ettertid. Hvorfor ikke tørre å si et ord: kondolerer. 

Anonymkode: df568...fed

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat et lunsjvennlig tema, da. Hva søren skal man svare? Du setter jo alle dine kolleger i en skikkelig klein situasjon. Sånne ting buser man ikke ut med «offentlig», du kunne heller sagt det i en mer privat setting til en kollega du har et mer nært forhold til.

Anonymkode: 0a6b9...91e

[AnonymBruker]

Altså, når jeg har lunsj/pause har jeg lyst til å ha det fint, ikke å måtte forholde meg til andres døde barn.

Anonymkode: 0a6b9...91e

[Gjest Bamse20]

Han gjorde det rette ved og skifte tema.

Hadde ikke orket og snakke eller tenke om døden mens man spiser.

Selvfølgelig er det trist.

Men om noen sier til meg at en kjenning av dem døde, så sier jeg kondolerer og så går jeg til neste tema. Det angår liksom ikke meg, jeg har null relasjoner til personens død. For meg blir det som å høre at folk dør vær dag i avisa, det er synd, men det angår ikke meg.

Uavhenging

Kondolerer så masse til deg 

[AnonymBruker]

Syns det var en merkelig oppførsel jeg da. Samme om det er pause eller ikke. Hadde vært normal høflighet og si noen trøstende ord, mye rare folk sier jeg.

Anonymkode: de386...a01

[AnonymBruker]

Hvorfor var du nødt til å si det akkurat da? Kollegaene dine fikk sjokk og visste ikke hva de skulle si. Du kunne jo sagt det på et annet tidspunkt enn i lunsjen.

Anonymkode: b8331...819

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det var en rar reaksjon, jeg hadde nok reagert annerledes.

Når det er sagt er ikke dette et tema å ta opp i plenum rundt lunsjbordet. Skal du diskutere det på jobb, dra en av dine kolleger som du er fortrolig med til side og snakk om det under fire øyne.

Anonymkode: 4038c...1ee

[AnonymBruker]

Merkelige kolleger sier nå jeg. Jeg hadde i hvert fall spurt om du trengte å dra hjem, ta en pause et annet sted, eller gitt en klem. I det minste. 

Anonymkode: 4997e...f75

[Gjest supernova_87]

Døden er det siste tabu, blir det sagt. Og det er jo tydelig på de sykt KLEINE svarene du får i tråden her. Å si at man sørger, har opplevd noe tungt burde være en selvfølge. Også å kunne si kondolerer eller si at man er der for å støtte om vedkommende trenger det, om man har kapasitet til det selvsagt. 

Å påstå at å dele slikt er kleint eller må sies stille i gangen er problemet. Og å si det er kleint eller setter kollegaer i en vanskelig situasjon vitner om at de som svarer selv sliter med sine mellommenneskelige evner. Døden er vanlig. Døden er vond. Og selv er jeg takknemlig for å kunne ha et greit forhold til den uten at det blir kleint om noen skulle nevne det. 

[AnonymBruker]

For meg hadde det vært rart å gå på pauserommet i det hele tatt i en slik situasjon. Jeg ville vært alene en stund for å fordøye det og sånn sett passet det fint at det var pause akkurat da. Jeg ville unnskyldt meg kort til en kollega jeg hadde et litt nærmere forhold til og sagt at jeg var litt satt ut pga den beskjeden jeg akkurat hadde fått og derfor behøvde være litt alene.

Anonymkode: 24ba2...48c

[Gjest supernova_87]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i at det var en rar reaksjon, jeg hadde nok reagert annerledes.

Når det er sagt er ikke dette et tema å ta opp i plenum rundt lunsjbordet. Skal du diskutere det på jobb, dra en av dine kolleger som du er fortrolig med til side og snakk om det under fire øyne.

Anonymkode: 4038c...1ee

Hvorfor skulle det ikke være noe man kan si ved lunsjbordet? Døden er vond og sår og brå. Den kan skje under lunsjen. Jeg skjønner at den psykiske helsa til befolkning er skral for tiden når man ikke takler å få beskjed om at en bekjent har mistet noen til døden. 

