AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #1 Skrevet 12. november 2020 Det er ingen spørsmål i dette innlegget. Det er bare en post laget for å fortelle noen hvordan jeg har det. jeg har ingen å snakke skikkelig med og jeg har det litt vanskelig for tiden. Det er ditt trekk! Magnus ser ikke opp, men bare nikker forsiktig. Han kikker på brettet en stund til før han flytter dronningen til H3. Tja tenker jeg…..virker jo ikke som noe… ehh…sjakktrekk, og kikker ubekymret på løperen min som er en del av min masterplan, og flytter den i løpet av sekunder over til A5. Umiddelbart tar Magnus tårnet mitt på F1 med dronningen! «Fanken, den så jeg ikke!» og prøver febrilsk å komme opp med en reserveplan, men innser at sjansene er små. Magnus viser fortsatt ingen reaksjon og bare kikker på brettet. Hjertet mitt brister når jeg ser på min sønn som nå er 21 år og sliter med store psykiske problemer. Etter en barndom med store utfordringer så sitter han igjen med lesevansker og konsentrasjonsvansker, samt at han har asperger, PTSD og muligens en bipolar lidelse grunnet ekstreme humørsvingninger. Han har i realiteten kun meg å støtte seg til, men benytter seg lite av det. Han vender alt det vonde som han bærer på inn mot seg selv og ødelegger seg sakte men sikkert innenfra. Han kan ha gode øyeblikk men det blir sjeldnere og sjeldnere mellom dem. Selv om selvbildet kanskje ikke har vært det beste så har det blitt dårligere det siste året og han er nå inne i en fase med selvskading, skrive selvmordsbrev og en adskillig økende grad av depresjon der det er vanskelig å få kontakt. Min fantastiske gutt som jeg elsker over alt på jord har det så ubeskrivelig vondt at han ønsker å gjøre slutt på alt og jeg er i praksis temmelig hjelpeløs. Jeg har mest lyst til å rive ham opp av stolen og riste ham og forlange at han skal bli frisk! Jeg vil ha min sønn tilbake! Ham som jeg husker som en blid og glad gutt og som jeg har så mange gode minner om. Jeg kikker ned på brettet og prøver å finne neste trekk. Jeg har god tid da han aldri er utålmodig. Han sitter med halvlukkede øyne og kikker på brettet. Blunker litt innimellom og klør seg litt i hodet. Han ser aldri på meg, og det er veldig vanskelig å få øyekontakt. Ser kjapt over brettet og innser at mesterplanen min må vente litt og flytter dronningen min ned på D2 i håp om å etablere noe forsvar. Selv om jeg liker å spille med Magnus så vil jeg aller helst at vi prater litt og snakker litt sammen. Det er ikke lett med noen som ikke ønsker å snakke. Uten noen bedre forslag så renser jeg halsen og henvender meg til ham, «går det greit med deg for tiden?» Han gnir seg litt i armen og jeg ser merkene til selvskadingen på innsiden av håndleddet. Det går ca 20 sekund, men det virker som 20 minutt. Han kremter og ytrer et svakt «ja» som nesten ikke er hørbart. Han sier ikke noe mer. Det virker nesten ikke som han husker spørsmålet eller svaret. Ut fra spillet så virker det som han konsentrerer seg om det neste trekket. Han spiller greit nok, men ikke så bra som han kan spille. «har du spist noe i dag?» Spør jeg ham. Det er vanskelig å få praten til å flyte skikkelig. Jeg er usikker på om han egentlig ønsker at jeg skal være der eller ei. Jeg vet ikke noe som helst om hva han tenker og det er tilnærmet umulig å få ham til å forklare hva han føler. «vet ikke» kommer det etter en stund. Jeg vet han ikke har spist på mange dager og ønsker heller ikke å spise. Han er ikke sulten og han vil ikke spise. Det virker som at han har tatt av flere kilo på bare en uke. Han sliter med å holde hodet oppe og virker veldig slapp og svak. «Det er viktig å spise Magnus! Skjønner du det?!» «ja» Det finnes ingen motstand, ingen vilje, ingen mening, forventning, håp eller ønsker. Det finnes bare en 100% likegyldighet til livet rundt og ikke minst til hans egen tilstand. Han flytter tårnet sitt til G8. Neppe noe mestertrekk men det gjør nytten og beskytter bonden på G5. Vi fullfører partiet og til tross for ekstreme taber på begge sider så vinner jeg. «Ja det var jo nesten til nippet på urettferdig sier jeg med et smil» «…ehh….ja det var litt sleipt sier han med et svakt