Til dere som bare har ett barn

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 8. Vi prøvde på nr 2 lenge men måtte gi opp tilslutt. Vi er heldig som fikk henne. Hun var tvilling men den andre klarte seg ikke. 

Vi har all tid til henne, kan følge henne opp på alle arenaer. Hun savner ikke søsken, har gode venner. 

Det er ikke gitt at man har godt forhold til søsken og ikke sitter alene med ansvar for eldre og syke foreldre. Jeg jobber i hjemmesykepleien og ser mange skjebner. Det verste var en eldre kvinne som var mor til 8. Kun en datter som hjalp moren og som måtte organisere alt. Det må nesten være verre syns jeg...å ha dem men det løfter ikke en finger. 

 

Anonymkode: c1530...11a

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker helt sprøtt å tenke at man må ha flere enn 1 barn i tilfelle det dør. Altså, man kan jo ikke gå rundt å planlegge for slike jævlige ting?!

Jo du skjønner; jeg har en elsker jeg i tilfelle mannen min dør......

Anonymkode: 981b5...79c

[GammelKaktus]

Jeg er veldig fornøyd med å ha bare et barn, da har vi tid og penger til å gjøre som vi ønsker. Han er og fornøyd med å være enebarn, var en periode han ønsket seg småsøsken så da lånte jeg babyen til ei venninne et par dager og så gikk det ønsket over. 😄 Han er og veldig flink med de små, men da låner vi med oss en i en dag eller to så får han nok for en stund. Han har mange venner og vi har jo nesten aldri huset for oss selv for han har besøk hele tiden. Og vennene elsker å være her i fred før søskenmas og krangling.  

Så er det nå en gang slik at selv om man får flere barn så er det ikke slik at man er sikret et godt søskenforhold som voksen...eller som barn.

 

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og hater det. Har ett barn nå (nr 2 endelig på vei!), og har en så enorm sorg for at barnet mitt har hatt så lite familie rundt seg. Jeg har mistet moren min, pappa bor langt unna, det gjør også svigers. Blir direkte ulykkelig hver gang jeg ser andre sine bilder i sosiale medier fra familiesamlinger hver eneste bidige helg og helligdag. 

Anonymkode: 5a413...352

[AnonymBruker]

Hei og hå.

Jeg har lest gjennom denne tråden tidligere og tenkt at jeg står på valget om å ha ett barn.

Men nå har jeg tenkt mer og mer de siste dagene.. De fleste enebarn jeg kjenner har hatt kusiner og fettere i samme alderssjikt, så de har på sett og vis hatt barn å være med i oppveksten selv om de ikke har bodd under samme tak. 

Min datter har ingen kusiner eller fettere i samme aldersgruppe, og nå som vi nærmer oss jul begynte jeg å tenke på høytid og feiringer og ferier og ensomhet. Datteren min vil jo måtte feire samtlige juleaftener og alt slikt "alene", som eneste barn. Vi vil selvsagt gjøre alt vi kan for å skape en trivelig feiring, men det er allikevel noe trist over det (hun er bare halvannet nå, så dette blir jo helt hyptotetisk og med tanke på årene som kommer). 

Samtidig så vet jeg ikke om "frykten for at hun skal bli ensom" alene skal være tungtveiende nok grunn til å få flere barn. Jeg vil egentlig ikke ha flere barn, jeg nærmer meg 40 og ble veldig sliten av hele graviditeten og barseltiden (og den barseltiden blir neppe enklere med et barn i huset fra før + flere år på baken).

 

Noen i lignende situasjon med tanker og erfaringer å dele?

Anonymkode: 3d48e...2e2

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei og hå.

Jeg har lest gjennom denne tråden tidligere og tenkt at jeg står på valget om å ha ett barn.

Men nå har jeg tenkt mer og mer de siste dagene.. De fleste enebarn jeg kjenner har hatt kusiner og fettere i samme alderssjikt, så de har på sett og vis hatt barn å være med i oppveksten selv om de ikke har bodd under samme tak. 