Kanskje man heller skulle anerkjent at "jeg synes døden er vanskelig og klein", at det er egne mellommenneskelige evner som skranter enn å fronte en normativ forventning til at død er privat og noe man skal snakke stille om. 

Finnes en rekke enkle ting man kan si hvis det er det som er problemet. 

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på reaksjonen til dine kollegaer! Det var gjerne ikke så velveid setting, men du er i sorg og da er man jo ikke kalkulert. "I lunsjen så skal man ha det fint"..bullshit! Vær litt medmenneskelig da. Dersom ingen kom bort til deg i ettertid (de var gjerne litt for sjokkerte der og da, så er det veldig dårlig.

En kondolanse er da ikke for mye å be om

Anonymkode: fe18c...d07

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Rainstorm skrev:

Døden er det siste tabu, blir det sagt. Og det er jo tydelig på de sykt KLEINE svarene du får i tråden her. Å si at man sørger, har opplevd noe tungt burde være en selvfølge. Også å kunne si kondolerer eller si at man er der for å støtte om vedkommende trenger det, om man har kapasitet til det selvsagt. 

Å påstå at å dele slikt er kleint eller må sies stille i gangen er problemet. Og å si det er kleint eller setter kollegaer i en vanskelig situasjon vitner om at de som svarer selv sliter med sine mellommenneskelige evner. Døden er vanlig. Døden er vond. Og selv er jeg takknemlig for å kunne ha et greit forhold til den uten at det blir kleint om noen skulle nevne det. 

Det er faktisk ikke alle man skal/trenger å dele alt med. Klamydia og hemorider er også vanlig, jeg hadde ikke fortalt kollegene mine at jeg hadde det allikevel. Og hvert fall ikke i lunsjen.

Det fins emner som effektivt ødelegger stemninga, og for mange er lunsjen arbeidsdagens høydepunkt.

Anonymkode: 0a6b9...91e

[AnonymBruker]

Helt enig i at det ødelegger stemningen i en lunsj, men synes en kollegaen som har mistet noen nære bør være viktigere enn at lunsjen blir ødelagt. Djeeez. 

Merkelig at ingen spurte hva som skjedde og om det går bra med deg.. å skifte tema blir som å si at det driter jeg i. Men ble nok gjort litt i sjokket, det å ikke helt vite hva man skal si til noemså fælt.

 

Anonymkode: fd987...c19

[Lønnesirup01]

32 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvorfor skulle det ikke være noe man kan si ved lunsjbordet? Døden er vond og sår og brå. Den kan skje under lunsjen. Jeg skjønner at den psykiske helsa til befolkning er skral for tiden når man ikke takler å få beskjed om at en bekjent har mistet noen til døden. 

Kanskje man heller skulle anerkjent at "jeg synes døden er vanskelig og klein", at det er egne mellommenneskelige evner som skranter enn å fronte en normativ forventning til at død er privat og noe man skal snakke stille om. 

Finnes en rekke enkle ting man kan si hvis det er det som er problemet. 

Jeg er enig med deg langt på vei, men hvis man skal snakke om hvordan samfunnet er for tiden og at den psykiske helsen til befolkningen er "skral", så er jo det også et argument for å ikke ta opp sensitive ting i lunsjen. 

Når studenter trenger "trigger warnings" før forelesning, kvinner løper til media når de blir tatt på rumpa og mange starter tråder på KG om slektninger og bekjente som har sagt upassende ting som plager dem i nattetimene, hva sier det egentlig? At alt du sier kan bli tatt i verste mening.

Resultatet er at når noen nevner at nevøen døde, hva i alle dager skal du si? For alt du vet kunne en av kollegene kommet med en kommentar som like fullt sendte TS flyende til KG med overskriften "kan du tro min kollega sa dette". 

