Når fortelle om selvmord?

[Gjest Janiiche]

Hei.

Jeg har en sønn på 4 år. For 5 mnd siden tok faren til sønnen min livet av seg (vi hadde vært skilt i ca 2 år).

Sønnen min vet at pappa er i himmelen, han var i begravelsen og han og farmoren er ganske ofte på kirkegården. Han har bilde av han på rommet og generelt god kontakt med farsiden av familien.

Han tar det vedlig greit, men vet egentlig ikke om han har evnen til å forstå hva det vil si at noen er død, ei heller om han husker faren spesielt godt. (Så ikke så mye til han, fengsel osv). Men vi er flinke til å snakke om han, og svarer så godt vi kan.. Så han har egentlig aldri spurt om hvordan (eller hvorfor) faren han er død, men jeg regner med at det vil komme om ikke alt for lang tid, og jeg vil fortelle han det selv, ikke at han skal høre det av andre.

Men hvordan bør jeg si det? Og hvor mye skal jeg fortelle det? Noen som har tips eller erfaringer??

[Gjest Gjest]

Først av alt: jeg har aldri vært i en slik situasjon, så mitt svar en kun basert på hva jeg ville ha ønsket å si til mitt barn.

Vær ærlig. Med det mener jeg ikke at du trenger å utlevere alle de grusomme detaljene osv., men vær nøktern og ærlig. En venninne av meg har en sønn med en som er dømt for vold mot henne. Han hadde kun litt samvær da gutten var helt liten, men det ble det aldri noe greie på. Hun lurer også veldig på hva hun skal si og ikke.

Så til henne har jeg sagt at hun bør være ærlig, men samtidig kanskje la barnet få beholde noe av "helteglorien" hvis du skjønner hva jeg mener... La de tenke godt om faren sin, la de være stolte og se opp til han. Jeg vil tro at sønner kanskje spesielt er opptatt av fedrene som forbilder og det kan de jo få lov til å være.

Vet ikke hva mer jeg kan, bare ikke fall for fristelsen til å pynte på ting, det blir så vanskelig å forklare senere.

Masse lykke til

[kkristin]

Først av alt: jeg har aldri vært i en slik situasjon, så mitt svar en kun basert på hva jeg ville ha ønsket å si til mitt barn.

Vær ærlig. Med det mener jeg ikke at du trenger å utlevere alle de grusomme detaljene osv., men vær nøktern og ærlig. En venninne av meg har en sønn med en som er dømt for vold mot henne. Han hadde kun litt samvær da gutten var helt liten, men det ble det aldri noe greie på. Hun lurer også veldig på hva hun skal si og ikke.

Så til henne har jeg sagt at hun bør være ærlig, men samtidig kanskje la barnet få beholde noe av "helteglorien" hvis du skjønner hva jeg mener... La de tenke godt om faren sin, la de være stolte og se opp til han. Jeg vil tro at sønner kanskje spesielt er opptatt av fedrene som forbilder og det kan de jo få lov til å være.

Vet ikke hva mer jeg kan, bare ikke fall for fristelsen til å pynte på ting, det blir så vanskelig å forklare senere.

Masse lykke til 

←

Jeg tror nok jeg ville vært ærlig, på en så mild måte som mulig. Fortalt ham at han var syk, hadde det vondt og ikke ville leve mer....

Det er jo brutalt, men sannheten. Tror barn takler sannheter bra, bare de alltid har noen å snakke med det om, stille spørsmål. Og det har han jo!

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok jeg ville vært ærlig, på en så mild måte som mulig. Fortalt ham at han var syk, hadde det vondt og ikke ville leve mer....

Det er jo brutalt, men sannheten. Tror barn takler sannheter bra, bare de alltid har noen å snakke med det om, stille spørsmål. Og det har han jo!

←

[sixx]

bare ikke fall for fristelsen til å pynte på ting, det blir så vanskelig å forklare senere.