Min datter har ingen kusiner eller fettere i samme aldersgruppe, og nå som vi nærmer oss jul begynte jeg å tenke på høytid og feiringer og ferier og ensomhet. Datteren min vil jo måtte feire samtlige juleaftener og alt slikt "alene", som eneste barn. Vi vil selvsagt gjøre alt vi kan for å skape en trivelig feiring, men det er allikevel noe trist over det (hun er bare halvannet nå, så dette blir jo helt hyptotetisk og med tanke på årene som kommer). 

Samtidig så vet jeg ikke om "frykten for at hun skal bli ensom" alene skal være tungtveiende nok grunn til å få flere barn. Jeg vil egentlig ikke ha flere barn, jeg nærmer meg 40 og ble veldig sliten av hele graviditeten og barseltiden (og den barseltiden blir neppe enklere med et barn i huset fra før + flere år på baken).

 

Noen i lignende situasjon med tanker og erfaringer å dele?

Anonymkode: 3d48e...2e2

Ja, vi var der. 

Altså, vi ville opprinnelig ha to, men så ble ting veldig tøft etter førstemann, og vi (spesielt mannen) landet på at vi ikke orket tanken på en til (men nå er jeg 38 og gravid med nr 2 lell..)

Men det plaget meg veldig dette med at om vi ikke fikk en til, ville sønnen vår bli veldig alene. Han har heller ingen søskenbarn verken nær geografisk eller nær i alder. De som bor nærmest av søskenbarn, bor 4 timer unna, og vi ser dem kanskje 3-4 ganger i året. De er også 6 og 8 år eldre ham, og når vi treffes har de jo fint lite interesse av å være med ham... 

Resten av familien bor 8 og 12 timers kjøring unna.. og der er det ENDA større aldersforskjell. Og ikke noe nært forhold mellom voksne heller. 

Så eneste slekten sønnen vår har kontakt med, er foreldrene mine (som begynner å bli gamle), og så snakker han litt på facetime med farmoren og farfaren (men de er enda eldre, og viser veldig liten interesse for ham...). 

Vi har lite nettverk, ikke mange venner, eneste vennene vi har sånn nogenlunde i nærheten plages med at hun har mye kronisk sykdom, så vi treffes veldig, veldig sjelden.. 

Så om vi hadde falt ifra, og foreldrene mine var døde, ville han blitt omtrent helt alene.. Så tenker jeg på at 25% av menn nå er ufrivillig barnløse, og det er slettes ikke en selvfølge at han får seg egen familie - da blir han HELT alene.. 

Det var det eneste som plaget meg ved tanken på enebarn. Jeg leste mye forskning, og ble beroliget mtp oppveksten, at enebarn faktisk har det helt fint mens de vokser opp - problemet er når de blir voksne og foreldrene dør, og de gjerne da blir veldig alene om de ikke har fått god kontakt med annen familie. 

Anonymkode: b62d6...ff8

[AnonymBruker]

Det virker som at du egentlig ønsker deg flere barn. Jeg så nylig Tone Ingebritsen på Lindmo hvor hun fortalte at i yrket hennes som frisør så hadde hun hatt mange godt voksne damer i stolen som sa at de andret på at de ikke fikk ett barn til, og slik ville ikke hun ha det. Om ditt barn vil savne søsken, eller trives som enebarn er vanskelig å si. Har barnet ditt mange søskenbarn som det har et nært forhold til?

Du har sikkert gode grunner til å ikke bli gravid, du og legen din vet best hva som er forsvarlig for din helse. Men det finnes andre måter å få barn på dersom du ønsker det. Dere kan for eksempel bli fosterhjem, eller besøkshjem for barn som trenger det. Det finnes mange måter å fylle huset med barneføtter og latter. Lykke til.

Anonymkode: 7129b...c61

[AnonymBruker]

På 16.10.2020 den 14.00, AnonymBruker skrev:

Forskning viser at enebarn ikke er bortskjemte og egostiske, men tvert imot ofte er flinkere til å vise sympati og få venner. De sliter overhodet ikke sosialt, og er ikke mer ensomme, ofte tvert imot. Eneste negative som ble trukket frem, var at en del følte seg ensom i sorgen når foreldrene døde, siden de da gjerne ikke hadde noen å mimre om foreldrene om på samme måte som søsken gjerne ha

Min datter er enebarn, dvs var, hun har nå i en alder av 23 år fått et søsken, da far har fått et barn til. Uansett utrolig enig i det som jeg har sitert, hun er ikke bortskjemt, og hun er utrolig sosial, masse venner, empatisk og godt likt. Hun er vant til å måtte stå opp for seg selv, jeg derimot sendte broren min foran meg "ut i krigen" i hele oppveksten. 