[AnonymBruker]

Typisk nordmenn. Livredde for følelser.

Anonymkode: fdd7d...a87

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne at det kom brått på i lunsjen og overraskende mange er fryktelig klønete sosialt. De visste vel ikke hva de skulle si og flåset det bort. Men jeg håper de tok det opp med deg etterpå og i det minste presterte et kondolerer.

Hvor mye folk sliter med mellommenneskelige relasjoner er tydelig også i denne tråden. TS blir satt på plass fordi hun ikke reagerte riktig på en grusom beskjed. Hun burde vært stille og gått for seg selv, ikke lettet hjertet sitt så raskt etter beskjeden. Har virkelig folk så lite kunnskap om sorg og reaksjoner? 

Og å sammenligne døde barn med hemoroider og klamydia? Det er virkelig ikke rart at slike mennesker har lunsjen som dagens høydepunkt. For et trist liv man lever hvis dette er graden av EQ!

Anonymkode: a679e...7ad

[Gjest supernova_87]

6 timer siden, Lønnesirup01 skrev:

Jeg er enig med deg langt på vei, men hvis man skal snakke om hvordan samfunnet er for tiden og at den psykiske helsen til befolkningen er "skral", så er jo det også et argument for å ikke ta opp sensitive ting i lunsjen. 

Når studenter trenger "trigger warnings" før forelesning, kvinner løper til media når de blir tatt på rumpa og mange starter tråder på KG om slektninger og bekjente som har sagt upassende ting som plager dem i nattetimene, hva sier det egentlig? At alt du sier kan bli tatt i verste mening.

Resultatet er at når noen nevner at nevøen døde, hva i alle dager skal du si? For alt du vet kunne en av kollegene kommet med en kommentar som like fullt sendte TS flyende til KG med overskriften "kan du tro min kollega sa dette". 

Hehe. 

Jeg er uenig, tenker at når folk er så skrale trenger de utsettes for litt av hvert. 

Hadde blitt en vond beskjed å høre under lunsjen, men skjønner ikke hvorfor folk insisterer på at det skal ødelegge "stemningen". Hadde takket for at vedkommende delte det, ssgt det var leit å høre, evt. spurt hvordan det gikk med foreldrene.  Kanskje noen har erfart noe nyttig i slike sammenhenger og det kan bli en fin deling, kanskje ikke. Så går man videre og har en glad stemning resten av lunsjen. Verre er det ikke. 

[Gjest supernova_87]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan skjønne at det kom brått på i lunsjen og overraskende mange er fryktelig klønete sosialt. De visste vel ikke hva de skulle si og flåset det bort. Men jeg håper de tok det opp med deg etterpå og i det minste presterte et kondolerer.

Hvor mye folk sliter med mellommenneskelige relasjoner er tydelig også i denne tråden. TS blir satt på plass fordi hun ikke reagerte riktig på en grusom beskjed. Hun burde vært stille og gått for seg selv, ikke lettet hjertet sitt så raskt etter beskjeden. Har virkelig folk så lite kunnskap om sorg og reaksjoner? 

Og å sammenligne døde barn med hemoroider og klamydia? Det er virkelig ikke rart at slike mennesker har lunsjen som dagens høydepunkt. For et trist liv man lever hvis dette er graden av EQ!

Anonymkode: a679e...7ad

Ikke sant. 😅 

Og ja! Helledussan ikke alt passer seg i lunsjen sier den og sammenligner klamydia og døden. Tror vi som befolkning hadde hatt det bedre i Norge om vi hadde et bedre forhold til døden. 

[Helgeline]

Skjønner godt at du buste ut med det. Det er dine kolleger som er rare her (sammen med en del som har svart i tråden!)

Det hadde bare vært å sagt; «Næi, så trist å høre! Hva skjedde? Hvordan går det med foreldrene nå?» snakket litt rundt det og vist litt forståelse før man fortsetter med lunsjen.

Tror ikke mine kolleger ville reagert som dine, men vi jobber jo innen helse.