Barn av utviklingshemmede foreldre

[AnonymBruker]

På 29.10.2020 den 20.59, Anciol skrev:

Ja tårene mine rant skikkelig, vi holdt rund hverandre og gråt!! 

 

Uff, så leit å lese, godt hun hadde deg der. Du er et godt menneske. 

Anonymkode: 3c87f...c35

[Gjest Ezio]

På 29.10.2020 den 15.15, AnonymBruker skrev:

Noen som har observert dette på nært hold? Hvordan gikk det med barna? Kanskje du selv har vært et barn i den situasjonen, eller kjenner ett?

(Ønsker konkrete erfaringer, og håper at ikke hele tråden blir generell debatt om utviklingshemmede bør skaffe barn eller ikke...)

Anonymkode: b5f95...3c2

Vel, de konkrete erfaringene er jo at barna blir fratatt foreldrene, så de skulle jo aldri hatt barn...

[AnonymBruker]

På 29.10.2020 den 15.36, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvor utviklingshemmet du vil ha de, men vi har ett par i nær familie. De er begge lett utviklingshemmet. De klarer seg uten daglig hjelp. De bor i eget hus. Han jobber, hun er ufør. De har ett barn. Det går ikke så bra. Barnet får ikke den omsorgen han skulle hatt. De klarer ikke henge med på utviklingen hans. De er meldt x antall ganger til bv, men saken blir henlagt, da det ikke er vold eller rus i bildet. Det psykiske og psykososiale bryr de seg ikke om.

Anonymkode: 99d24...d04

Tja, vet du egentlig hvordan bv jobber for å motivere foreldrene til å ta i mor hjelp? Det kan tenkes at de opplysningene de har fått og observasjonene er så alvorlig at det er snakk om omsorgsovertakelse enda. 

Jeg vet om ett par som er rimelig enkle, men usikker på om de har diagnose innenfor psykisk utviklingshemming. De har ikke omsorgen for sine to barn nå, men de bodde sammen noen år før barna ble hentet ut av hjemmet.

 

Anonymkode: 63930...225

[Pipaluk]

På 29.10.2020 den 20.23, Anciol skrev:

Da jeg lå på sykehuset og hadde født delte jeg rom med en dame som var lmiddels psykisk utviklingshemmet, der kom barnevernet og tok ungen, stakkars mor måtte trøste henne, men slik er livet for de mindre heldige i samfunnet, skulle ønske at jeg kunne ha gjort noe den gangen for at hu skulle fått beholde ungen!

jeg skjønner at det var vondt å se det. Du tenkte samtidig på din egen situasjon. Men mener du, hvis du legger emosjonene til stede, at hun burde fått omsorgen for det barnet? 

[Gjest Ezio]

På 29.10.2020 den 20.23, Anciol skrev:

Da jeg lå på sykehuset og hadde født delte jeg rom med en dame som var lmiddels psykisk utviklingshemmet, der kom barnevernet og tok ungen, stakkars mor måtte trøste henne, men slik er livet for de mindre heldige i samfunnet, skulle ønske at jeg kunne ha gjort noe den gangen for at hu skulle fått beholde ungen!

Så du ønsker ikke en verdig oppvekst for barnet? Det er viktigere for deg at de voksne får beholde et barn?

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre har begge store kognitive utfordringer på hver sin måte. En ufør og en ufør i verna bedrift. Jeg ble plassert i fosterhjem som 10 åring. 
 

Masse kjærlighet fra begge to, men lite emosjonelt tilgjengelige, ingen grensesetting, elendige på kommunikasjon. Mye skriking og gråting, og jeg som barn fikk raskt en voksenrolle i hjemmet. Følte enormt mye ansvar for mine foreldre, og gjør det enda, er over 30 år nå. 
 

Jeg er 100% oppegående så vidt jeg vet. I full jobb, huseier, lappen, barn, gift osv..

Slet veldig som tenåring og ung voksen, og følte meg mye ensom og uten et anker i livet. Var veldig redd for å få barn, og at jeg egentlig var lik min foreldre. Heldigvis var det ikke sånn!

Har det veldig bra i dag, men er alltid en sorg man må bære med seg. Har aldri hatt noen å ringe for å få råd eller støtte, og var en ekstra stor sorg når jeg selv fikk barn, å ikke ha foreldre å lene seg på.

Anonymkode: 960bd...d84

Herregud. Dette er som å lese om meg selv! Begge mine foreldre har kognitive utfordringer. Jeg er usikker på om de har noen diagnose, men f.eks min ene forelder har gått på spesialskole for evneveike som barn og ikke "vanlig" grunnskole. Det er i tillegg snakk om store psykiske vansker hos den ene parten. 

