Gå til innhold

Full jobb, tre barn, utslitt.


Fremhevede innlegg

Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har vært mye mer fokus de siste årene på farene ved å jobbe redusert. Så det er nok mindre vanlig enn hva det var før. 

Anonymkode: f854d...3a7

"Faren" ved å jobbe redusert er vel tap av pensjon... finnes det andre farer?🤔 Dette er helt klart veldig viktig å tenke over, og å være bevisst på!

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet
Akkurat nå, Pås skrev:

"Faren" ved å jobbe redusert er vel tap av pensjon... finnes det andre farer?🤔 Dette er helt klart veldig viktig å tenke over, og å være bevisst på!

Ja. Hva man får utbetalt i sykepenger og uføre, beregnes av hva du tjener når sykdommen opptrer. Så om du da jobber bare 60%, vil du få adskillig mindre i både sykepenger og uføre. 

I tillegg vil du få mindre i lønnsøkning, noe som er vist fører til etterslep hele resten av karrieren, også etter at man har gått tilbake til full stilling. 

En blir også ofte forbigått når det er snakk om å få tildelt oppgaver på jobb, iom at de gjerne vil ha folk som kan jobbe 100% på de viktigste prosjektene. Samme med forfremmelse. 

Anonymkode: f854d...3a7

  • Liker 2
Skrevet
2 minutter siden, Pås skrev:

"Faren" ved å jobbe redusert er vel tap av pensjon... finnes det andre farer?🤔 Dette er helt klart veldig viktig å tenke over, og å være bevisst på!

Tap av pensjon er forholdsvis enkelt å kompensere ved å spare siden det er relativt forutsigbart. Den største faren er at man risikerer å redusere sine rettigheter i forbindelse med AAP/uføretrygd og arbeidsledighetstrygd betraktelig. 

  • Liker 2
Skrevet
1 minutt siden, Leo skrev:

Tap av pensjon er forholdsvis enkelt å kompensere ved å spare siden det er relativt forutsigbart. Den største faren er at man risikerer å redusere sine rettigheter i forbindelse med AAP/uføretrygd og arbeidsledighetstrygd betraktelig. 

Nettopp! Og perioden da barna er små er ganske kort i forhold til et langt arbeidsliv. Skal være max uheldig hvis du blir uføretrygdet i løpet av noen få år mens du fremdeles er i 20-30 årene. Sier ikke at det ikke kan skje altså!

  • Liker 2
Skrevet
30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Men som jeg skriver oppe er det angsten som gjør at jeg sliter. Mener du da at jeg skal gå og presse meg på Jobb hver dag mens angstanfallene herjer med meg?

ts 

Anonymkode: c769d...3d1

Hvordan merker du angstanfallene? Jeg kjenner meg igjen, men sliter litt på hjemmebane her med flere barn i bildet, jobb osv. Våkner brått om natta med hjertebank. 

Anonymkode: bfd14...562

Skrevet
32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tre barn, full jobb og oppussing. Du så ikke denne komme altså? Ble du utslitt over natta? Ble alle tre barna krevende samtidig over natta? 

Anonymkode: 33019...d39

Så det finnes fortsatt idioter der ute??

 

ts

Anonymkode: c769d...3d1

  • Liker 4
Skrevet

Hvis angsten har økt fordi det i totalen har blitt for mye, er det mer logisk å skalere ned/utsette oppussingen enn å ta den økonomiske risikoen det er å jobbe redusert.

Anonymkode: 6559b...ef0

  • Liker 6
Skrevet
23 minutter siden, Pås skrev:

Nettopp! Og perioden da barna er små er ganske kort i forhold til et langt arbeidsliv. Skal være max uheldig hvis du blir uføretrygdet i løpet av noen få år mens du fremdeles er i 20-30 årene. Sier ikke at det ikke kan skje altså!

Syk eller skadet kan man bli over natten uavhengig av alder og skulle man være så uheldig så vil den reduserte arbeidstiden i den korte perioden rasere økonomien for resten av livet. Spesielt risikofylt er det dersom man velger å redusere arbeidstiden nettopp fordi helsen er et problem. 

Nå sier ikke jeg at ikke folk kan gjøre som de vil, og strengt tatt er det vel kanskje uheldig, at reglene er som de er, men man bør i hvert fall være klar over dette potensielle problemet og ta stilling til det før man evt. velger å jobbe redusert. 

  • Liker 2
Skrevet
13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så det finnes fortsatt idioter der ute??

 

ts

Anonymkode: c769d...3d1

Hvis det å være realist og klare å planlegge for å unngå å bli utslitt er en idiot, så ja. 
 

Anonymkode: 33019...d39

  • Liker 2
Skrevet
9 minutter siden, Leo said:

Syk eller skadet kan man bli over natten uavhengig av alder og skulle man være så uheldig så vil den reduserte arbeidstiden i den korte perioden rasere økonomien for resten av livet. Spesielt risikofylt er det dersom man velger å redusere arbeidstiden nettopp fordi helsen er et problem. 

Nå sier ikke jeg at ikke folk kan gjøre som de vil, og strengt tatt er det vel kanskje uheldig, at reglene er som de er, men man bør i hvert fall være klar over dette potensielle problemet og ta stilling til det før man evt. velger å jobbe redusert. 

Det er også verdt å merke seg at dersom man blir uføretrygdet, følger ikke uføretrygden prisstigningen. Så man blir litt fattigere år for år. Og når man blir alderspensjonist, får man ca 66% av det man hadde som ufør.

Så du jobber 60%, og har det som grunnlag for uførepensjon, som er 66% av din 60% inntekt. Som alderspensjonist får du 66% av det igjen, etter at inflasjon har spist opp mye. Det er magert, det du sitter igjen med da.

Jeg har full forståelse for at folk ikke orker full jobb og barn, men vær klar over at det har en pris. Jeg synes den fullt arbeidende mannen skal betale minst 50% av den prisen, i form av uføre- og pensjonssikring. Han blir attraktiv på kjønnsmarkedet, med sin høye lønn og dertil følgende selvtillit. Når han da velger å finne seg noe yngre, noe de gjerne gjør, bør ikke kona sitte igjen med svarteper.

Anonymkode: 423b1...040

  • Liker 5
Skrevet

Nok en kvinne som ikke så stine begrensninger. Som måtte bevise at dette skulle hun klare, håper andre kvinner lærer av deg. Du lærte jo ikke selv.

 

Anonymkode: 85bf7...106

  • Liker 5
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld meg, men hvorfor i alle dager skal FAR gå ned i stillingsprosent, fordi MOR er sliten? Det er ikke rettferdig i det hele tatt. Hvorfor skal FAR tape inntekt og pensjon og ta alle risikoene, når det er MOR som er sliten? Skal far tape lønn, pensjon, og karriere, for at MOR skal slappe av hjemme..? 

Anonymkode: f854d...3a7

Hvorfor FAR og MOR? Tror du ikke vi skjønner små bokstaver?

Anonymkode: 6c9e0...037

  • Liker 3
Skrevet
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også verdt å merke seg at dersom man blir uføretrygdet, følger ikke uføretrygden prisstigningen. Så man blir litt fattigere år for år. Og når man blir alderspensjonist, får man ca 66% av det man hadde som ufør.

Så du jobber 60%, og har det som grunnlag for uførepensjon, som er 66% av din 60% inntekt. Som alderspensjonist får du 66% av det igjen, etter at inflasjon har spist opp mye. Det er magert, det du sitter igjen med da.

Jeg har full forståelse for at folk ikke orker full jobb og barn, men vær klar over at det har en pris. Jeg synes den fullt arbeidende mannen skal betale minst 50% av den prisen, i form av uføre- og pensjonssikring. Han blir attraktiv på kjønnsmarkedet, med sin høye lønn og dertil følgende selvtillit. Når han da velger å finne seg noe yngre, noe de gjerne gjør, bør ikke kona sitte igjen med svarteper.

Anonymkode: 423b1...040

Du tar dundrende feil. Må påpeke gang på gang her inne at trygd stiger mer enn KPI hvert år.

Hvor kommer denne vrangforestillingen hos så mange fra???

Anonymkode: 6c9e0...037

Skrevet
8 minutter siden, AnonymBruker said:

Du tar dundrende feil. Må påpeke gang på gang her inne at trygd stiger mer enn KPI hvert år.