Dette er iallefall helt sant.

[Gjest Janiiche]

Takker for noen gode tanker og råd, er i de baner jeg har tenkt selv.

Har ingen planer om å "pynte" på sannheten, stedet vi bor på er ikke så stort så han kommer til å finne det ut en eller annen gang uansett. Men pappan hans var en god pappa, og det vil jeg at han alltid skal synes.

Jeg er bare så redd for at han på et tidspunkt skal føle at det er hans skyld, noe som det ikke er. Og jeg er redd jeg må fortelle ting om pappaen som han burde få slippe å vite.

Deler av innlegget er redigert, innlegget du henviste til er slettet.

Remyline Moderator

Endret 2. august 2005 av Remyline

[LilleBille]

Skjønner godt at det er en vanskelig situasjon.

Desverre er det alt for mange familier som opplever selvmord - men heldigvis er det blitt mer åpenhet omkring det - så det er "lov" å snakke om det.

Tror det er utrolig viktig at du holder deg til sannheten - uten å utbrodere for mye.

Min onkel tok livet av seg - og ingen av oss kunne fatte hvorfor - egentlig. Han hadde "alt" - men for noen blir bare livet alt for tungt og trist - og de ser bare en løsning - og da må vi bare akseptere at sånn var det.

Det er viktig at sønnen din får vite at faren var glad i ham - og at han selvfølgelig ikke var skyld i at faren ikke orket mer. Det er jo flott at gutten har kontakt med besteforeldrene - så han kan få en del positive minner om faren sin derfra.

Barn trenger ikke nødvendigvis så "dyptgående" forklaringer i første omgang - men en litt forenklet forklaring på at "pappa orket ikke leve lenger - fordi han var syk på en sånn måte at han ikke klarte å se at han hadde noe å leve for - at alt bare var trist. "

De vil stort sett akseptere det du sier - og så etterhvert komme tilbake med mere spørsmål - når de er klare for det.

Deler av innlegget er redigert Remyline Moderator

Endret 2. august 2005 av Remyline

[LilleBille]

Jeg så forresten at spørsmålet var når .. og det svarte jeg vel ikke på.

Men jeg tror det er viktig at han får vite det så tidlig som mulig. Blir det snakk om hvordan pappan døde - si det. Mye bedre at gutten får vite det nå, og får et så "naturlig" forhold til det som han kan. Så jeg anbefaler deg å si det nå.

I og med at dere bor et sånt sted at "alle" vet om det - er det like greit at han vet det - for det finnes alltid folk som "må" komme med kommentarer - selv til barn.

[Trampe]

Jeg signerer på LilleBilles innlegg. På ALLE punkter!

[Mette]

Tråden er ryddet for personangrep.

Remyline Moderator

[Gjest Varg-Menja]

Her en god artikkel om tema barn og selvmord:

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/0002Raundalen.htm

Og her er litt mer generelt om selvmord, men egen side for barn:

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelp/etterlatte.html

[Gjest Gjest]

Jeg synes det virker fornuftig å være ærlig helt fra "starten", uten å gå i detalj. Så lenge gutten er for liten til å skjønne hva selvmord (og pappaens historie) innebærer kommer han nok heller ikke til å stille sprsmål, men jeg tror det er viktig at han føler at han KAN stille spørsmål, at han ikke tror emnet blir fortiet og holdt skjult osv.

[jubajuba]

Så veldig veldig vanskelig... Skulle ønske jeg hadde en løsning for deg...

Først og fremst...Jeg vil gjerne si det på denne måten, din sønns far tok ikke livet av seg...Han valgte å avslutte livet sitt. Vi kan alle velge, når dagene blir tunge tar vi alle valg.Noen velger å gå videre, og noen velger å avslutte livet sitt. Jeg syns det er en bedre måte å si det på enn at han begikk selvmord. Jeg har selv mistet en jeg var glad i på den måten. For meg er det en trøst i tanken på at jeg må respektere det valget hun tok.

Det er ikke alltid lett å være glad i livet, men for et lite barn er livsglede så viktig. Når det er riktig å fortelle det kommer an på så mye. Om dere bor på et stort eller lite sted, hva er sjansen for at han får høre det av noen andre. Viktig er også at han forstår hva et slikt valg innebærer, og at det er et valg svært få gjør. Sånn at han på den måten ikke blir gående å være redd for at du kan gjøre det samme.

Jeg kjenner barn som har mistet foreldre på den måten og som i lang lang tid har levd med angsten for at den andre også skulle gjøre det.

Jeg kjenner voksne som har mistet kjære venner på samme måte, og som straks noen dør i forholdsvis ung alder tror at vedkommende har foretatt samme type valg.

Det er nesten umulig å gi råd i en slik situasjon. Det finnes ingen fasit siden vi menneskene er så forskjellige...

Håper det vil gå bra med dere. Med gutten din.. Pappan hans sitter med føttene på en sky og passer godt på den lille gutten sin. Og til deg vil jeg bare gi en

[Gjest Plonk ikke innlogget]

Enig med de andre her at du bør være ærlig. Samtidig er det nok veldig viktig at du tydelig får fram at det er sjelden noen tar livet sitt og at sønnen din ikke på noen måte må begynne å frykte at for eksempel du eller noen andre som står ham nær kan gjøre det samme!

Jeg husker jeg leste om noen barn som mistet broren sin engang, han var syk og sovnet inn om natten, og foreldrene oppdaget plutselig at det å si at han bare døde mens han sov var veldig skremmende for de andre barna, for de lurte på om det kunne skje med dem selv eller med foreldrene. Barn tenker ofte veldig mye og kan trekke sammenhenger som voksne ikke har tenkt på!

Lykke til!

[kamille]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, faren til mitt barn tok livet sitt og jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle forklare dette. Da barnet mitt var 4-5 år gammelt (faren døde mens jeg gikk gravid) visste han at pappa var død og i himmelen, hadde vært på graven mange ganger og sett mange bilder av pappaen. Men i den alderen begynte han å spørre hvorfor pappa var død. Jeg sa at pappa ikke klarte å leve lenger, og dette slo han seg til ro med til han var 6-7 år. Først da begynte han å spørre hvorfor pappa ikke klarte å leve lenger, og da sa jeg at han hadde det så vondt inni seg. Først nå når han er 10 år har han fått vite at pappa tok livet sitt, og da han spurte hvordan han gjorde det var jeg ærlig.

Så jeg har hele tiden vært opptatt av å tatt det gradvis og latt barnet selv få "bestemme"når han vil/får vite hva som har skjedd. Han har fått svar på spørsmålene sine, men ikke mer før det har kommet nye spørsmål.

Vet ikke om dette er rette måten å gjøre det på, men det har fungert for oss iallefall! Lykke til

[smil]

Tror det beste er å si det som det er, men selvfølgelig på en mild måte. Ei jente jeg kjenner bærer skikkelig nag til moren sin fordi hun ikke fortalte henne sannheten før mange år etter at faren døde. Jenta var vel i førskolealder da det skjedde, men hun fikk ikke vite at det var selvmord før hun var over 10 år.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har opplevd det samme for 1.5 år siden. Min eldste er nå 4 år.

Han har fått vite at pappaen hans var så trist at han ble syk og ikke ville leve lenger. Hadde vel egentlig ikke tenkt å fortelle så mye så tidlig, men han spurte seg frem til det selv. Og man må jo alltid være ærlig.

Jeg tok kontakt med familievernkontoret da han begynte å spørre å grave for alvor. Jeg var i villrede om hvordan jeg skulle svare. Etter kun en uke fikk jeg time hos psykolog som kunne fortelle meg mye om dette. Kan anbefales.

Lykke til !!!