reddelinnea Skrevet 3. august 2005 #1 Skrevet 3. august 2005 Jeg er så redd for døden, men jeg er også redd for livet. Synes at både døden og livet er skremmende. Er det noen flere her som også synes at livet er skremmende skummelt? Jeg håper ivertfall at døden er bedre enn livet, for hvis døden hadde vært enda værre enn det grusomme livet vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort?
Englepus Skrevet 4. august 2005 #2 Skrevet 4. august 2005 Dette er ikke ment som kritikk altså! Men har du tenkt på det at du kanskje må gjøre noe selv for å få det bedre? Andre kan ikke gjøre livet ditt bedre, du må ville det selv. Mener ikke at du må ta deg sammen altså! Det er ikke alt man klarer alene, noen ganger må man bare be om hjelp for å komme videre. Men det nytter ikke å håpe at andre skal fikse alt. Man må jobbe litt med seg selv også. Det er det jeg prøver på. Har vært innlagt på psyk. sykehus flere ganger og gått til psykiater. Men jeg kom egentlig aldri noe videre før jeg innså at jeg må gjøre noe selv også.
hecuba Skrevet 4. august 2005 #3 Skrevet 4. august 2005 Du har hatt veldig mange innlegg om dette temaet nå.. Vet ikke om du leste det forrige svaret mitt? Synes du burde vurdere dine muligheter for innleggelse enten på den lokale psykiatriske avdelingen, eller undersøke tilbud hos andre klinikker.. Det kan være en avlasning, og du vil ha mulighet til å få tett oppfølging og hjelp.. Det er tydelig at du trenger hjelp, og du må nok ta første skrittet selv..
Gjest Gjesta Skrevet 4. august 2005 #4 Skrevet 4. august 2005 Jeg sliter også med dødsangst til tider, men jeg elsker livet...så jeg vet ikke om jeg egentlig vet hvor ille du må ha det. Men angst er grusomt...
reddelinnea Skrevet 4. august 2005 Forfatter #5 Skrevet 4. august 2005 Jeg skjønner jo at jeg må gjøre noe for å bli bedre. Lykken kommer ikke akkurat ringende på døra hjemme eller med storken. Jeg har vært innlagt. Har vært innlagt flere ganger uten at det hjelper noenting. Er lei meg hele tiden. Lei meg fordi jeg ikke blir noe bedre. Jeg har også prøvd å gjøre det jeg får angst av, men angsten er like stor uansett hvor mange ganger jeg gjør en ting eller hvor ofte. Æsj.
reddelinnea Skrevet 4. august 2005 Forfatter #6 Skrevet 4. august 2005 Jeg sliter også med dødsangst til tider, men jeg elsker livet...så jeg vet ikke om jeg egentlig vet hvor ille du må ha det. Men angst er grusomt... ← Så flott du elsker livet. Jeg lurer på hvordan det er å elske livet. Jeg gjør det ivertfall ikke.
Bolla Piggsvin Skrevet 4. august 2005 #7 Skrevet 4. august 2005 Ja dette med angst er ikke til å spøke med... Jeg er veldig redd i mørket om jeg hører lyder da... Skulle hilse på hestene mine her en kveld, og det var sånn i skumringa rett før det ble mørkt. På vei bort til dem flakset det opp en ugle (jeg liker ikke ugler) så da var jo allerede nærvene litt i høygir. Da jeg kom bort til hestene og hadde hilst på de en stund satte jeg meg fredelig ned å tittet på de beite... Så plutselig setter hele flokken av gårde i full galopp... wuuuuueeeeehhh... Jeg skyndte med etter de... Også en gang til skjedde det samme... Også hørte jeg det kraslet i buskene i andre enden også... Så der sto jeg da midt på jordet og turte ikke gå noen vei... Hadde da selvfølgelig ikke penger på kortet, så jeg sto der midt i mørten da og håpet på at typen skulle ringe meg og lure på hvor det ble av meg så jeg kunne høre om han kunne komme å møte meg... Var en utrolig vondt følelse å stå der ute... Ha angst for å gå hjem... Høres sikkert skikkelig teit ut... Men sånn er det bare...