smil om sprukne lepper» Smilet hans gir meg neste sommerfugler i magen! Det føles så godt å se at han i noen sekunder hadde det litt godt. Jeg suger til meg alt jeg kan om at han kanskje føler noe annet en smerte og vonde minner. «Det er viktig at du spiser Magnus, og jeg kommer ikke til å legge meg før jeg får en melding fra deg om at du har spist, ok?!» «ja» Jeg aner ikke om det har noen effekt, eller om han hører meg, men han vet at jeg alltid mener det jeg sier og holder det jeg lover. «Jeg går nå men kommer tilbake i morgen, oki?» «ja» Jeg reiser meg opp og ser han også reiser seg som en slags gentleman. Jeg gir ham en lang klem og forteller ham at jeg er glad i ham og at han betyr mest for meg i hele verden. Han sier ingenting, men han klemmer meg i det minste tilbake. Jeg sliter med tårene og må bare komme meg ut. Jeg sier farvel og ser at han står der igjen med armene rett ned langs siden mens jeg lukker døren. Jeg går ned gangen, og får en av personalet til å åpne døren. Det er en lukket psykiatrisk avdeling og han er låst inne på tvang. Utenfor så nærmest løper jeg bort til bilen og bryter i sammen i det jeg slår igjen døra bak meg. Hjemme så blir jeg sittende lenge i påvente av en melding fra ham, men innser i halv to tiden så er slaget tapt. Våkner til ringeklokka klokka kvart over seks og grabber telefonen. Ser at det har kommet ny melding fra Magnus! Åpner den og der står det et ord: «spist» Anonymkode: fa8ae...eff 11
AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #2 Skrevet 12. november 2020 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det er ingen spørsmål i dette innlegget. Det er bare en post laget for å fortelle noen hvordan jeg har det. jeg har ingen å snakke skikkelig med og jeg har det litt vanskelig for tiden. Det er ditt trekk! Magnus ser ikke opp, men bare nikker forsiktig. Han kikker på brettet en stund til før han flytter dronningen til H3. Tja tenker jeg…..virker jo ikke som noe… ehh…sjakktrekk, og kikker ubekymret på løperen min som er en del av min masterplan, og flytter den i løpet av sekunder over til A5. Umiddelbart tar Magnus tårnet mitt på F1 med dronningen! «Fanken, den så jeg ikke!» og prøver febrilsk å komme opp med en reserveplan, men innser at sjansene er små. Magnus viser fortsatt ingen reaksjon og bare kikker på brettet. Hjertet mitt brister når jeg ser på min sønn som nå er 21 år og sliter med store psykiske problemer. Etter en barndom med store utfordringer så sitter han igjen med lesevansker og konsentrasjonsvansker, samt at han har asperger, PTSD og muligens en bipolar lidelse grunnet ekstreme humørsvingninger. Han har i realiteten kun meg å støtte seg til, men benytter seg lite av det. Han vender alt det vonde som han bærer på inn mot seg selv og ødelegger seg sakte men sikkert innenfra. Han kan ha gode øyeblikk men det blir sjeldnere og sjeldnere mellom dem. Selv om selvbildet kanskje ikke har vært det beste så har det blitt dårligere det siste året og han er nå inne i en fase med selvskading, skrive selvmordsbrev og en adskillig økende grad av depresjon der det er vanskelig å få kontakt. Min fantastiske gutt som jeg elsker over alt på jord har det så ubeskrivelig vondt at han ønsker å gjøre slutt på alt og jeg er i praksis temmelig hjelpeløs. Jeg har mest lyst til å rive ham opp av stolen og riste ham og forlange at han skal bli frisk! Jeg vil ha min sønn tilbake! Ham som jeg husker som en blid og glad gutt og som jeg har så mange gode minner om. Jeg kikker ned på brettet og prøver å finne neste trekk. Jeg har god tid da han aldri er utålmodig. Han sitter med halvlukkede øyne og kikker på brettet. Blunker litt innimellom og klør seg litt i hodet. Han ser aldri på meg, og det er veldig vanskelig å få øyekontakt. Ser kjapt over brettet og innser at mesterplanen min må vente litt og flytter dronningen min ned på D2 i håp om å etablere noe forsvar. Selv om jeg liker å spille med Magnus så vil jeg aller helst at vi prater litt og snakker litt sammen. Det er ikke lett med noen som ikke ønsker å snakke. Uten noen bedre forslag så renser jeg halsen og henvender meg til ham, «går det greit med deg for tiden?» Han gnir seg