De var absolutt glad i barna sine og kunne sånn høvelig sørge for mat, klær og tak over hodet. Dvs vi flyttet mye rundt pga rotete økonomi, det første også til lite mat på bordet i perioder, arvede klær og aldri noe nytt, mye rot/skitt i huset og dårlig med rutiner på vasking, rydding og personlig hygiene. Det var lite emosjonell støtte, lite grenser, dårlig kommunikasjon, merkelig barneoppdragelse som ikke gav mening (selv da jeg var barn!) og absolutt null oppfølging når det kom til f.eks skole. 

Selv er jeg i andre enden av skalaen om jeg kan si det sånn. Var et såkalt evnerikt barn.. Det var full kræsj fra starten av. Jeg inntok tidlig en voksenroller i husstanden og ivaretok mine søsken. Barnevernet var inne i bildet fra jeg var veldig liten, men jeg ble boende hos mine foreldre. Allerede da jeg var 9-10 er det kommentert av barnevernet at jeg antageligvis var gått forbi mine egne foreldre i kognitiv utvikling. At de viste, men ikke gjorde noe med det kan jeg ikke forstå. 

Jeg slet enormt som tenåring. Jeg var ensom, alene, med et voldsomt anvar og ingen voksenpersoner rundt meg som jeg kunne søke støtte hos. Jeg har likevel klart meg godt som voksen med et stabilt ekteskap, egne barn som det går fint med (de er for øvrig evnetester og er innenfor normalen), mastergrad(++), eget hus, fast jobb, osv. Jeg er med andre ord helt motsatt av mine foreldre. For øvrig må jeg fremdeles ta meg av mine foreldre og hjelpe de i hverdagen. Jeg føler en konstant sorg over at jeg fremdeles er alene og ingen å søke støtte hos. Hvis jeg er fortvilet eller trenger hjelp, ønsker råd eller bare støtte i livet - jeg har ingen foreldre å vende meg til. 

Jeg er jo glad i de foreldrene jeg har, men jeg har ofte grublet over tanken om hvor annerledes livet mitt kunne vært hos f.eks en fosterfamilie. 

De er for øvrig gode besteforeldre og det er godt å se! Barna er ikke på overnattinger og jeg har klare grenser for hvordan de skal oppføre seg når barna er på besøk. Barna begynner å bli så store at de merker at det er noe annerledes med besteforeldrene, men enn så lenge har vi ikke snakket noe om det. Det vil nok ikke skje før barna er voksne med mindre det er noe de bringer på banen selv. 

Anonymkode: ae86a...28d

[AnonymBruker]

De jeg kjente til gjorde en ok jobb så lenge alt gikk etter planen og de kunne følge rutinene de hadde lært, men når ting ikke fulgte «oppskriften» fungerte det dårlig - dvs de klarte hverdagen sånn noenlunde, med påkledning, bleieskift, måltider, klesvask etc., men hvis barnet f.eks. ble sykt, ble de bare frustrert fordi ungen sutret og ikke oppførte seg som vanlig, men prøvde ikke å finne ut hva som var galt. Var bl.a. et benbrudd som foreldrene ikke oppdaget, selv om det burde ha vært ganske opplagt. De mistet omsorgen etterhvert.

Anonymkode: 2e94e...e34

[Gjest Anonymus Notarius]

På 29.10.2020 den 20.47, AnonymBruker skrev:

Kjenner et foreldrepar der begge har nedsatt funksjonsevne, riktignok fysisk. De har tre flotte barn og fem flotte barnebarn nå.

Anonymkode: 0280d...b66

Utviklingshemming = nedsatt intelligens. Folk med fysisk funksjonshemming har altså ingenting med utviklingshemmede å gjøre...

[Gjest Ezio]

1 minutt siden, Anonymus Notarius skrev:

Utviklingshemming = nedsatt intelligens. Folk med fysisk funksjonshemming har altså ingenting med utviklingshemmede å gjøre...

Skremmende hvor uvitende mange er i dag.

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg vet om ett tilfelle, begge foreldrene er utviklingshemmede. De fikk et barn, men det ble tatt fra dem etter kort tid og plassert i fosterhjem hos en tante og onkel, og bor der ennå. Tror barnet har kontakt med foreldrene, så det løste seg vel til det beste i den saken. Barnet har normal intelligens/funksjon.

 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Dette er som å lese om meg selv! Begge mine foreldre har kognitive utfordringer. Jeg er usikker på om de har noen diagnose, men f.eks min ene forelder har gått på spesialskole for evneveike som barn og ikke "vanlig" grunnskole. Det er i tillegg snakk om store psykiske vansker hos den ene parten. 

