Deprimert mann

[AnonymBruker]

Mannen min har slitt med psyken hele livet omtrent. Han holdt det i sjakk frem til vi fikk vårt første barn, da ble livet så turbulent at han fikk angstanfall, depresjon og begynte å drikke. Fikk hjelp av AA og psykolog, ble MYE bedre. Vært relativt bra i noen år. Men nå i februar/mars begynte han å få problemer igjen. Corona utløste det. Han roet seg noen uker etter skolestengingen. Men var helt uttafor de første ukene, måtte til lege å få beroligende tabletter. Så har det gått greit nok en periode. Men nå begynner jeg å bli bekymret for han. Han har hjemmekontor uten noe særlig å gjøre. Han drikker ca 6 øl hver dag. Nå må jeg gjøre noe, dette er ikke greit for han, meg eller ungene. Jeg forstår at han har det vanskelig. Han er redd for å bli syk, han har mistet nettverket sitt på jobb. Jeg syns så synd på han. Jeg selv lever nesten normalt nå, men han stakkars sitter her inne dag ut og dag inn. Noen råd/innspill? 

Anonymkode: 913a0...6c0

[Gjest Bamse20]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Mannen min har slitt med psyken hele livet omtrent. Han holdt det i sjakk frem til vi fikk vårt første barn, da ble livet så turbulent at han fikk angstanfall, depresjon og begynte å drikke. Fikk hjelp av AA og psykolog, ble MYE bedre. Vært relativt bra i noen år. Men nå i februar/mars begynte han å få problemer igjen. Corona utløste det. Han roet seg noen uker etter skolestengingen. Men var helt uttafor de første ukene, måtte til lege å få beroligende tabletter. Så har det gått greit nok en periode. Men nå begynner jeg å bli bekymret for han. Han har hjemmekontor uten noe særlig å gjøre. Han drikker ca 6 øl hver dag. Nå må jeg gjøre noe, dette er ikke greit for han, meg eller ungene. Jeg forstår at han har det vanskelig. Han er redd for å bli syk, han har mistet nettverket sitt på jobb. Jeg syns så synd på han. Jeg selv lever nesten normalt nå, men han stakkars sitter her inne dag ut og dag inn. Noen råd/innspill? 

Anonymkode: 913a0...6c0

Han må finne seg en annen jobb der han kan være ute og sosialt. Og sitte hjemme foran pcen hele dagen og drikke vil ikke hjelpe mye

[AnonymBruker]

2 timer siden, Bamse20 skrev:

Han må finne seg en annen jobb der han kan være ute og sosialt. Og sitte hjemme foran pcen hele dagen og drikke vil ikke hjelpe mye

Enig i at det ikke vil hjelpe. Men tror jobbytte ville gitt han enorm angst, han takler ikke store forandringer i livet til vanlig, og spesielt ikke nå med corona. Han er livredd for å miste den jobben han har. Han har også veldig bra betalt, og måtte nok gått ned i lønn, og det gir han også masse angst, redd for å ikke ha råd til huset, bilen osv. Ganske irrasjonelt, da vi har god økonomi og ikke så stort lån. Kanskje jeg må dra han med ut i helger, istedenfor å være "snill" og la han få slappe av hjemme alene. Han vil jo helst slappe av, og jeg syns synd på han. Men det gjør det kanskje verre...

Anonymkode: 913a0...6c0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min har slitt med psyken hele livet omtrent. Han holdt det i sjakk frem til vi fikk vårt første barn, da ble livet så turbulent at han fikk angstanfall, depresjon og begynte å drikke. Fikk hjelp av AA og psykolog, ble MYE bedre. Vært relativt bra i noen år. Men nå i februar/mars begynte han å få problemer igjen. Corona utløste det. Han roet seg noen uker etter skolestengingen. Men var helt uttafor de første ukene, måtte til lege å få beroligende tabletter. Så har det gått greit nok en periode. Men nå begynner jeg å bli bekymret for han. Han har hjemmekontor uten noe særlig å gjøre. Han drikker ca 6 øl hver dag. Nå må jeg gjøre noe, dette er ikke greit for han, meg eller ungene. Jeg forstår at han har det vanskelig. Han er redd for å bli syk, han har mistet nettverket sitt på jobb. Jeg syns så synd på han. Jeg selv lever nesten normalt nå, men han stakkars sitter her inne dag ut og dag inn. Noen råd/innspill? 