litt i armen og jeg ser merkene til selvskadingen på innsiden av håndleddet. Det går ca 20 sekund, men det virker som 20 minutt. Han kremter og ytrer et svakt «ja» som nesten ikke er hørbart. Han sier ikke noe mer. Det virker nesten ikke som han husker spørsmålet eller svaret. Ut fra spillet så virker det som han konsentrerer seg om det neste trekket. Han spiller greit nok, men ikke så bra som han kan spille. «har du spist noe i dag?» Spør jeg ham. Det er vanskelig å få praten til å flyte skikkelig. Jeg er usikker på om han egentlig ønsker at jeg skal være der eller ei. Jeg vet ikke noe som helst om hva han tenker og det er tilnærmet umulig å få ham til å forklare hva han føler. «vet ikke» kommer det etter en stund. Jeg vet han ikke har spist på mange dager og ønsker heller ikke å spise. Han er ikke sulten og han vil ikke spise. Det virker som at han har tatt av flere kilo på bare en uke. Han sliter med å holde hodet oppe og virker veldig slapp og svak. «Det er viktig å spise Magnus! Skjønner du det?!» «ja» Det finnes ingen motstand, ingen vilje, ingen mening, forventning, håp eller ønsker. Det finnes bare en 100% likegyldighet til livet rundt og ikke minst til hans egen tilstand. Han flytter tårnet sitt til G8. Neppe noe mestertrekk men det gjør nytten og beskytter bonden på G5. Vi fullfører partiet og til tross for ekstreme taber på begge sider så vinner jeg. «Ja det var jo nesten til nippet på urettferdig sier jeg med et smil» «…ehh….ja det var litt sleipt sier han med et svakt smil om sprukne lepper» Smilet hans gir meg neste sommerfugler i magen! Det føles så godt å se at han i noen sekunder hadde det litt godt. Jeg suger til meg alt jeg kan om at han kanskje føler noe annet en smerte og vonde minner. «Det er viktig at du spiser Magnus, og jeg kommer ikke til å legge meg før jeg får en melding fra deg om at du har spist, ok?!» «ja» Jeg aner ikke om det har noen effekt, eller om han hører meg, men han vet at jeg alltid mener det jeg sier og holder det jeg lover. «Jeg går nå men kommer tilbake i morgen, oki?» «ja» Jeg reiser meg opp og ser han også reiser seg som en slags gentleman. Jeg gir ham en lang klem og forteller ham at jeg er glad i ham og at han betyr mest for meg i hele verden. Han sier ingenting, men han klemmer meg i det minste tilbake. Jeg sliter med tårene og må bare komme meg ut. Jeg sier farvel og ser at han står der igjen med armene rett ned langs siden mens jeg lukker døren. Jeg går ned gangen, og får en av personalet til å åpne døren. Det er en lukket psykiatrisk avdeling og han er låst inne på tvang. Utenfor så nærmest løper jeg bort til bilen og bryter i sammen i det jeg slår igjen døra bak meg. Hjemme så blir jeg sittende lenge i påvente av en melding fra ham, men innser i halv to tiden så er slaget tapt. Våkner til ringeklokka klokka kvart over seks og grabber telefonen. Ser at det har kommet ny melding fra Magnus! Åpner den og der står det et ord: «spist» Anonymkode: fa8ae...eff Wow, dette er bokmateriale! Ble veldig rørt og fanget av teksten din. Og så vil jeg sende en god klem til deg, så uutholdelig det må være å se barnet sitt ha det slik 😔❤. Han er heldig som har deg, og så håper jeg han får den hjelpen han trenger for å finne glede i livet igjen 🙏. Anonymkode: 8c203...b35 11
AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #3 Skrevet 12. november 2020 Utrolig rørende 😢 og veldig godt skrevet. Jeg føler slik med deg, ens eget barn som har det så vondt ❤️ En mor vil alltid ha det verre. Håper det ordner seg, en vakker dag 🍀 Anonymkode: 8e91f...1d3 3
AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #4 Skrevet 12. november 2020 Takker for fine og trøstende ord. Det hjelper mer enn dere aner og jeg trengte det så utrolig mye akkurat i dag:) Ettersom jeg merker at det hjelper å skrive litt så vil jeg fortsette litt, men neppe her på forumet da det ikke passer seg helt. Når jeg skriver så må jeg på en måte tenke gjennom hva jeg føler og sette ord på det. Det blir på en måte lettere å bearbeide. Jeg er forresten faren til Magnus. Anonymkode: fa8ae...eff 10
AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #5 Skrevet 12. november 2020 Takk for at du deler, ønsker deg og Magnus alt godt ❤️ Anonymkode: 7938e...1dd 2
Nappetass1 Skrevet 12. november 2020 #6 Skrevet 12. november 2020 Klump i halsen! Jeg håper fremtiden ser lysere ut for dere❤️ 1
Nettmagica Skrevet 12. november 2020 #7 Skrevet 12. november 2020 Fikk vondt langt inni meg jeg nå 😢 Så uendelig trist å lese.. Sender deg og din sønn mange klemmer ♥️♥️ 1
AnonymBruker Skrevet 12. november 2020 #9 Skrevet 12. november 2020 Kjære deg❤️Du setter ord på de samme følelsene og tankene jeg bærer på med mitt barn...det er så vondt at det river meg istykker,og jeg vet akkurat hvordan du har det. Mitt barn er kun et par år yngre enn din sønn,med noen av de samme diagnosene...asperger,adhd o.l. Vi strever også med mat,og har gjort det i flere år. Matlysten er blitt borte som en bivirkning av medisinen som må tas. Jeg kjenner så alt for godt igjen de enstavede sms’ene med «spist». Humøret svinger fra glede til bunnløs sorg på minutter,det er så vondt å se på😭Vi har opplevd den intense og lammende frykten når vi har fått beskjed om at han/hun ønsker å forlate denne verden. Jeg vet ikke hva jeg kan si for å trøste deg,annet enn at du ikke er alene❤️Stor klem! Anonymkode: 14211...e1b 2
Blackbird Skrevet 12. november 2020 #11 Skrevet 12. november 2020 (endret) Denne kjente jeg langt inn i hjertet. Veldig beskrivende for hvordan det føles som forelder. Jeg har vært den eneste som besøker min sønn på sykehuset i innleggelsesperioder på opptil 10 mnd. Han har bare meg. Orker ikke prate. Har ikke noe å prate om. Interesserer seg ikke for noe spesielt, alt føles platt å snakke om...Veldig vanskelig å få i gang samtale, alle spørsmål føles som et intervju og alt som kommer er ja/nei svar... Og tung medisinering hjelper ikke, gir ikke annet enn en zombietilstand. Han er alltid i tankene mine, og hjertet blør og verker for gutten min, som har havnet i denne vanskelige situasjonen. Du må beholde håpet, vi som foreldre er de eneste som "ikke har lov" til å gi opp håpet. Om tilfriskning, eller iallefall et bedre, eller OK liv for våre kjære. "Vi" har vært i psykiatrien i ca 7 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at det føles lettere nå, selv om det fortsatt er tøft i perioder. Nå er det 1år siden sist innleggelse. Han får psykoser, er ikke direkte suicidal. Men jeg har mange ganger vært redd for at han skal alvorlig skade seg selv eller andre i psykose, forvirring eller rus. Han er tungt deprimert i perioder, og han har også skadet seg selv flere ganger. Si til din sønn at det vil bli bedre. At du skal være der for han hele veien. At han alltid kan stole på deg og at du aldri vil gi opp at han skal få et bedre liv. At det finnes håp selv om han ikke kan se det nå. Ta en dag av gangen. Og meld deg inn i en lokal støttegruppe for pårørende til psykisk syke om noe sånt finnes der du bor. Det er tungt å være pårørende, og det er både tabu og føles utleverende å prate om ditt barns psykiske uhelse. Her er noen linker. mentalhelse.no, lpp.no, helsenorge.no eller feks parorendesenteret.no Det føles veldig godt å få støtte, råd og et sted å "tømme seg litt" om alle tanker og frykt du har for situasjonen og fremtiden. Sender deg varme klemmer. Fra en mamma i lignende situasjon.❤️❤️ Endret 13. november 2020 av Blackbird
AnonymBruker Skrevet 13. november 2020 #12 Skrevet 13. november 2020 8 hours ago, AnonymBruker said: Kjære deg❤️Du setter ord på de samme følelsene og tankene jeg bærer på med mitt barn...det er så vondt at det river meg istykker,og jeg vet akkurat hvordan du har det. Mitt barn er kun et par år yngre enn din sønn,med noen av de samme diagnosene...asperger,adhd o.l. Vi strever også med mat,og har gjort det i flere år. Matlysten er blitt borte som en bivirkning av medisinen som må tas. Jeg kjenner så alt for godt igjen de enstavede sms’ene med «spist». Humøret svinger fra glede til bunnløs sorg på minutter,det er så vondt å se på😭Vi har opplevd den intense og lammende frykten når vi har fått beskjed om at han/hun ønsker å forlate denne verden. Jeg vet ikke hva jeg kan si for å trøste deg,annet enn at du ikke er alene❤️Stor klem! Anonymkode: 14211...e1b Jeg skulle så virkelig ønske at jeg var alene om dette, og at min sønn var den eneste som slet med disse følelsene. Det er ingen som fortjener å ha det slik og jeg vet også at mange har det mye verre enn meg. Det er en trøst å få gode ord og råd og kanskje aller mest å vite at andre har det likt og faktisk klarer å takle det. Jeg ønsker dere virkelig alt godt og håper virkelig at deres barn blir bedre og kommer seg bort fra det mørke som det er i nå. Stor klem tilbake:) Anonymkode: fa8ae...eff
