Barn av utviklingshemmede foreldre

[AnonymBruker]

Noen som har observert dette på nært hold? Hvordan gikk det med barna? Kanskje du selv har vært et barn i den situasjonen, eller kjenner ett?

(Ønsker konkrete erfaringer, og håper at ikke hele tråden blir generell debatt om utviklingshemmede bør skaffe barn eller ikke...)

Anonymkode: b5f95...3c2

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor utviklingshemmet du vil ha de, men vi har ett par i nær familie. De er begge lett utviklingshemmet. De klarer seg uten daglig hjelp. De bor i eget hus. Han jobber, hun er ufør. De har ett barn. Det går ikke så bra. Barnet får ikke den omsorgen han skulle hatt. De klarer ikke henge med på utviklingen hans. De er meldt x antall ganger til bv, men saken blir henlagt, da det ikke er vold eller rus i bildet. Det psykiske og psykososiale bryr de seg ikke om.

Anonymkode: 99d24...d04

[Million]

Ja, jeg kjenner til et par i et nabolag jeg bodde før.

En ung og sterk, veldig styrketrent mann var mentalt tilbakestående, men ikke noe man merket sånn med en gang. Men iflg broren hans, var han på mentalt nivå med en fem-seks åring. Han var vel i 30-årene.

Denne fyren hang sammen med andre av samme slaget hos en eldre fyr som bodde i samme gate som meg. Alle de var rare på sin måte, men de fant vennskap i hverandre og var en gjeng som samles der.

Denne sterke karen, noe mentalt tilbakestående, bodde for seg selv i en liten leilighet ikke så langt unna (gangavstand). Jeg vet ikke om han hadde hjemmehjelp etc og støtte til å klare regninger og slikt, men jeg antar det.

En dag etter flere år hadde han plutselig fått seg kjæreste. De gikk og leide og så veldig forelskede ut en stund. Hun var ikke heeeeelt som hun skulle vært, hun heller. Men de var forelsket, likesinnede og hadde funnet hverandre. Alt vel så langt!

Plutselig dukket kjæresteparet opp med gravidmage... To mentalt handikappede mennesker skulle ha barn sammen. Skrekk og gru.

Hele nabolaget snakket og alle var fryktelig bekymret. Hvordan i alle dager skulle dette gå? Mannen i forholdet var jo til og med anklaget for å forsøke seg seksuelt på barn (han oppsøkte småjenter og spurte om de ville ta ut godteriet han hadde i bukselomma etc) ! Og så skulle han ha barn selv med kjæresten, uten at noen av de var voksne nok til å ta ansvar for oppdragelsen av et lite barn?

Vel, barnet ble født, og de gikk fremdeles og leiet og trillet barnevogn med den nyfødte i. En stund, kanskje noen uker.

Så ble plutselig den unge damen og barnevognen borte. Sladderen gikk, og det kom frem at hun hadde blitt tildelt plass på et spesielt mødrehjem, og fått hjelp til å oppdra barnet. Det var slutt med barnefaren. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje hun oppdaget noe ved han hun ikke likte etter at barnet var født?

Skulle likt å vite hvordan det gikk med barnet i dag, og om det har noen kontakt med faren sin. 

[AnonymBruker]

Har vært borti et slikt tilfelle, men de ble fratatt barnet på fødestua. Barnet har selv forsinket utvikling.

Anonymkode: dd0a8...8b4

[GammelKaktus]

En venninne av meg hadde en mor som var tilbakesatt, og det var ikke en piknik for å si det slik. Omsorgssvikt til de grader, både på det ene viset og det andre. Heldigvis fikk hun flyttet fra henne (på eget intiativ) i tenårene men det tok utrolig lang tid til tross for bekymringsmeldinger fra helsestasjonen, lege, politi osv... 

Så kjenner jeg til et tilfelle som og har klart å få barn, der bor hun og barnet sammen med moren... Men det fungerer jo ikke så der er det moren som egentlig gjør alle omsorgsoppgavene for barnebarnet for dattera lever sitt eget lit.

Kjenner ikke til noen tilfeller der det faktisk har fungert. Ikke greit for barna heller som raskt blir smartere enn sine egne foreldre.

[Anciol]

Da jeg lå på sykehuset og hadde født delte jeg rom med en dame som var lmiddels psykisk utviklingshemmet, der kom barnevernet og tok ungen, stakkars mor måtte trøste henne, men slik er livet for de mindre heldige i samfunnet, skulle ønske at jeg kunne ha gjort noe den gangen for at hu skulle fått beholde ungen!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anciol skrev:

Da jeg lå på sykehuset og hadde født delte jeg rom med en dame som var lmiddels psykisk utviklingshemmet, der kom barnevernet og tok ungen, stakkars mor måtte trøste henne, men slik er livet for de mindre heldige i samfunnet, skulle ønske at jeg kunne ha gjort noe den gangen for at hu skulle fått beholde ungen!

Må ha vært veldig vondt å se på henne oppleve dette når du selv hadde født og viste hva salgs kjærlighet hun bar på 💔

Anonymkode: 3c87f...c35

[Fru Uperfekt]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvor utviklingshemmet du vil ha de, men vi har ett par i nær familie. De er begge lett utviklingshemmet. De klarer seg uten daglig hjelp. De bor i eget hus. Han jobber, hun er ufør. De har ett barn. Det går ikke så bra. Barnet får ikke den omsorgen han skulle hatt. De klarer ikke henge med på utviklingen hans. De er meldt x antall ganger til bv, men saken blir henlagt, da det ikke er vold eller rus i bildet. Det psykiske og psykososiale bryr de seg ikke om.

Anonymkode: 99d24...d04

Jo de bryr seg om det og, selv om du kanskje ikke tror det.

Skal faktisk ikke så mye til og for alt du vet så er det et hjelpeapparat rundt barnet alt.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må ha vært veldig vondt å se på henne oppleve dette når du selv hadde født og viste hva salgs kjærlighet hun bar på 💔

Anonymkode: 3c87f...c35

Ikke alltid kjærlighet er nok.

Anonymkode: 61688...d4b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alltid kjærlighet er nok.

Anonymkode: 61688...d4b

Jeg vet det, det var ikke det jeg mente.

Anonymkode: 3c87f...c35

[AnonymBruker]

Personen som har laget denne tråden er visst barn av psykisk utviklingshemmet.

 

Anonymkode: fe85d...ad1

[AnonymBruker]

Kjenner et foreldrepar der begge har nedsatt funksjonsevne, riktignok fysisk. De har tre flotte barn og fem flotte barnebarn nå.

Anonymkode: 0280d...b66

[AnonymBruker]

Kjenner et par der damen har mild utviklingshemming. Mannen er "normal". De har to små jenter sammen. Jeg tenkte for meg selv at dette kunne bli tøft, men jentene har heldigvis andre gode voksne som de omgås med daglig. Så mange i familien hjelper til.

Anonymkode: 0476f...610

[Anciol]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må ha vært veldig vondt å se på henne oppleve dette når du selv hadde født og viste hva salgs kjærlighet hun bar på 💔

Anonymkode: 3c87f...c35

Ja tårene mine rant skikkelig, vi holdt rund hverandre og gråt!! 

 

[AnonymBruker]

Jobbet i bolig tidligere for psykisk utviklingshemmede av forskjellige grader. Der bodde ei dame som hadde ett barn. Hun og barnet hadde bodd hos foreldre/ besteforeldre som hadde da hovedomsorgen. Må nok ha vært en krevdende situasjon da barnet skjønte at moren er kognitivt som en 10 åring, men virket som at de hadde fått det bra til allikevel.

Anonymkode: 8ece9...34e

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette kommer inn under "utviklingshemmede" foreldre, men jeg kjenner en autistisk ung dame som fikk barn med en narkoman. Barnevernet ble koplet allerede mens hun gikk gravid, og var raske til å ta hånd om babyen da den ble født.  

Anonymkode: c81a5...207

[Sunnys]

Kommer vel an på grad av utviklingshemming. Men de trenger hvertfall mye hjelp og oppfølging. Det finnes alltid solskinnshistorier, men kan ikke se for meg at de som er utv hemmet klarer å ivareta er barn. Det kan jo være tøft nok for funksjonsfriske mennesker. 

[AnonymBruker]

Det er tøft for oss som ikke har utviklingshemming . Samtidig har jeg en sønn med den diagnosen, gjør meg så trist at han aldri skal få oppleve det.å få barn.

Anonymkode: c4669...457

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner et foreldrepar der begge har nedsatt funksjonsevne, riktignok fysisk. De har tre flotte barn og fem flotte barnebarn nå.

Anonymkode: 0280d...b66

M.a.o er det ikke spesielt relevant for tråden. Man opplever mer enn nok av fordommer når man har et fysisk handicap. Det blir ikke noe bedre når man stadig vekk blir buntet sammen med mentalt utviklingshemmede, som om det er to sider av samme sak. 

Anonymkode: 0c552...491

[AnonymBruker]

Mine foreldre har begge store kognitive utfordringer på hver sin måte. En ufør og en ufør i verna bedrift. Jeg ble plassert i fosterhjem som 10 åring. 
 

Masse kjærlighet fra begge to, men lite emosjonelt tilgjengelige, ingen grensesetting, elendige på kommunikasjon. Mye skriking og gråting, og jeg som barn fikk raskt en voksenrolle i hjemmet. Følte enormt mye ansvar for mine foreldre, og gjør det enda, er over 30 år nå. 
 

Jeg er 100% oppegående så vidt jeg vet. I full jobb, huseier, lappen, barn, gift osv..

Slet veldig som tenåring og ung voksen, og følte meg mye ensom og uten et anker i livet. Var veldig redd for å få barn, og at jeg egentlig var lik min foreldre. Heldigvis var det ikke sånn!

Har det veldig bra i dag, men er alltid en sorg man må bære med seg. Har aldri hatt noen å ringe for å få råd eller støtte, og var en ekstra stor sorg når jeg selv fikk barn, å ikke ha foreldre å lene seg på.

Anonymkode: 960bd...d84