Anonymkode: 913a0...6c0

Skrev du virkelig unger i flertall? Han hadde masse problemer som ble utløst av den første ungen, og så tenkte du at det var lurt å få flere? Jaja

Anonymkode: 0f37a...0f2

[AnonymBruker]

Hvordan påvirker dette barna? Og deg? 

Jeg tenker at han trenger mer hjelp, han må søke behandling. 

Det høres utrolig tøft ut for dere, håper han får det bedre med hjelp. 

Anonymkode: e28ef...d86

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skrev du virkelig unger i flertall? Han hadde masse problemer som ble utløst av den første ungen, og så tenkte du at det var lurt å få flere? Jaja

Anonymkode: 0f37a...0f2

Vi fikk en til, 8 års aldersforskjell på dem. Gikk veldig fint å få den yngste, for da visste vi mer hva vi gikk til, og jeg har tatt mye mer av jobben enn jeg gjorde med den første, der delte vi mer. Jeg ville ha flere barn, og søsken til den eldste. Han ville også ha en til, selv om han tok det hardt med første. Han har vært ganske stabil i mange år nå. De psykiske problemene hans har kostet meg nok, om de ikke skulle fått avgjort hvor mange barn jeg skulle ha også. Den lille er snart 2 år, og alt har gått på skinner i forhold til det Det er corona som har gjort at han sliter nå. Isolasjon, hjemmekontor og redsel for smitte.

Anonymkode: 913a0...6c0

[Rosatoast]

Er han lykkelig med deg? Det er ikke forholdet og familielivet, som gir han dårlig følelse og problemet? Misforstå meg riktig, men er mange som kan slite noe fælt fordi noe "føles feil".

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan påvirker dette barna? Og deg? 

Jeg tenker at han trenger mer hjelp, han må søke behandling. 

Det høres utrolig tøft ut for dere, håper han får det bedre med hjelp. 

Anonymkode: e28ef...d86

Jeg syns ikke det påvirker ungene så mye, han gjør det han må/skal med dem. Henter/leverer i bhg, får den store til å lage matpakke, dusje, regulere skjermtid, følger opp lekser. Mater og legger den lille. Han leker også litt med dem. Men jeg vet at han presser seg til det, at han egentlig kun vil ligge i sengen. Meg påvirker det ved at jeg har gitt han mye "fri". Står opp i helgene, drar ut og finner på ting så han får huset alene. Jeg er ikke kjempesliten, så det går greit for meg. Men de siste ukene har han begynt å drikke mer og mer, og han jobber svært lite. Så nå må jeg snart snakke med han om en løsning. Han er livredd for å miste meg/oss, så han kommer til å ta grep, men jeg har ikke sagt så mye enda, da jeg har så vondt av han. Og jeg hadde håpet at han skulle ta tak i situasjonen sin selv. 

Anonymkode: 913a0...6c0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rosatoast skrev:

Er han lykkelig med deg? Det er ikke forholdet og familielivet, som gir han dårlig følelse og problemet? Misforstå meg riktig, men er mange som kan slite noe fælt fordi noe "føles 

Jeg tror ikke han ville klart å være ordentlig lykkelig med noen, for han har det så fælt med seg selv. Han har urealistiske forventninger til folk, helt merkelige ting. Vi er veldig forskjellige. Jeg er impulsiv, positiv til det meste, tar lett på ting, omstiller meg raskt. Han er det motsatte. Alt er negativt, han klarer ikke å omstille seg, men låser seg helt fast, han henger seg opp i bagateller og sier så mange ting som jeg mener er helt vilt. F.eks blir han sur hvis jeg lar den minste ungen søle på klærne sine, for så at jeg går å bytter klær. Da kan han sukke og stønne og "kjefte" på meg, fordi han mener at hans jobb med å kle på henne tidligere var bortkastet, når jeg uansett måtte gjøre det på nytt. Henger ikke på greip i min verden. Han har mye rart for seg. Jeg tror ikke familielivet gir han hovedproblemet, men det bidrar jo til økt kaos i livet hans. Men samtidig sier han at han ville følt seg så alene hvis han ikke hadde hatt oss. Aller helst skulle han nok bodd alene, og bare lånt oss når det passet han 😂 Sånn to kvelder i uka eller noe.

Anonymkode: 913a0...6c0