Gjest gjest1 Skrevet 4. august 2005 #8 Skrevet 4. august 2005 Reddelinnea: noe må du jo finne bra med livet siden du har klart å leve så lenge uten å stryke med! Beklager klønete ordlegging, men vil bare få deg til å se at om du ikke tenker så masse på angsten og det å være lei seg, så vil det gå bedre! Ta deg en tur til skogs og ta med en sjokodonut og et smaktilsatt vann fra olden og bare det vil få deg til å se at livet er fint (eller så er det bare meg som finner for mange små gleder) Cheer up
Gjest Gjest Skrevet 4. august 2005 #9 Skrevet 4. august 2005 Ja dette med angst er ikke til å spøke med... Jeg er veldig redd i mørket om jeg hører lyder da... Skulle hilse på hestene mine her en kveld, og det var sånn i skumringa rett før det ble mørkt. På vei bort til dem flakset det opp en ugle (jeg liker ikke ugler) så da var jo allerede nærvene litt i høygir. Da jeg kom bort til hestene og hadde hilst på de en stund satte jeg meg fredelig ned å tittet på de beite... Så plutselig setter hele flokken av gårde i full galopp... wuuuuueeeeehhh... Jeg skyndte med etter de... Også en gang til skjedde det samme... Også hørte jeg det kraslet i buskene i andre enden også... Så der sto jeg da midt på jordet og turte ikke gå noen vei... Hadde da selvfølgelig ikke penger på kortet, så jeg sto der midt i mørten da og håpet på at typen skulle ringe meg og lure på hvor det ble av meg så jeg kunne høre om han kunne komme å møte meg... Var en utrolig vondt følelse å stå der ute... Ha angst for å gå hjem... Høres sikkert skikkelig teit ut... Men sånn er det bare... ← Hei Jeg synes det ikke høres teit ut. Jeg er også livredd mørket. Det er så skummelt når det er mørkt fordi da kan man aldri se hva som skjer. Tenk å være blind og være mørkeredd? Det må være grusomt. Tusen takk for at du delte denne historien med oss. klem
Gjest Gjest Skrevet 4. august 2005 #10 Skrevet 4. august 2005 Reddelinnea: noe må du jo finne bra med livet siden du har klart å leve så lenge uten å stryke med! Beklager klønete ordlegging, men vil bare få deg til å se at om du ikke tenker så masse på angsten og det å være lei seg, så vil det gå bedre! Ta deg en tur til skogs og ta med en sjokodonut og et smaktilsatt vann fra olden og bare det vil få deg til å se at livet er fint (eller så er det bare meg som finner for mange små gleder) Cheer up ← Hei Jeg klarer ikke å se noen små gleder i livet. Det sa også behandleren min. At når jeg var så depremert klarer man ikke å se at feks. naturen er fin og vakker, at fuglene kommer om høsten. At det er vakkert å se når det blir høst og trærne blir gule. Jeg synes det ikke er vakkert. Klarer ikke å se noe vakkert med livet. Jeg har veldig lyst til å stryke med. Har prøvd flere ganger, men jeg har ikke fått det til. dessverre.
Gjest Gjest Skrevet 4. august 2005 #11 Skrevet 4. august 2005 Ehhh. Det blei litt feil det fordi fuglene kommer jo om våren
reddelinnea Skrevet 4. august 2005 Forfatter #12 Skrevet 4. august 2005 Hei Jeg klarer ikke å se noen små gleder i livet. Det sa også behandleren min. At når jeg var så depremert klarer man ikke å se at feks. naturen er fin og vakker, at fuglene kommer om høsten. At det er vakkert å se når det blir høst og trærne blir gule. Jeg synes det ikke er vakkert. Klarer ikke å se noe vakkert med livet. Jeg har veldig lyst til å stryke med. Har prøvd flere ganger, men jeg har ikke fått det til. dessverre. Obs. Jeg ble visst plutselig lågget av igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig ble logget av. Hmm. Men det var jeg som skrev over.
reddelinnea Skrevet 4. august 2005 Forfatter #13 Skrevet 4. august 2005 Hvordan kan jeg endre på de innleggene over å få reddelinnea som skriver. ? Siden jeg tok feil av innlogginga
Gjest *Sexy*Cat* Skrevet 4. august 2005 #14 Skrevet 4. august 2005 Ta en telefon til mental helse linnea!!!
Gjest gjest1 Skrevet 4. august 2005 #15 Skrevet 4. august 2005 Ta en telefon til mental helse linnea!!! ← enig, sendte deg info på pm nå linnea.
Gjest Gjest Skrevet 5. august 2005 #16 Skrevet 5. august 2005 Linnea: Jeg forstår at du er redd. Jeg har selv alltid hatt problemer med panikkangst og generelle depresjoner. Vet derfor at det ikke er så lett å ta seg selv i nakkeskinnet og dra seg opp, men skal allikevel nevne ting som har hjulpet meg: For det første; døden er endel av livet som man bare må akseptere. Tanken på døden gjør at man føler seg levende, sant? Jeg synes det er fint å ha døden hengende over meg, for da gjør jeg ingenting halvveis og alt gjør jeg fordi jeg vil og fordi jeg ikke ønsker å kaste bort tiden på unødvendige ting. For det andre så er det å være depprimert og redd ofte selvoppfyllende profetier: Hvis du alltid tenker at det verste kommer til å skje, at du ikke er god nok osv - da er det akkurat det som skjer. Hvordan man tenker om seg selv er det første andre legger merke til. Man kan tro at man bare har det inni seg, men 93 prosent (eler no) av all kommunikasjon mellom mennesker er ikkeverbal. Hvis folk merker at du ser på deg selv som mindre verd enn det du er, så vil de behandle deg deretter. Dessverre. For det andre har de tingene jeg har nevnt overfor hjulpet meg til å se hva som er viktig i livet mitt. Når jeg har sett det, og handlet utfra det, har jeg møtt mange hyggelige og likesinnede mennesker. Dette har gjort at min skepsis til menneskeheten som helhet har roet seg. Når jeg vet at ikke alle er dumme og teite og farlige ( som f.eks Bush..), så er det lettere å se at det ikke bare er meg som sliter eller tenker ditten og datten. Håper du forstår at jeg ikke bagatelliserer det du føler, men at jeg råder deg til å PRØVE å snu tankegangen din. Det er vanskelig, men litt etter litt går det! Lykke til!