Hvor kommer denne vrangforestillingen hos så mange fra???

Anonymkode: 6c9e0...037

Pensjonsøkningen er mye lavere enn den generelle lønnsstigningen i samfunnet. Noe som betyr at skillet mellom en trygdemottaker og en lønnsmottaker øker år for år.

Anonymkode: 423b1...040

Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre barn under 12 år, hvor alle tre er krevende på hver sin måte. Jobber 100% som ped. Leder i barnehage. I tillegg har vi nettopp flyttet til et hus som pusses opp. Jeg har begynt å merke at hver minste lille ting irriterer meg, er konstant sliten og småforkjølet hele tiden. Jeg har en angstdiagnose men ikke kjent på angst på ett år nå, sannsynligvis fordi jeg har jobbet 50 prosent og har mer tid og overskudd til alt annet i mitt liv. Nå har jeg jobbet 100% i 4 måneder og merker at angsten er på vei, og jeg er redd for å møte veggen igjen. I tillegg har jeg ryggproblemer og går til behandling pga det. Alt dette gjør at jeg har begynt å vurdere å be om 40% permisjon og bare jobbe 60% for å få mer overskudd. Jeg vet ikke om jeg kan kreve dette, men tenker at det er bedre det enn at jeg møter veggen og ender 100% sykmeldt igjen. Er det andre i tilsvarende situasjon som meg som har valgt å jobbe deltid i noen år? Jeg har noe penger spart som skal gjøre at vi ikke merker noe økonomisk til at jeg går ned i stillingsprosent. 
 

Takker for alle svar! ☺️

Anonymkode: c769d...3d1

Helse først!!! Uten helsen din kan du ikke ta vare på deg selv eller barna. Gå ned i stilling eller sykemeld deg igjen. Jeg vet det er vanskelig og man skal ikke sykemeldes uten grunn, men noen ganger er forebyggende bedre enn at du bruker årevis på å komme deg så du har grunn. Prioriter deg selv og helse. Stor elektronisk klem!

Anonymkode: 76ad0...6ef

  • Liker 3
Skrevet
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Pensjonsøkningen er mye lavere enn den generelle lønnsstigningen i samfunnet. Noe som betyr at skillet mellom en trygdemottaker og en lønnsmottaker øker år for år.

Anonymkode: 423b1...040

Jeg kommenterte ditt innlegg om prisstigningen kontra uføretrygd. Lønnsstigningen sa jeg ingenting om.

Pensjonsøkningen har heller ingenting med økningen uføretrygd har.

Anonymkode: 6c9e0...037

Skrevet
1 time siden, Leo skrev:

Tap av pensjon er forholdsvis enkelt å kompensere ved å spare siden det er relativt forutsigbart. Den største faren er at man risikerer å redusere sine rettigheter i forbindelse med AAP/uføretrygd og arbeidsledighetstrygd betraktelig. 

Hvis man søker om permisjon med hjemmel i aml-paragrafen som gir rett til permisjon uten lønn når man har omsorg for små barn, får man full pensjonsopptjening (i alle fall i det offentlige, vet ikke med privat). 
TS, jeg har selv 100% jobb, tre barn på alder med dine hvorav minst to krever betydelig mer enn gjennomsnittet, og mann som jobber mye. Vi har løst dette gjennom å droppe absolutt alt som kan droppes, og vi kjøper oss ut av det vi kan. Dropp eller sett bort oppussing. Kutt ut alle tids- og kreftetyver. 
Jeg jobbet 80% i noen år da de to minste var små og jeg var bortimot alene med dem pga mannens pendling. Det var helt nødvendig for meg da. Anbefaler at du prøver 80% før 60%. Og kutt heftig på alt annet. 

