Føler meg mislikt

[AnonymBruker]

Håper noen kloke hoder kan hjelpe. Jeg får alltid en dårlig følelse av at jeg er mislikt. Dette gjelder i alle mine relasjoner, etter en tid føler jeg at folk trapper ned kontakten, og jeg får dermed følelsen av å være dårlig likt. Dette gir meg skikkelig dårlig selvfølelse og jeg unnlater slippe noen inn på meg. De kan virke veldig interessert i å bli bedre venn, og etter en tid trapper de ned kontakten.. 

Dette gjør meg usikker. 

Anonymkode: 56150...62e

[AnonymBruker]

Jeg har også lett for å føle meg mislikt. I begynnelsen virker folk ofte positivt innstilt til meg, men så trekker de seg unna eller begynner å ignorere meg. Noen ganger er folk slem mot meg også. 

Tror det har med hvordan jeg er. Jeg virker ikke som noen hyggelig person, men jeg er bare veldig sjenert. Sliter også med angst. Jeg skjønner at folk blir usikre rundt meg, men jeg synes ikke at det er greit å være slem mot meg av den grunn. 

Jeg har gått i terapi i flere år og det ble litt bedre, men nå er det blitt verre igjen. Tenker ofte at jeg er en person som er vanskelig å like og det tar jeg med meg i møte med andre. Vet ikke hva man kan gjøre med det. Jeg synes det er vanskelig

Anonymkode: 404c9...786

[AnonymBruker]

Ja jeg og er en slik person, har alltid hatt få venner og føler folk kan virke positive og imøtekommende i begynnelsen men så bare slutter alt. Jeg sliter psykisk og har gjort det siden tenårene. Føler meg aldri god nok eller bra nok for noen. Har og blitt dårlig behandlet av folk, har blitt lurt og utnyttet. Er også sjenert og rolig person, men positiv mot andre og snill og omsorgsfull. Men sliter psykisk og da er ikke alt så lett. Er ensom og føler samfunnet er kaldt og tøft. 

Anonymkode: c4dda...5bf

[etnavn]

Det er ikke dere det er noe galt med - det er slik vi nordmenn er. Vi er et veldig spesielt folkeslag, tuftet på en isolasjonskultur hvor alle mer eller mindre levde tilbaketrukket i mindre grupper i tusenvis av år. Det er bare de siste hundre årene at vi har begynt å komme litt mer ut av skallene våre, og bare de siste femti årene at vi har begynt å pålegge oss å være så innmari sosiale etter en massiv import av utenlandsk kultur iform av filmer, TV serier og annet. Og spesielt disse utenlandske, gjerne amerikanske filmene, forteller oss om og lærer oss om et samfunn som er mye mer utadvendt og sosialt enn vårt. Det er dette vi sammenligner oss med, vi identifiserer oss med utadvendte amerikanere som ler åpenhjertig sammen med kassadama på butikken, som har store vennegrupper på tyve personer som de stadig drar på turer med og går ut og spiser med.

Men er det egentlig slik vi nordmenn er? Nei. Vi trives best i mindre grupper enda vi, siden evolusjon er noe som tar mer enn hundre år. Vi er fremdeles tilpasset de store avstandene mellom bygd og by i dette landet, fremdeles tilpasset en dagsreise med hest og vogn for å se noe annet enn familie. Vi har ekstremt liten befolkningstetthet, vi har bittesmå byer og bygder sammenlignet med de fleste andre land. Og så er vi ekstremt skeptiske til fremmede. Innadvendte, asosiale, holder alle på en armlengdes avstand. Vi skyr folk som åpner seg for oss, da skal det være en ekstremt langvarig og tett relasjon, hvis vi skal tåle å høre på andre folks innerste følelser. Vi niholder på den sosiale masken vår, tviholder på fasaden vår, setter opp et sosialt skuespill og lar nesten aldri maskene falle.

Det er ikke deres feil. Dere er født i Norge, dere kjenner ikke noe annet sted. Dere, og alle andre nordmenn dere møter, er formet av en tusen år gammel kultur. Det er dette som er problemet - amerikanske tv-serier nådde oss før evolusjonen gjorde det. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, etnavn skrev:

Det er ikke dere det er noe galt med - det er slik vi nordmenn er. Vi er et veldig spesielt folkeslag, tuftet på en isolasjonskultur hvor alle mer eller mindre levde tilbaketrukket i mindre grupper i tusenvis av år. Det er bare de siste hundre årene at vi har begynt å komme litt mer ut av skallene våre, og bare de siste femti årene at vi har begynt å pålegge oss å være så innmari sosiale etter en massiv import av utenlandsk kultur iform av filmer, TV serier og annet. Og spesielt disse utenlandske, gjerne amerikanske filmene, forteller oss om og lærer oss om et samfunn som er mye mer utadvendt og sosialt enn vårt. Det er dette vi sammenligner oss med, vi identifiserer oss med utadvendte amerikanere som ler åpenhjertig sammen med kassadama på butikken, som har store vennegrupper på tyve personer som de stadig drar på turer med og går ut og spiser med.

