Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

På 18.11.2020 den 21.53, Rant skrev:

Nettopp. Derfor er det ikke en "psykisk sykdom", men et symptom. De fleste blir friske om de ønsker å ta i mot hjelp og jobbe hardt for det. Alt handler om selvinnsikt. Og symptomet er hvordan man velger å respondere på en opplevelse, når man innser at ikke alt er svart/hvitt, får hjelp med den indre usikkerheten og selvinnsikt vil man forandre hvordan man responderer på det meste i livet. Dette er en personlighetsforstyrrelse som utvikles som følge av traumer og mishandling (psykisk eller fysisk) i oppveksten. Noen kan ha epf. i tillegg til andre diagnoser, da kan det være vanskelig å kurere. Men epf. alene kan kureres bare man ønsker det selv.  

Det har du rett i, alt handler om et genuint ønske om å endre seg og jobbe med problemene. Selvinnsikt og modenhet er stikkordene her og masse, masse omtanke for seg selv.

Anonymkode: 48a91...726

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Uatskillelig skrev:

 

Jeg har det også sånn, og jeg har CPTSD, ikke BPD.

 

Hva er det? Oker ikke google akkurat nå😅

Anonymkode: 4ba93...319

[Silva Pluvialis]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det? Oker ikke google akkurat nå😅

Anonymkode: 4ba93...319

Kompleks posttraumatisk stresslidelse.

 

[AnonymBruker]

Har nettopp blitt diagnostisert også, og er gravid.. det er tøft. Jeg har slitt med dette i hele voksentiden min uten å vite hva det er som er galt med meg - hvorfor alt er så slitsomt, intenst, vanskelig å forholde seg til.

Selv-isolert meg i lange perioder for å ikke bli overstimulert eller "gjøre noe dumt", dårlige forhold, depresjoner, angst og selvmordsforsøk. Spiseforstyrrelser.

Livredd for å ende opp alene - flyttet mye, følt meg utenfor. Og er så redd for å mislykkes med terapi, for å aldri føle meg bedre, for å "ta ut" diagnosen min på barnet mitt, som jeg allerede er så glad i og bare vil vel.
Jeg tar alle steg jeg kan for å ordne opp i livet mitt. DPS, lege, gjeldsrådgivning - og prøver å samarbeide med han jeg er gravid med og vil gjerne få ting til å fungere. Det er lange dager, mange tanker og jeg er skuffet over meg selv og alt jeg ikke har fått til i livet.

Jeg har greid å holde meg ganske normal for mange mennesker i mange år, og bare følt alt og tatt alt ut over meg selv og ofte den nærmest meg - kjæresten/ekskjærester altså. Og det er vondt. Har noen forferdelige år bak meg, og er bekymret for fremtiden for alle. Har fortalt om diagnosen til moren min, men jeg greier ikke å fortelle det på en seriøs og ordentlig måte, så jeg tror ikke hun skjønner at det er mer alvorlig enn at jeg "er litt emosjonell" iblant. 

Håper så inderlig at terapi vil hjelpe, misforstå meg rett men hadde jeg ikke skullet få barn og var totalt innstilt på å gjøre alt for barnet og faren til barnet - så vet jeg ikke om jeg hadde orket alt dette.

Anonymkode: 2c6df...8b7

[AnonymBruker]

Jeg har ingen utdannelse. For noen år siden startet jeg med turn, gjorde det som liten og trivdes med det, så tenkte det var en fin måte å få et sosialt liv igjen.

Det har gått bra, jeg har vært en folk har kommet til for å få råd, jeg har tatt kurs for å bli trener og har vært den av de jeg henger med som har høyest «utdanning» innen turn/trampolinebruk. Men nå har de fleste andre rundt meg også tatt kursene. Så nå føler jeg at jeg er lite verdt igjen. Nå har de både jobb (jeg er ufør) og like høy kompetanse som meg innenfor turn. Jeg tenker å ta flere kurs, men er redd for at de jeg henger med også kommer til å ta disse kursene.

😩

Anonymkode: 4ba93...319

[AnonymBruker]

På 19.11.2020 den 11.43, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det virker som du er en av de som kommer til å bli bedre ihvertfall! Å gå i terapi for personlighetsforstyrrelser er jævlig tøft og det tar lang tid, men det er så verdt det. Flere som jeg gikk i gruppe med i noen år kunne fortelle om en mye bedre livskvalitet når det kom til relasjoner, holde seg i jobb og klare seg på studier og i hverdagen generelt. Cluet er at man må selv være motivert for behandlingen og klare å stå i det selv når det kommer stormer  Jeg regner med du får den samme behandlingen som jeg har hatt ( mentalisering og kombinert gruppe og individualterapi ) og den behandlingsformer gir veldig ode resultater for mennesker med borderline  

Masse lykke til ❤️ 

Anonymkode: f95be...dd9

Jeg begynner å lure på om jeg får feil behandling, altså. Min heter "psykodynamisk tilnærming" og er samtaler 1 gang i uka med psykiater.  Eller er det det samme som mentalitseringsbasert terapi? Jeg merker i alle fall ikke noe framgang etter nesten 1 år.. Samme hvor mye jeg selv vil ha hjelp, altså. 

Anonymkode: 6d7a4...1e6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner å lure på om jeg får feil behandling, altså. Min heter "psykodynamisk tilnærming" og er samtaler 1 gang i uka med psykiater.  Eller er det det samme som mentalitseringsbasert terapi? Jeg merker i alle fall ikke noe framgang etter nesten 1 år.. Samme hvor mye jeg selv vil ha hjelp, altså. 

Anonymkode: 6d7a4...1e6

Jeg vet ikke noe særlig om psykodynamisk tilnæring dessverre, men ut ifra det jeg fant på google så syns jeg ikke at det ligner så veldig på den behandlingen jeg fikk under den mentaliseringsbaserte terapien. Det kan kanskje være at du trenger å bytte behandlingsform? 

Anonymkode: f95be...dd9

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS? 

Anonymkode: 89ca7...92d