Anonymkode: e39d5...ded

Skrevet
42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Men som jeg skriver oppe er det angsten som gjør at jeg sliter. Mener du da at jeg skal gå og presse meg på Jobb hver dag mens angstanfallene herjer med meg?

ts 

Anonymkode: c769d...3d1

Det er ikke uvanlig at angst- og depresjonssymptomer melder seg ved for mye stress. Du har kanskje en ekstra sårbarhet, som gjør at du må planlegge livet ditt ut i fra at du må begrense antall stressfaktorer. Jeg har det selv på denne måten, og for å si det sånn, tre unger, jobb og oppussingsobjekt er mye for de fleste! Jeg klarer ikke jobb, også ped.leder og elsker jobben, men det blir for mye stress. Og ikke en gang stress PÅ jobben, for det er en jo vant til i yrket - bare stresset med å faktisk måtte møte opp, og at det er noen som forventer noe av meg gjør at jeg får symptomer. De gjelder også om det blir for mye av andre aktiviteter, der en "må" møte opp, alt i fra familieselskap man ikke kan si nei til, til "kan du bake kake til XYZ". Forslår at du øver deg på å si nei, og la mannen ta seg av de meste av "burde burde" en stund fremover til du er mer deg selv. Og det er viktig å lære å si "-nei det passer ikke" fremfor å alltid måtte ha en "god unnskyldning". Din egen helse er din egen privatsak, og du vet når det passer for deg.
De første jeg hadde gjort var å få time til lege, og få en sykemelding før du går på felgen. Om du lar det gå for langt er ikke veien tilbake like lang, den er mye lengre. Ta deg en pust i bakken, les en bok du har hatt lyst å lese, gå turer i naturen, bak eller lag mat om du liker det (mannen kan da ta oppvasken etterpå), eller andre ting som gjør at du er deg selv og samler energi. Hos legen bør du også be om samtaler. Alle må ikke ha psykolog, det offentlige helsevesenet har massevis av lavterskeltilbud, feks livsmesringskurs, tankeviruskurs osv, som er effektivt, og går over kort tid. 
Deretter ville jeg SOLGT HUSET! Eventuelt klare dere med det dere har så lenge. Altså, hva er greia med at alle skal pusse opp? Kan dere klare dere med å ha nok plass, et fungerende bad og et kjøkken som ikke er siste skrik de neste seks årene til barna er større? Om du tenker tilbake på de siste seks årene så har vel tiden egentlig flydd av gårde, og seks år av oppveksten til barna er ikke verdt å ofre for oppussing og stress. Legg lista lavt disse årene! 
Deretter må du jobbe for å bli bedre og lære å takle hverdagen med det stresset det medfører. Dette er de gode på, på psykiatrisk poliklinikk, og det er ofte ikke så mye som skal til for å snu dårlige mønster, faktisk. Kan anbefale en bok som heter "tankevirus" som de har på de fleste bibliotek. En enkel metode, men det er faktisk sånn at det enkle ofte er det beste. Handler om å bli bevisst egne tanker, og hvorfor du blir stressa.

Om du derimot ikke klarer å komme inn på rett spor igjen etter en sykemelding, der huset selvfølgelig får stå som det er og du senker skuldrene det du makter - uten alle ville/skulle/burde/måtte - over en viss periode (maks er jo et år, før aap), så bør du vurdere å gå ned i stilling en periode. Uten å føle på nederlag selvfølgelig, men at du er en ansvarlig forelder og kone, som vil det beste for seg selv og egen familie. 

Ønsker deg lykke til! ❤️

28 minutter siden, Linda A skrev:

Snakk med legen om din situasjon, for det å presse seg på jobb er ikke bra for noen. Det er ikke en skam å få en sykemelding når man sliter psykisk, det er uansett legen din som bestemmer det.

Enig her. Selv om det er "selvpåført", så har en faktisk rett på sykemelding og tilrettelegging på arbeidsplassen når en har sykdomstegn. Det er mye "du har deg selv å takke" her i denne tråden, og det har de jo selvfølgelig delvis rett i, men ingen nekter storrøykeren eller råkjøreren sykemelding, behandling og oppfølging om de får kreft eller kjører seg halvt ihjel. Poenget er jo selvfølgelig at man må gjøre det man kan for å bli bedre, når en først har skakkjørt seg litt. Og her får du ikke gjort noe med ungene, men huset bør nedprioriteres. 

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du lever her og nå Ts, du må ordne livet ditt slik at du klarer det og kan trives. Ser de fleste svar her er preget av en forestilling om at man skal være frisk og rask til man er 90 og nyte de gode pensjonsårene, reise osv. Det er det slett ikke alle som får oppleve, mange blir demente i 50-årene eller får en kreftdiagnose el lign. Mange som aldri får oppleve den gode alderdommen. Jeg ser virkelig ikke poenget med å slite deg fullstendig ut nå og ikke ha noe glede av livet, for å kunne få et godt liv som pensjonist?!

Folk må virkelig tenke seg litt om.

Gå ned i stilling en periode og legg opp økonomien på en fornuftig måte.

Anonymkode: 6b77b...82b

Enig! Det er viktig å tenke fremover og vite at man forhåpentligvis skal gå av med pensjon om haugesvis av år, men akkurat nå er det barndommen til barna dine det står om, og om du kan og klarer å følge dem opp. Da må du ta tak i problemet som er her og nå, og ikke sitte og tenke på en eventuell fremtid du ikke aner noe om. Vil uansett råde til at dersom du velger å gå ned i inntekt, så bør en liten del av begges inntekt gå til din fremtidige pensjonssparing. Dere er jo en familie, og ingen i familien, heller ikke mannen med sin gode inntekt, har godt av at mor i familien blir syk. Da er det bedre å gå ned i stilling, samtidig som ens fremtidige interesser blir ivaretatt. Så lenge en har økonomisk mulighet til det, selvsagt. 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan merker du angstanfallene? Jeg kjenner meg igjen, men sliter litt på hjemmebane her med flere barn i bildet, jobb osv. Våkner brått om natta med hjertebank. 

Anonymkode: bfd14...562

Det høres veldig ut som angst ja, og du bør gjøre noe med angstfaktorene dine. Prøv å identifisere hvor det ligger og hva som trigger, og ta tak i de tankene. Hvorfor blir du så stressa at det gir deg hjertebank om natta, og hvorfor er det egentlig så gale? Satt på spissen, selvfølgelig, men tankens makt er sterk og vi har en vannvittig forestillingsevne, som kan få en alminnelig situasjon til å bli det verste mareritt. Er man da låst i et mønster med "katastrofetenkning" så blir den minste ting uoverkommelig. Her er vi i en flytteprosess, og jeg våkner med sug i magen og hjertebank hver dag, over "tenk hvis". Altså, tenk hvis huseier mener vi har laget for mange riper i gulvet, og tenk om vi ikke får flyttet inn når vi skal, og tenk om vi ikke er klare, og tenk om noe uforutsett osv. Det er mye man kan tenke på, i alle fall når det er mørkt ute og en helst skulle sovet.. Huseier vet selvfølgelig at det blir litt ekstra riper i gulvet når en har bodd der en stund, og om vi ikke får flyttet når vi skal så har vi massevis av familie og venner som lar oss bo der en stund, og på hytta og for den del.. Om vi ikke er klare for utflytting, så får vi kaste alt hulter til bulter i kasser og i verste fall leie inn hjelp til utvask osv. Det er jo sjeldent så gale som en kan få det til å bli, og som regel så går jo det meste etter planen, så lenge man har en plan. Planer er viktig for stressmestring

  • Liker 2
Skrevet

Nå er jo også ped.leder en helt ekstremt slitsom jobb også da, syns jeg (som jobber som ped.leder og videreutdanner meg for å slippe å fortsette med det). Hva med et jobb-bytte og evt 80% stilling? Folk har jo vanligvis fri fra støy og mas på jobb, men når du har det likt hjemme er det ikke rart det blir tungt. 

Anonymkode: d9b40...d5e

  • Liker 3
Skrevet
1 time siden, Leo skrev:

Syk eller skadet kan man bli over natten uavhengig av alder og skulle man være så uheldig så vil den reduserte arbeidstiden i den korte perioden rasere økonomien for resten av livet. Spesielt risikofylt er det dersom man velger å redusere arbeidstiden nettopp fordi helsen er et problem. 

Nå sier ikke jeg at ikke folk kan gjøre som de vil, og strengt tatt er det vel kanskje uheldig, at reglene er som de er, men man bør i hvert fall være klar over dette potensielle problemet og ta stilling til det før man evt. velger å jobbe redusert. 

Derfor bør man ha uføreforsikring eller tilsvarende. 

Anonymkode: 7046b...967

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...