Ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt for 2 år siden. Problemet mitt er: jeg trives ikke alene og savner en partner. På den annen side verken orker eller tør jeg prøve å gå inn i et forhold nå. Jeg blir helt utslitt av dette tankekjøret. Hva kan jeg gjøre? Ser for meg at jeg blir alene resten av livet. Jeg er 48 år og har to tenåringsbarn. 

Anonymkode: 16bfc...731

[Squadron]

Det er ikke noe god situasjon..  er i lignende med voksne barn .. du blir ikke alene... Send meg pm så kan vi prate. 

[AnonymBruker]

Du er på ingen måte alene, jeg er i samme situasjon som om jeg er en del år yngre (40), og jeg er det motsatte kjønn. Jeg trives ikke alene, men bare tanken på å prøve seg på et nytt forhold er utelukket, og etter hvert som tiden har gått, så anser jeg det også som umulig at noen ville ønske å gå inn i et forhold med meg. Dermed blir det vel mer eller mindre en selvoppfyllende profeti.

Anonymkode: 3a114...67e

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt for 2 år siden. Problemet mitt er: jeg trives ikke alene og savner en partner. På den annen side verken orker eller tør jeg prøve å gå inn i et forhold nå. Jeg blir helt utslitt av dette tankekjøret. Hva kan jeg gjøre? Ser for meg at jeg blir alene resten av livet. Jeg er 48 år og har to tenåringsbarn. 

Anonymkode: 16bfc...731

Hvilket tankekjør?

Anonymkode: 01c90...c74

[AnonymBruker]

Det er for de fleste mer ensomt å være singel enn i parforhold. Det blir mange timer alene hjemme i huset, og det merkes når man har barn som bor et annet sted halvparten av tiden.

Sannheten når det gleder dette å finne en å være i forhold med:

Det er skikkelig vanskelig å finne "den rette". Det å begynne med dating er på ingen måte en garanti for at du finner noen. Du kan like gjerne ende opp med masse stress og skuffelser. Så lev livet, smil til folk du treffer, vær åpen mot nye mennesker du møter, bli med på ting med venner. Du kan like gjerne bare plutselig møte han, som at et datingopplegg gir deg kjæreste.

Men ikke tenk så mye på det! Tenk heller på det du har som du kan sette pris på. Det er fint å være singel også, du har ikke bare verdi i et parforhold.

Anonymkode: 8fb4d...e4d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er for de fleste mer ensomt å være singel enn i parforhold. Det blir mange timer alene hjemme i huset, og det merkes når man har barn som bor et annet sted halvparten av tiden.

Sannheten når det gleder dette å finne en å være i forhold med:

Det er skikkelig vanskelig å finne "den rette". Det å begynne med dating er på ingen måte en garanti for at du finner noen. Du kan like gjerne ende opp med masse stress og skuffelser. Så lev livet, smil til folk du treffer, vær åpen mot nye mennesker du møter, bli med på ting med venner. Du kan like gjerne bare plutselig møte han, som at et datingopplegg gir deg kjæreste.

Men ikke tenk så mye på det! Tenk heller på det du har som du kan sette pris på. Det er fint å være singel også, du har ikke bare verdi i et parforhold.

Anonymkode: 8fb4d...e4d

Jeg prøver å tenke dette og noen dager går det fint, andre dager ikke. Blir nok mer destruktiv pga korona. Føler jeg ikke har noe liv da jeg og ble permittert fra jobben. Jeg er egentlig blitt redd for menn etter at min eksmann var utro og ikke behandlet meg bra. Jeg gjør meg ikke til noe offer, det er vel bare at jeg ikke har noen tro på kjærligheten mer. At jeg ikke er god nok. 

Anonymkode: 16bfc...731

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt for 2 år siden. Problemet mitt er: jeg trives ikke alene og savner en partner. På den annen side verken orker eller tør jeg prøve å gå inn i et forhold nå. Jeg blir helt utslitt av dette tankekjøret. Hva kan jeg gjøre? Ser for meg at jeg blir alene resten av livet. Jeg er 48 år og har to tenåringsbarn. 

Anonymkode: 16bfc...731

Det er jo pga du har vært vandt med å være i forhold.

Slutt å vær et offer, "blir alene resten av livet" Skjerp deg, typisk kvinner å holde på med dette. Bryte seg selv ned, synes synd på seg selv. Uten å ta tak i sitt eget liv.

Anonymkode: dbc1d...9d6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

... typisk kvinner å holde på med dette. Bryte seg selv ned, synes synd på seg selv. Uten å ta tak i sitt eget liv.

Anonymkode: dbc1d...9d6

Så du tenkte du skulle hjelpe? 

Anonymkode: 55b78...fe6

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å tenke dette og noen dager går det fint, andre dager ikke. Blir nok mer destruktiv pga korona. Føler jeg ikke har noe liv da jeg og ble permittert fra jobben. Jeg er egentlig blitt redd for menn etter at min eksmann var utro og ikke behandlet meg bra. Jeg gjør meg ikke til noe offer, det er vel bare at jeg ikke har noen tro på kjærligheten mer. At jeg ikke er god nok. 

Anonymkode: 16bfc...731

 

Det går litt fram og tilbake, opp og ned. Det er jo sånn livet er. Trøsten er at det som er vondt nå, blir mindre vondt etterhvert.

Og så slår korona sterkt for dem som bor alene uten andre voksne. Og for deg også som er permittert. Da har du heller ikke jobben som kan gi energi og mestring. 

Jeg har vært sånn som deg; følt at jeg ikke er god nok for noen, at jeg ikke kommer til å treffe noen igjen. Det er ikke å gjøre seg til offer, det er vonde og såre tanker som kommer pga svik, utroskap og brudd. Frykten for å oppleve det samme igjen, det blir et slags forsvar for egne følelser og egenverdi.

Det som er skummelt er at de vonde tankene overtar helt. Klarer du å være oppmerksom på det, og glede deg hver dag over noe som er bra, da klarer du å leve med at alt ikke er rosenrødt hele tiden. Livet er ikke det for oss som har levd en stund.

 

Anonymkode: 8fb4d...e4d

[AnonymBruker]

Man er sin egen lykkes smed, så det handler om å være aktiv selv.

Anonymkode: 33562...810