De var absolutt glad i barna sine og kunne sånn høvelig sørge for mat, klær og tak over hodet. Dvs vi flyttet mye rundt pga rotete økonomi, det første også til lite mat på bordet i perioder, arvede klær og aldri noe nytt, mye rot/skitt i huset og dårlig med rutiner på vasking, rydding og personlig hygiene. Det var lite emosjonell støtte, lite grenser, dårlig kommunikasjon, merkelig barneoppdragelse som ikke gav mening (selv da jeg var barn!) og absolutt null oppfølging når det kom til f.eks skole. 

Selv er jeg i andre enden av skalaen om jeg kan si det sånn. Var et såkalt evnerikt barn.. Det var full kræsj fra starten av. Jeg inntok tidlig en voksenroller i husstanden og ivaretok mine søsken. Barnevernet var inne i bildet fra jeg var veldig liten, men jeg ble boende hos mine foreldre. Allerede da jeg var 9-10 er det kommentert av barnevernet at jeg antageligvis var gått forbi mine egne foreldre i kognitiv utvikling. At de viste, men ikke gjorde noe med det kan jeg ikke forstå. 

Jeg slet enormt som tenåring. Jeg var ensom, alene, med et voldsomt anvar og ingen voksenpersoner rundt meg som jeg kunne søke støtte hos. Jeg har likevel klart meg godt som voksen med et stabilt ekteskap, egne barn som det går fint med (de er for øvrig evnetester og er innenfor normalen), mastergrad(++), eget hus, fast jobb, osv. Jeg er med andre ord helt motsatt av mine foreldre. For øvrig må jeg fremdeles ta meg av mine foreldre og hjelpe de i hverdagen. Jeg føler en konstant sorg over at jeg fremdeles er alene og ingen å søke støtte hos. Hvis jeg er fortvilet eller trenger hjelp, ønsker råd eller bare støtte i livet - jeg har ingen foreldre å vende meg til. 

Jeg er jo glad i de foreldrene jeg har, men jeg har ofte grublet over tanken om hvor annerledes livet mitt kunne vært hos f.eks en fosterfamilie. 

De er for øvrig gode besteforeldre og det er godt å se! Barna er ikke på overnattinger og jeg har klare grenser for hvordan de skal oppføre seg når barna er på besøk. Barna begynner å bli så store at de merker at det er noe annerledes med besteforeldrene, men enn så lenge har vi ikke snakket noe om det. Det vil nok ikke skje før barna er voksne med mindre det er noe de bringer på banen selv. 

Anonymkode: ae86a...28d

Hvorfor er de evnetestet? 

Anonymkode: dc526...27b

[lillehavfruen]

11 timer siden, Pipaluk skrev:

https://www.tv2.no/a/8922665/

Jeg vet ikke om disse mødrene her, er de beste til å følge opp barnas emosjonelle behov.  Det er bra å ha gi veiledning, men myndighetene må samtidig tenke på at selv om foreldrene klarer de enkleste arbeidsoppgavene, så vil deres manglende modenhet skape problemer for barnet.  Det hjelper ikke å kunne lage mat, og skifte bleier, hvis du ikke kan speilet barnet ditt og ta emosjonelle vurderinger. 

Så denne jenta som rømte til Sverige klarte seg nok bra som mor der og da. Spørsmålet er om man skal velge å se det an eller gjøre en kort prosess og ta barnet med en gang?  Og har det noen betydning hva svenske myndigheter mener, så lenge hun ikke er svensk statsborger?

 

Som sagt, jeg vet ikke om den svenske løsningen er bedre enn den norske. Barnets beste skal jo såklart velge tyngst . Men det å ikke legge til rette for at de med lett psykisk utviklingshemming skal få prøve seg som foreldre er også hjerteskjærende. Hverfall hvis de er fulle av kjærlighet. Mye man kan gjøre før man plasserer barna rett i fosterhjem. Ha en annen tilnærming til det. La mor og barn få bygge opp en god relasjon, samtidig som de har voksne rundt seg som er der for de. Bruk familien rundt som en ressurs om mulig. Helst allerede under graviditeten bør man se på dette som en løsning. La en av de være foresatte, til samme sum i mnd som fosterforeldre mottar. F.eks. en 50/50 bo-ordning f.eks. Dette er bare mine tanker, og jeg vet ikke om det er gjennomførbart. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er de evnetestet? 

Anonymkode: dc526...27b

Mine egne barn? Kartlegging i forbindelse med andre vansker knyttet til konsentrasjon. Da er evne og modenhetstest ofte en standar greie for å få et innblikk i barnets styrker og svakheter. Jeg kan administrere disse testene selv også, så jeg skjønner jo at mine unger er på normalområdet. 

Anonymkode: ae86a...28d

[Anciol]

12 timer siden, Pipaluk skrev:

jeg skjønner at det var vondt å se det. Du tenkte samtidig på din egen situasjon. Men mener du, hvis du legger emosjonene til stede, at hun burde fått omsorgen for det barnet? 

Jo det var vel det beste at ungen fikk et ordentlig hjem! Men det var så jævla trist å se! 

[Pipaluk]

4 timer siden, lillehavfruen skrev:

Som sagt, jeg vet ikke om den svenske løsningen er bedre enn den norske. Barnets beste skal jo såklart velge tyngst . Men det å ikke legge til rette for at de med lett psykisk utviklingshemming skal få prøve seg som foreldre er også hjerteskjærende. Hverfall hvis de er fulle av kjærlighet. Mye man kan gjøre før man plasserer barna rett i fosterhjem. Ha en annen tilnærming til det. La mor og barn få bygge opp en god relasjon, samtidig som de har voksne rundt seg som er der for de. Bruk familien rundt som en ressurs om mulig. Helst allerede under graviditeten bør man se på dette som en løsning. La en av de være foresatte, til samme sum i mnd som fosterforeldre mottar. F.eks. en 50/50 bo-ordning f.eks. Dette er bare mine tanker, og jeg vet ikke om det er gjennomførbart. 

Problemet med å vente og se er at det skaper større problemer for foreldre og barn hvis det ikke fungerer. Hvordan vil barnet oppleve å bli tatt vekk fra moren når det  er tre år, sammenliknet med dag 1? Det vil heller ikke bli lettere for moren. Jeg er enig i at det  kan virke hjerteskjærende å ta barnet fra moren på fødestua, men hvis alternativet er at barnet opplever et større brudd senere, så er det kanskje å foretrekke?

 I de fleste tilfeller så vil biologiske foreldre få besøksrett. De vil få være en liten del av barnas liv. Det er den beste løsningen jeg ser for meg.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

De jeg kjente til gjorde en ok jobb så lenge alt gikk etter planen og de kunne følge rutinene de hadde lært, men når ting ikke fulgte «oppskriften» fungerte det dårlig - dvs de klarte hverdagen sånn noenlunde, med påkledning, bleieskift, måltider, klesvask etc., men hvis barnet f.eks. ble sykt, ble de bare frustrert fordi ungen sutret og ikke oppførte seg som vanlig, men prøvde ikke å finne ut hva som var galt. Var bl.a. et benbrudd som foreldrene ikke oppdaget, selv om det burde ha vært ganske opplagt. De mistet omsorgen etterhvert.

Anonymkode: 2e94e...e34

Påkledning, bleieskift og matlaging er jo bare et minimum av hva en forelder skal levere. Emosjonell støtte er et viktig grunnleggende behov som foreldre som mister foreldrerett ofte ikke innser fordi de ikke forstår helt hva det innebærer. 

Anonymkode: b1b4b...286

[AnonymBruker]

Jeg er vernepleier og har jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år. Har faktisk aldri opplevd at noen har blitt gravide eller fått barn. Alle går på prevensjon, ikke bare på grunn av graviditet, men også fordi mange ikke klarer å håndtere egen menstruasjon på «renslig nok måte». Går de på P piller ligger det i dosett som personalet håndterer, så det blir tatt til riktig tid hver dag. 

Anonymkode: aed43...d72

[Fru Uperfekt]

17 timer siden, Pipaluk skrev:

https://www.tv2.no/a/8922665/

Jeg vet ikke om disse mødrene her, er de beste til å følge opp barnas emosjonelle behov.  Det er bra å ha gi veiledning, men myndighetene må samtidig tenke på at selv om foreldrene klarer de enkleste arbeidsoppgavene, så vil deres manglende modenhet skape problemer for barnet.  Det hjelper ikke å kunne lage mat, og skifte bleier, hvis du ikke kan speilet barnet ditt og ta emosjonelle vurderinger. 

Så denne jenta som rømte til Sverige klarte seg nok bra som mor der og da. Spørsmålet er om man skal velge å se det an eller gjøre en kort prosess og ta barnet med en gang?  Og har det noen betydning hva svenske myndigheter mener, så lenge hun ikke er svensk statsborger?

 

Ja det har noe å si om hun bor der.

[Pipaluk]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vernepleier og har jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år. Har faktisk aldri opplevd at noen har blitt gravide eller fått barn. Alle går på prevensjon, ikke bare på grunn av graviditet, men også fordi mange ikke klarer å håndtere egen menstruasjon på «renslig nok måte». Går de på P piller ligger det i dosett som personalet håndterer, så det blir tatt til riktig tid hver dag. 

Anonymkode: aed43...d72

Det er mange utviklingshemmede som ikke bor i bolig. Mange kan bo selvstendig med varierende grad av hjelp. Først når barn kommer til verden forstår man omfanget av problemene de har med seg. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Fru Uperfekt skrev:

Ja det har noe å si om hun bor der.

Hva skal til for å bo der videre? Må hun ha en jobb?

Anonymkode: ce229...606