Bolla Piggsvin Skrevet 5. august 2005 #17 Skrevet 5. august 2005 Hei Jeg klarer ikke å se noen små gleder i livet. Det sa også behandleren min. At når jeg var så depremert klarer man ikke å se at feks. naturen er fin og vakker, at fuglene kommer om høsten. At det er vakkert å se når det blir høst og trærne blir gule. Jeg synes det ikke er vakkert. Klarer ikke å se noe vakkert med livet. Jeg har veldig lyst til å stryke med. Har prøvd flere ganger, men jeg har ikke fått det til. dessverre. ← Der kjenner jeg meg igjen!! Har nå hatt 3 dager hvor jeg har vært veldig nede... Od det er helt villt!!! Man klarer faktisk ikke så noe positivt i noe... Man kan prøve med de vonde tankene og føleslene tar totalt overhånd... Man blir et annet menneske!! Jeg merker ikke at jeg elsker engang lenger... Veldig vondt!! Det er veldig lett for andre å si prøv ditt og prøv datt.. Men jeg kan godt gå i skogen når jeg er deppa for å prøve å se hvor fint ting er, det eneste jeg tenker da er: "Her hadde det vært fint å rømme å bli til ting blir bedre", "Hadde vært fint å dette ned her å dø"... Men så tenker jeg igjen, men er ikke noe artig for folk som går tur og koser seg å finne meg etter jeg har ligget der en stund... Så det er ikke bare bare nei!!! Heldigvis for meg har jeg typen min som får dratt meg med ut på ting så jeg glemmer litt å være deppa... Gjør jeg ting på egenhånd fungerer det til tider mot sin hennsikt... Så det jeg anbefaler er egentlig bare å gjøre ting sammen med noen...
Gjest Gjest Skrevet 5. august 2005 #18 Skrevet 5. august 2005 Det er ikke bare å si "ta deg sammen" for en som ikke har vært i situasjonen selv nei. Det er som å se en ulykke på nyheten og si "jammen hvorfor gjorde de ikke bare det og det da, så hadde ingen dødd". Det er ikke slik det funker når du først er oppi det!
reddelinnea Skrevet 7. august 2005 Forfatter #19 Skrevet 7. august 2005 Ta en telefon til mental helse linnea!!! ← Tusen takk for forslaget. Men jeg tør ikke å ringe. Har så innmari telefonskrekk. Er så redd for å prate med andre mennesker. Hjelp.
reddelinnea Skrevet 7. august 2005 Forfatter #20 Skrevet 7. august 2005 Linnea: Jeg forstår at du er redd. Jeg har selv alltid hatt problemer med panikkangst og generelle depresjoner. Vet derfor at det ikke er så lett å ta seg selv i nakkeskinnet og dra seg opp, men skal allikevel nevne ting som har hjulpet meg: For det første; døden er endel av livet som man bare må akseptere. Tanken på døden gjør at man føler seg levende, sant? Jeg synes det er fint å ha døden hengende over meg, for da gjør jeg ingenting halvveis og alt gjør jeg fordi jeg vil og fordi jeg ikke ønsker å kaste bort tiden på unødvendige ting. For det andre så er det å være depprimert og redd ofte selvoppfyllende profetier: Hvis du alltid tenker at det verste kommer til å skje, at du ikke er god nok osv - da er det akkurat det som skjer. Hvordan man tenker om seg selv er det første andre legger merke til. Man kan tro at man bare har det inni seg, men 93 prosent (eler no) av all kommunikasjon mellom mennesker er ikkeverbal. Hvis folk merker at du ser på deg selv som mindre verd enn det du er, så vil de behandle deg deretter. Dessverre. For det andre har de tingene jeg har nevnt overfor hjulpet meg til å se hva som er viktig i livet mitt. Når jeg har sett det, og handlet utfra det, har jeg møtt mange hyggelige og likesinnede mennesker. Dette har gjort at min skepsis til menneskeheten som helhet har roet seg. Når jeg vet at ikke alle er dumme og teite og farlige ( som f.eks Bush..), så er det lettere å se at det ikke bare er meg som sliter eller tenker ditten og datten. Håper du forstår at jeg ikke bagatelliserer det du føler, men at jeg råder deg til å PRØVE å snu tankegangen din. Det er vanskelig, men litt etter litt går det! Lykke til! ← Jeg klarer ikke å snu tankegangen min. Har prøvd å tenke positivt, men det går ikke. Jeg klarer ikke. Vet ikke hvorfor, men jeg har prøvd masse. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mere.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå