Er på grensen til å bli gal av meg selv, men normal i mitt liv

[MortenMinstelønn]

 

Hvis jeg tok meg tid til å se at livet ikke var en vits, kunne jeg kanskje finne lærdom der ute et sted. For jeg finner ingen. Hvis jeg var mann nok til å gjøre det. Altså å lete. Jeg kan eie en fest og jeg kan knuse alt. Jeg eier rommet på godt og vondt.

Jeg kan så mye. Men denne gangen må jeg finne andre egenskaper. Jeg må bryte sammen. Det kommer ikke av seg selv. Egentlig vil jeg at dette står for seg selv her inne og at ingen synes synd på meg og at ingen svarer. Det føles godt å ha sagt det. Eller skrevet det. Hva evt det er.

Vit at alt jeg har ment her inne er basert på et miljø hvor politistaten ikke finnes. Og alle er alene om sin egen trygghet. Jeg tror få i et demokrati som kan forestille seg den frykten det betyr.

Jeg har en dyp sorg over de jeg mistet der hvor ingen rettferdighet fantes. Eller finnes. Og det forventes at jeg skal leve som om det ikke har skjedd. Heldigvis har jeg noen jeg kan gå til. En psykiater med forståelse for det meste og en hund. Psykiateren er grei. Hunden er verre. Det er en svær Golden som en gyllen og langhåret. Svær. I en annen verden hvor denne hunden har magiske evner, kunne den ha reddet en familie fra terrorister som jeg elsket eller brølt vekk en hær av gale før de voldtok titusener. Den hunden kunne gjort så mye. Men alt den kan er å smile til meg og vise meg sin troskap. Jeg kan ikke forlange mer. For livet er en vits og ikke et eventyr. Livet er et sted hvor vi alle er mest opptatt av å bli likt. Noe jeg ikke fant så viktig. 

Så jeg kan bruker denne lille plassen på et lite nettsted og et lite underforum til å hedre noen og vise at jeg brydde meg så enormt mye og savner de, og spesielt Amina, min kjære. Kanskje ingen leser det, men jeg lever nå og går videre. Men vit at du er med meg for hvert skritt jeg tar. Du er med meg når jeg slukker lyset om kvelden og om natten. Og jeg tenker på oss som familie. Jeg er ferdig å hate de som tok deg. Jeg har deg med i sengen og slukker lyset. Jeg har kjøpt en egen dyne og pute for deg. I dine farger. Du er det første jeg tenker på om morgenen. Alle vil at jeg går videre og det vil du også, men man opplever bare en slik gnist en gang. Jeg har energi til alt i mitt liv, men jeg vil ha deg der. Med meg. Takk for den tiden vi fikk. Jeg masserer dine føtter, smiler til deg og kysser din hals hver dag.     

Jeg smiler hver dag for at du skal vite at jeg ikke bare er i sorg. Jeg kan dykke ned så langt du kunne dykke bare for å prate med deg der. Jeg skal også la deg få rett. Jeg skal slippe deg litt mer. Jeg skal slippe folk inn. Jeg skal godta andre. Jeg skal innse at det ikke var min feil og jeg skal smile som jeg mente det.

Jeg ser deg igjen om en stund.

Endret 11. november 2020 av MortenMinstelønn

[AnonymBruker]

🙈🍺?

Anonymkode: e095e...cb8

[MortenMinstelønn]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

🙈🍺?

Anonymkode: e095e...cb8

Var det så grusomt?

[AnonymBruker]

En tidligere soldat som har vendt hjem fra Afganistan? Verden er uretferdig og det finnes mye vondt. Tror de færreste vender hjem fra en krigsone uten merker på sjelen. 

Anonymkode: 553fd...bff

[AnonymBruker]

Anonymkode: 3bb3f...fff

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, MortenMinstelønn skrev:

Okay. Blir jeg for konkret får jeg høre det.

Dypt og flott skrevet. Om det er fiksjon eller virkelighet vet bare du. Uansett setter du følelser og tanker i sving. Du maler bilder med ordene dine.  Jeg antar følelsene du fremmer hos leseren er følelser du har kjent på selv. Følelser av håpløshet, sorg, sinne, hat. Men også fantasi, drømmer, håp. Savn. Fortsett å skriv. Det kan være terapeutisk. Ikke alle forstår, men hey: fuck’em.  

[AnonymBruker]

Going, ikke vær trist.

Anonymkode: 11768...b6d

[Chantielle]

Ryddet for brukerdebatt,avsporinger,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[Chantielle]

Ryddet for brukerdebatt.

Chantielle mod.

Endret 12. november 2020 av Chantielle

[MortenMinstelønn]

19 timer siden, Raven.Writingdesk skrev:

Dypt og flott skrevet. Om det er fiksjon eller virkelighet vet bare du. Uansett setter du følelser og tanker i sving. Du maler bilder med ordene dine.  Jeg antar følelsene du fremmer hos leseren er følelser du har kjent på selv. Følelser av håpløshet, sorg, sinne, hat. Men også fantasi, drømmer, håp. Savn. Fortsett å skriv. Det kan være terapeutisk. Ikke alle forstår, men hey: fuck’em.  

Jeg tror ikke jeg kan finne en ny. Jeg fikk denne muligheten og ødela den. Jeg hogger ved og snekrer og jobber. Jeg pynter meg før jobb. Jeg holder foredrag. Jeg smiler. Men jeg legger meg alene. Det er greit. Det fungerer. Det er ok. Det er helt ok.     

Endret 12. november 2020 av MortenMinstelønn

[Troyamin]

På 12.11.2020 den 18.27, MortenMinstelønn skrev:

Jeg tror ikke jeg kan finne en ny. Jeg fikk denne muligheten og ødela den. Jeg hogger ved og snekrer og jobber. Jeg pynter meg før jobb. Jeg holder foredrag. Jeg smiler. Men jeg legger meg alene. Det er greit. Det fungerer. Det er ok. Det er helt ok.     

❤❤❤

[etnavn]

Jeg tror at iblant så må man bare være i sorgen. Og så får man være der litt, pakke sorgen rundt seg og være tilstede i minnene. Og det er helt greit. Alle andre kan dra "åt skogen". Det var dere mot røkla? Ikke lett å finne sine partnere in crime her i livet, de aller fleste er tross alt bare papegøyer som sier det siste som den forrige sa først. Som gjentar de samme mantraene om politisk korrekt vås som om det var en åpenbaring de akkurat skulle fått, og forstår ikke sin egen rolle i å holde resten i rekkene. Og det er den frykten du nevner som ligger i bunn. Sannheten er at de fleste er ganske skjøre, og hadde faktisk ikke taklet å skulle ta innover seg at de ikke blir holdt en hånd over.

Men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, og det er derfor jeg svarer. De fleste sover i timen, spesielt nå om dagen. Og det blir kanskje også ekstra tydelig i den tiden vi er inne i nå. Iblant får jeg lyst til å riste folk, vekke dem - men det er nytteløst. Det ligger årelang indoktrinering bak holdningene dems. Det blir vidt forskjellige ståsteder.

Ønsker deg lykke til videre. Min oppfordring er å la seg selv få være i sorgen og minnene så lenge man trenger.