Psykisk helse i Norge er helt tragisk

[AnonymBruker]

Jeg ble henvist til øyelege og fikk innkalling 10 mnd senere. Så det er ikke kun psykisk hjelp som sliter med dette.

Anonymkode: dfda7...714

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har lest her inne sikkert hundre ganger om folk som får avslag innen psykisk helsehjelp. 
det er ingen avdelinger i helseforetaket som avviser en henvisning. Det være seg MR for et vindt kne, eller øre-nese-hals for litt store mandler. 
men når folk endelig tar kontakt med fastlegen og ber om hjelp, får en henvisning og begynner å se et lyspunkt, blir det straks svart når avslaget kommer. Dette handler om folk med nedsatt livskvalitet, og som har et lidelsestrykk folk ikke aner.

ungdom tar livet sitt mens de står i kø ved BUP. Når de er så heldige å komme gjennom «nåløyet» er det gjerne bytting av behandlere, dårlig hjelp, og hjelpen avslutter for tidlig. 
ungdommen mister håpet 💔 

jeg for min del fikk jeg vite at jeg hadde 2 timer igjen hos psykologen. Her er det pågang og du må hjelpe deg selv videre. For oss som sliter er avslag og avvisning ekstra tungt. 
for meg var dette et slag i trynet. Vi kan åpne såret ditt og se på det, men vi har ikke kapasitet til å lukke det.. lykke til 😊 har sagt hva jeg trenger og hva jeg tenker.. men niks, du har fått timene dine. 
sendte en Mail til psykologen og ønsket han lykke til videre, og håper han rekker å behandle folk ferdig før han dytter de ut døra. Gir ingen mening å møte opp på de to siste timene da han ikke vil jobbe videre med meg. Tilliten er borte og jeg beskytter meg selv med å avbryte. 
skremmende 
 

Anonymkode: 6151b...d37

Det er ikke psykologen som bestemmer det. Noen har bestemt at det skal gis pakkeforløp og andre blir ansatt for å utforme hvordan pakkeforløpet skal være knyttet til den enkelte diagnose. Din psykolog sitter bare ved samlebånd på en fabrikk. 

Anonymkode: 5abb7...ea0

[AnonymBruker]

Og folk latterliggjør det amerikanske helsesystemet.

I USA er du sikret behandling så lenge du er forsikret. Du får verdens beste helsetjeneste og det på dagen. Og forsikret blir du hvis du betaler eller har en jobb. Gratispassasjerer får til gjengjeld ingenting.

I Norge og Europa viser hvor ille den kan gå med sosialistisk helse. Her trenger ingen å betale fra egen lomme, selv om de kan. Til gjengjeld er køene og belastningen på helsevesenet så tor at ingen får helsehjelp heller.

Det amerikanske systemet er best for folk flest. Det norske er best for...vel ingen.

Anonymkode: 15cd2...639

[Gjest]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og folk latterliggjør det amerikanske helsesystemet.

I USA er du sikret behandling så lenge du er forsikret. Du får verdens beste helsetjeneste og det på dagen. Og forsikret blir du hvis du betaler eller har en jobb. Gratispassasjerer får til gjengjeld ingenting.

I Norge og Europa viser hvor ille den kan gå med sosialistisk helse. Her trenger ingen å betale fra egen lomme, selv om de kan. Til gjengjeld er køene og belastningen på helsevesenet så tor at ingen får helsehjelp heller.

Det amerikanske systemet er best for folk flest. Det norske er best for...vel ingen.

Anonymkode: 15cd2...639

Å herre min... Ta med Trump-fanatismen din et annet sted.

[AnonymBruker]

Det norske helsevesenet er nok best for de ressurssterke!

Anonymkode: b4046...bba

[AnonymBruker]

Jeg får god og livslang hjelp. Så føler meg heldig, og kan dermed jobbe mye av tiden.

Anonymkode: 9a0a2...71e

[AnonymBruker]

Noen ganger fungerer det bra, og noen ganger er det ganske elendig for å være ærlig. Det er så slitsomt å be om hjelp synes jeg. Og det gjorde jeg faktisk forrige uke da timen min hos Bup ble avlyst. Har hatt det helt dritt, og det at timen ble avlyst var bare den siste dråpen. Får selvmordstanker, og tenker ut hvordan osv. Jeg er helt fortvila på kvelden, ringe mental helse for første gang. Prøver å forklare hva som er galt til en fremmed, blir da bedt om å kontakte Bup neste dag. Også gjør jeg det da.