AnonymBruker Skrevet 13. november 2020 #13 Skrevet 13. november 2020 8 hours ago, Blackbird said: Denne kjente jeg langt inn i hjertet. Veldig beskrivende for hvordan det føles som forelder. Jeg har vært den eneste som besøker min sønn på sykehuset i innleggelsesperioder på opptil 10 mnd. Han har bare meg. Orker ikke prate. Har ikke noe å prate om. Interesserer seg ikke for noe spesielt, alt føles platt å snakke om...Veldig vanskelig å få i gang samtale, alle spørsmål føles som et intervju og alt som kommer er ja/nei svar... Og tung medisinering hjelper ikke, gir ikke annet enn en zombietilstand. Han er alltid i tankene mine, og hjertet blør og verker for gutten min, som har havnet i denne vanskelige situasjonen. Du må beholde håpet, vi som foreldre er de eneste som "ikke har lov" til å gi opp håpet. Om tilfriskning, eller iallefall et bedre, eller OK liv for våre kjære. "Vi" har vært i psykiatrien i ca 7 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at det føles lettere nå, selv om det fortsatt er tøft i perioder. Nå er det 1år siden sist innleggelse. Han får psykoser, er ikke direkte suicidal. Men jeg har mange ganger vært redd for at han skal alvorlig skade seg selv eller andre i psykose, forvirring eller rus. Han er tungt deprimert i perioder, og han har også skadet seg selv flere ganger. Si til din sønn at det vil bli bedre. At du skal være der for han hele veien. At han alltid kan stole på deg og at du aldri vil gi opp at han skal få et bedre liv. At det finnes håp selv om han ikke kan se det nå. Ta en dag av gangen. Og meld deg inn i en lokal støttegruppe for pårørende til psykisk syke om noe sånt finnes der du bor. Det er tungt å være pårørende, og det er både tabu og føles utleverende å prate om ditt barns psykiske uhelse. Her er noen linker. mentalhelse.no, lpp.no, helsenorge.no eller feks parorendesenteret.no Det føles veldig godt å få støtte, råd og et sted å "tømme seg litt" om alle tanker og frykt du har for situasjonen og fremtiden. Sender deg varme klemmer. Fra en mamma i lignende situasjon.❤️❤️ Så utrolig tungt å lese og så bra å høre at det kan bli bedre. Ut fra psykolog så er det ingen quick fix i vente, og jeg vil mest sannsynlig måtte forvente å oppleve gode og dårlige dager til jeg blir gammel. Jeg kommer aldri til å gi opp min sønn. Han er så fantastisk og jeg er så stolt av ham. Han er virkelig en god gutt som aldri har gjort noe galt i hele sitt liv og jeg vil være der for ham uansett. Når det er sagt så er det veldig tungt til tider, og jeg merker selv at jeg svinner hen i en spiral av tunge tanker. Jeg må bruke mye krefter på å fungere i jobben og i hverdagen. Ingen må vite hvordan det står til og Magnus vil heller ikke at noen skal vite hvordan han har det. Jeg takker så mye for gode ord og for dine gode råd. Jeg tror en slik gruppe som du nevner kanskje kan være en mulighet for meg. God klem tilbake:) Anonymkode: fa8ae...eff 1
AnonymBruker Skrevet 13. november 2020 #15 Skrevet 13. november 2020 Sitter og griner. Kjenner meg ekstremt godt igjen i det jeg leser. Det er så sinnsykt smertefullt å kjenne på andres smerte i tillegg til sin egen og stå helt maktesløs utenfor og ikke klare å nå inn. Anonymkode: 9eeda...7ff
AnonymBruker Skrevet 13. november 2020 #16 Skrevet 13. november 2020 Jeg sitter òg her og griner! Så forferdelig og så godt beskrevet. Alt mennesker må bære.. Det er til tider helt uutholdelig. All styrke til deg, HI, og håper på mirakler for din sønn❤️ Anonymkode: 61822...6ec 1
Danseskjørt Skrevet 13. november 2020 #18 Skrevet 13. november 2020 Når startet dette? Ønsker deg og din sønn alt godt❤️
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå