Dere med bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Hvordan var «symptomene» dine før du merket at noe ikke var som det skulle og du sjekket opp i det? Om det var slik det skjedde for deg sefølgelig..😊 
 

Spørr fordi jeg har lenge tenkt tanken på at jeg kanskje er bipolar, har bestilt meg legetime og skal ta tak i det nå. Men vil veldig gjerne høre historien til dere som faktisk har det. 

Anonymkode: 7b2d5...345

[AnonymBruker]

Jeg begynte å få depressive episoder da jeg var i midten av tenårene, de begynte og sluttet svært brått. En dag våknet jeg bare opp deprimert, jeg var plutselig tappet for energi, motivasjon, glede, livslyst. Selvbildet var elendig, alt var uinteressant, alt føltes håpløst osv. Dette skjedde så og si over natten. Etter et par uker forsvant depresjonene av seg selv over natten. Bokstavelig talt over natten, og kanskje 1-2 uker etter en depresjon var jeg alltid i ekstra godt humør, hadde mer energi, livslyst og motivasjon enn vanlig. Slik holdt det på frem til jeg i slutten av tenårene fikk min første skikkelige hypomani.

En hypomani for meg er slik: Jeg har masse energi, er veldig rastløs, klarer ikke å sitte stille, tenker veldig raskt, så raskt at jeg på det verste sliter med å prate, og klarer bare å svare i korte setninger, ellers prater jeg ganske usammenhengende og nesten uforståelig raskt. Jeg blir veldig distré og får elendig konsentrasjon, begynner på ting som jeg aldri klarer å fullføre. Trenger nesten ikke å sove. Jeg blir euforisk, men også veldig irritabel. Jeg får et veldig godt selvbilde, og anser meg selv som helt spesiell, eller utvalgt til en viktig oppgave. Jeg blir ekstra sosial, og deler private ting med folk som ikke hadde trengt å få den informasjonen. Jeg blir mer hemningsløs og bruker masse penger. Alle sansene mine blir forsterket, farger blir klarere og mer intense, luktesansen og smakssansen blir bedre. Jeg må holde meg unna for salt eller søt mat fordi det blir for intenst når jeg er hypoman. Luktesansen blir også bedre, og jeg kjenner ting jeg tar på bedre, og jeg kjenner når jeg blir tatt på bedre. Det kan være irriterende hvor godt jeg kjenner klærne mot huden. Jeg blir også mer var for lyder. Dette gjør at jeg kan bli veldig overveldet, men det er helt fantastisk å gå ut i naturen. Har faktisk ikke møtt en eneste person med bipolar lidelse som ikke har fått forsterkede sanser, selv om det ikke står som et symptom i «boken». En hypomani kan være i alt fra en dag til et par uker for min del, men for å få diagnosen bipolar lidelse så må man ha hatt en hypomani på minst fire dagers varighet. 
 

Etter dette har jeg vært deprimert, men depresjonen begynner og sluttet alltid veldig brått. Hypomaniene begynner ikke like brått som depresjonene vanligvis begynner. Det tar stort sett et par dager før jeg blir skikkelig hypoman. Så siden den gang har jeg vekslet mellom depresjoner i varierende grad og hypomani. Hypomanier er likevel sjeldne for min del, og jeg er svært ofte deprimert. Depresjonene har blitt lengre og mer alvorlige med tiden, og jeg har flere episoder i året. Jeg har også av og til blandede episoder hvor jeg er deprimert og hypoman på samme tid. Livet mitt har vært ganske ustabilt, men det har vært depresjonene som har ødelagt mest. Jeg kan våkne opp en dag og være alvorlig deprimert uten forvarsel, og jeg kan plutselig bli hypoman. Det er veldig uforutsigbart, men jeg har blitt bedre på å kjenne igjen varselstegn. Jeg er nok mer i depressive episoder enn i nøytralt humør. Jeg dro til legen pga depresjoner i tenårene, og fikk etter hvert diagnosen. Jeg tenkte ikke så mye over hypomaniene da, det var ikke de som plaget meg mest. 

Det som er vanlig for bipolar lidelse er tidlig debut (oftest tenårene), brått begynnende og sluttende depresjoner og selvfølgelig oppstemte perioder. Episodene blir ofte utløst av stress, belastninger, lite søvn etc men kan også komme ut av det blå. Vet ikke om dette besvarer det du lurer på. 

Anonymkode: c7d80...83a

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg hadde tunge perioder fra jeg var veldig ung, ble bortforklart med at jeg var hormonell og ung. Så ble det bortforklart med studiestress, og så skjedde det noe som forandret hele livet og det ble sett på som vanlig depresjon. Skjedde mye som alltid kunne forklare symptomene uten at det ble diagnosert skikkelig. Var over 30 før jeg ble utredet etter å ha vært så lei alt at jeg fikk selvmordstanker. Og først da ble det fokus på at det lå mer under. Har type 2, så ikke de aller høyeste manier som andre ikke fanget opp, og som jeg egentlig følte var litt godt. Jeg er nok ikke et godt eksempel på det du lurte på.