Ringer og sier: «Hei, timen min ble avlyst denne uka, og jeg syns det er litt lenge å vente til neste uke» da får jeg bare svar om at «Nei, det kan vi ikke gjøre noe med» Jeg synes ikke det var et forsvarlig svar. Det er helt umulig for meg å åpne opp om hvorfor det er lenge å vente, når jeg bare får nei, uten at det blir stilt Oppfølgingsspørsmål. Den ene «det er lenge å vente» betyr jo faktisk «jeg har selvmordstanker, jeg er redd og jeg trenger hjelp». Men det jeg klarer å si er at det er lenge å vente. Et lite enkelt. «Hvorfor synes du at det er lenge å vente?, og er det ekstra ille nå?» hadde vært bedre mener jeg. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig.

Da jeg ble avvist en gang tør jeg ikke ringe flere ganger, så sender en melding om at det er veldig vanskelig nå, og at det haster. Den meldingen har ingen sett enda, selv om jeg fikk beskjed om at det var en sånn felles tekst system. Blir da ringt opp i dag av samme sekretær som jeg snakka med om at timen denne uka også ble avlyst. WOW bra jobba sier jeg bare. Nå har det faktisk gått bra og jeg har det litt bedre, eller jeg har det ganske dritt, men går ikke rundt å tenker på selvmord.
 

Jeg bare forstår ikke logikken med at de voksne sier gang på gang at, be om hjelp når du trenger det! Og ja si i fra om du får selvmordstanker, osv osv. Og når jeg prøver så går det ikke. Jeg blir bare avvist, når jeg prøver. Hvorfor skal jeg gidde da?! Behandler og Bup vet om at jeg både har hatt selvmordstanker og planer og en gang samla opp masse piller for å dø, men når jeg ringer å prøver å si i fra om noe så blir det liksom så vanskelig. Altså ringer jo ikke Bup for å plage dem eller fordi jeg kjeder meg og gjør det for å gjøre det. Jeg ringer jo faktisk fordi jeg trenger HJELP! Pleier å ta det på strak arm at timer blir avlyst jeg, men denne ene gangen ble det ekstremt vanskelig. Men ingen gidder å høre.

Anonymkode: e54b1...9d3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger fungerer det bra, og noen ganger er det ganske elendig for å være ærlig. Det er så slitsomt å be om hjelp synes jeg. Og det gjorde jeg faktisk forrige uke da timen min hos Bup ble avlyst. Har hatt det helt dritt, og det at timen ble avlyst var bare den siste dråpen. Får selvmordstanker, og tenker ut hvordan osv. Jeg er helt fortvila på kvelden, ringe mental helse for første gang. Prøver å forklare hva som er galt til en fremmed, blir da bedt om å kontakte Bup neste dag. Også gjør jeg det da.

Ringer og sier: «Hei, timen min ble avlyst denne uka, og jeg syns det er litt lenge å vente til neste uke» da får jeg bare svar om at «Nei, det kan vi ikke gjøre noe med» Jeg synes ikke det var et forsvarlig svar. Det er helt umulig for meg å åpne opp om hvorfor det er lenge å vente, når jeg bare får nei, uten at det blir stilt Oppfølgingsspørsmål. Den ene «det er lenge å vente» betyr jo faktisk «jeg har selvmordstanker, jeg er redd og jeg trenger hjelp». Men det jeg klarer å si er at det er lenge å vente. Et lite enkelt. «Hvorfor synes du at det er lenge å vente?, og er det ekstra ille nå?» hadde vært bedre mener jeg. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig.

Da jeg ble avvist en gang tør jeg ikke ringe flere ganger, så sender en melding om at det er veldig vanskelig nå, og at det haster. Den meldingen har ingen sett enda, selv om jeg fikk beskjed om at det var en sånn felles tekst system. Blir da ringt opp i dag av samme sekretær som jeg snakka med om at timen denne uka også ble avlyst. WOW bra jobba sier jeg bare. Nå har det faktisk gått bra og jeg har det litt bedre, eller jeg har det ganske dritt, men går ikke rundt å tenker på selvmord.
 