Men er det egentlig slik vi nordmenn er? Nei. Vi trives best i mindre grupper enda vi, siden evolusjon er noe som tar mer enn hundre år. Vi er fremdeles tilpasset de store avstandene mellom bygd og by i dette landet, fremdeles tilpasset en dagsreise med hest og vogn for å se noe annet enn familie. Vi har ekstremt liten befolkningstetthet, vi har bittesmå byer og bygder sammenlignet med de fleste andre land. Og så er vi ekstremt skeptiske til fremmede. Innadvendte, asosiale, holder alle på en armlengdes avstand. Vi skyr folk som åpner seg for oss, da skal det være en ekstremt langvarig og tett relasjon, hvis vi skal tåle å høre på andre folks innerste følelser. Vi niholder på den sosiale masken vår, tviholder på fasaden vår, setter opp et sosialt skuespill og lar nesten aldri maskene falle.

Det er ikke deres feil. Dere er født i Norge, dere kjenner ikke noe annet sted. Dere, og alle andre nordmenn dere møter, er formet av en tusen år gammel kultur. Det er dette som er problemet - amerikanske tv-serier nådde oss før evolusjonen gjorde det. 

Tror ikke at det bare eventuelt har med det å gjøre. Jeg tror også at folk ofte går for den negative oppfatningen av en person og satser på at det stemmer. Så noen som er sjenert og ikke snakker så mye er det mange som tenker at ikke er interessert eller arrogant til og med. Det er svært få som ikke går etter den første innskytelsen de har om en person. 

Noe jeg kan forstå, men hvorfor det da er greit å være slem er noe jeg ikke kommer til å forstå. 

Anonymkode: 404c9...786

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn jeg også, har alltid følt det. Ble diagnosert med ADHD uoppmerksom type for noen år siden, i tidlig tjueårene, og ble da fortalt at dette er RSD, som står for Rejection Sensitive Disorder, og VELDIG vanlig når en har ADHD. 

Anonymkode: 84307...5e2

[AnonymBruker]

Om man føler seg mislikt, blir det fort en selvoppfyllende profeti. 

Man er anspent og tilbakeholden når man treffer folk -> de føler det, og føler at de ikke kommer inn på deg, eller føler at DU ikke liker DEM, siden du er så tilbakeholden -> de slutter å ta initiativ, for det virker ikke som om du ønsker kontakt med dem -> du tenker oi, de liker meg ikke, de slutter ta initiativ

Jeg slet med sosial angst i mange år, og slet med dårlig selvbilde, og var veldig var på det at ingen liker meg, ånei ånei. Men om man går folk i møte med en holdning om at de kommer sikkert ikke til å like meg, så blir det fort sånn. 

Anonymkode: 1e7c9...17c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om man føler seg mislikt, blir det fort en selvoppfyllende profeti. 

Man er anspent og tilbakeholden når man treffer folk -> de føler det, og føler at de ikke kommer inn på deg, eller føler at DU ikke liker DEM, siden du er så tilbakeholden -> de slutter å ta initiativ, for det virker ikke som om du ønsker kontakt med dem -> du tenker oi, de liker meg ikke, de slutter ta initiativ

Jeg slet med sosial angst i mange år, og slet med dårlig selvbilde, og var veldig var på det at ingen liker meg, ånei ånei. Men om man går folk i møte med en holdning om at de kommer sikkert ikke til å like meg, så blir det fort sånn. 

Anonymkode: 1e7c9...17c

Ja, det er nettopp det, men jeg i hvert fall har hatt veldig mange dårlige erfaringer med folk opp igjennom og tar det med meg inn i nye relasjoner. Jeg har gått til psykolog med det, men jeg synes det er veldig vanskelig å endre på det. Det virker som det sitter så utrolig godt og at hver gang så er det en bekreftelse på at ingen liker meg. 

Problemet er vel såpass sammensatt at jeg må jobbe med andre ting også, men vondt å ha det sånn. Fint å lese at det går bedre med deg Unner ingen å ha det sånn. 

Anonymkode: 404c9...786