Jeg bare forstår ikke logikken med at de voksne sier gang på gang at, be om hjelp når du trenger det! Og ja si i fra om du får selvmordstanker, osv osv. Og når jeg prøver så går det ikke. Jeg blir bare avvist, når jeg prøver. Hvorfor skal jeg gidde da?! Behandler og Bup vet om at jeg både har hatt selvmordstanker og planer og en gang samla opp masse piller for å dø, men når jeg ringer å prøver å si i fra om noe så blir det liksom så vanskelig. Altså ringer jo ikke Bup for å plage dem eller fordi jeg kjeder meg og gjør det for å gjøre det. Jeg ringer jo faktisk fordi jeg trenger HJELP! Pleier å ta det på strak arm at timer blir avlyst jeg, men denne ene gangen ble det ekstremt vanskelig. Men ingen gidder å høre.

Anonymkode: e54b1...9d3

Du må finne deg noen andre i tillegg til bup. F eks noen i kommunen din. Noen du kan ha tilgang til mellom timene om det blir vanskelig

Anonymkode: 6151b...d37

[AnonymBruker]

Dette kommer vel til å eksplodere etter coronaen. Folk tåler jo ikke disse "belastningene".

Anonymkode: ee23d...722

[AnonymBruker]

Problemet er vel også at de faktisk ikke har folk til og ta seg av alle som trenger hjelp. Derfor er terskelen for hvem så får hjelp høy. Flere plasser er det nå Mestringsenhet som er lavterskeltilbud med kort ventetid. DPS prioriterer som regel de som er dårligst. Man kan jo ikke trylle fram behandlingsplasser når det ikke er folk. 

Anonymkode: b3b5c...9b2

[AnonymBruker]

Det er nok av psykologer og sykepleiere i dette landet, er ikke det det handler om. Men helseforetakene har kniven på strupen når det gjelder innsparinger. De har ikke råd til å ansette folk. 
heldigvis er det mange som driver privat, og psykologene går ikke tom for pasienter akkurat. 
veldig trist da ufør statistikken for unge stiger grunnet psykiske helseplager 

Anonymkode: 6151b...d37

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at folk sammenligner psykisk helsehjelp med behandling av fysiske plager. Hvis jeg har vondt i kneet/magen/ræva og får avslag på behandling eller henvisning, klarer jeg vel fint å krangle på det, bytte lege, betale for en privat undersøkelse eller hva enn det skulle være. Det har jeg som regel overskudd og viljestyrke til. Men når jeg er inne i en depressiv episode, har jeg såvidt viljestyrke til å stå opp og gå på do før jeg legger meg i senga og ligger der i 20 timer. Og det er best case scenario, at jeg bare ligger og ikke prøver å skade meg e.l.

Jeg har den kognitive kapasiteten til å forstå at jeg er syk i disse periodene. Og jeg vet at det finnes folk der ute som er skolert for å hjelpe meg. Men jeg må ligge og akseptere at hjelpen ikke er tilgjengelig da jeg mest trenger den. Det eneste jeg kan gjøre er å satse på å komme til meg selv på egenhånd. Det er frustrerende. 

Anonymkode: e3e05...b8c

[Silva Pluvialis]

Et veldig godt tips til alle dere som søker inn til ulike behandlinger, og enten er redd for å få avslag eller allerede har fått avslag og skal prøve på nytt: Skriv en motivasjonssøknad. Der beskriver du bakgrunnen for problemene (tidligere belastninger eller traumer), kort om tidligere behandlinger og diagnoser (om det er tilfellet), symptomer den dag i dag og hvordan de påvirker deg, og litt om hvilke målsetninger du har for den nye behandlingen.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at folk sammenligner psykisk helsehjelp med behandling av fysiske plager. Hvis jeg har vondt i kneet/magen/ræva og får avslag på behandling eller henvisning, klarer jeg vel fint å krangle på det, bytte lege, betale for en privat undersøkelse eller hva enn det skulle være. Det har jeg som regel overskudd og viljestyrke til. Men når jeg er inne i en depressiv episode, har jeg såvidt viljestyrke til å stå opp og gå på do før jeg legger meg i senga og ligger der i 20 timer. Og det er best case scenario, at jeg bare ligger og ikke prøver å skade meg e.l.

Jeg har den kognitive kapasiteten til å forstå at jeg er syk i disse periodene. Og jeg vet at det finnes folk der ute som er skolert for å hjelpe meg. Men jeg må ligge og akseptere at hjelpen ikke er tilgjengelig da jeg mest trenger den. Det eneste jeg kan gjøre er å satse på å komme til meg selv på egenhånd. Det er frustrerende. 

Anonymkode: e3e05...b8c

Da undervurderer du sterkt somatisk sykdom.