Anonymkode: 6cf23...09f

[AnonymBruker]

På 16.10.2020 den 20.33, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det virker helt sprøtt å tenke at man må ha flere enn 1 barn i tilfelle det dør. Altså, man kan jo ikke gå rundt å planlegge for slike jævlige ting?!

Jo du skjønner; jeg har en elsker jeg i tilfelle mannen min dør......

Anonymkode: 981b5...79c

Nei, men når ulykken først er ute, så er det akkurat sånn det fungerer. Jeg har mistet et barn og hadde ikke klart og gå videre hvis jeg ikke hadde en "reserve". Det er jo ikke slik at ett barn erstatter et annet, men for det andre barnets skyld kan jeg ikke grave meg ned i sorgen.

Jeg er selv enebarn og synes stort sett det er greit. Som barn savnet jeg søsken i ferier, men til daglig så jeg at jeg hadde muligheter andre ikke hadde, på grunn av økonomi. Jeg tror jeg har lært meg noen sosiale ferdigheter jeg ikke hadde hatt hvis jeg hadde hatt søsken å lene meg på. Jeg trodde jeg skulle savne søsken da jeg ble eldre, men tvert imot synes jeg det er greit å slippe å irritere meg over et søsken som ikke bidrar med gamle foreldre osv. Jeg kjenner faktisk ingen som har søsken som bidrar positivt i særlig grad. Da er det like greit å være innstilt på å gjøre ting selv. 

Anonymkode: 6cbf6...19a

[AnonymBruker]

Jeg er glad for at jeg har en eldre søster. Hadde en turbulent oppvekst, med innslag av omsorgssvikt. Har derfor et veldig dårlig forhold til foreldrene mine. Siden jeg har en søster føler jeg at jeg har familie, hadde ikke følt det ellers. Jeg dveler ikke ved min oppvekst, men det er godt å få bekreftet hvordan forholdene var da. Mine foreldre har begrensede evner som omsorgspersoner, og ser ikke ting på samme måte som oss. 

Anonymkode: 0551e...5c9

[AnonymBruker]

Hva med et fosterbarn? ❤️

 

Anonymkode: 9d8fa...120

[AnonymBruker]

Det som er positivt for enebarnet er jo at man har tid til barnet. Man kan følge opp barnet på en annen måte enn om man har flere barn. Det er ingen å 'kjempe' om oppmerksomheten.

Det jeg ser, er jo at ferier og høytider kan nok føles litt ensomt. Nå har ikke barnet her uttrykt det, men jeg vet jo at om der var barn i hennes alder eller søsken, hadde jo jul og påske og sommerferien vært anderledes. Men samtidig det er jo ikke gitt at andre barn gir gode opplevelser. Det kan like gjerne være at ett søsken eller søskenbarn hadde gjort livet til barnet et helvete.

Nå er ståa slik at barnet ikke får søsken. Da må jeg (enslig forsørger) gjøre det beste ut av det. De beste vennene hennes har alle søsken. De liker godt å være her for da slipper de alt maset til småsøkene sine. Det uttrykkes stadig at barnet mitt er sååå heldig fra vennene sine. Min plan er inkludere vennene hennes, kunne ta med en av de om gangen (rullerer) når vi selv drar på tur. Har hatt med venner på tur tidligere, og det er alltid en hit

Anonymkode: 09b22...dac

[AnonymBruker]

Jeg skrev det innlegget for tre timer siden. Takk for fine svar! Ble faktisk litt mindre tankekaos her nå

Jeg er 36 år gammel nå, så det er vel i teorien litt mer tenketid igjen. Men jeg liker veldig godt tanken på å eventuelt bli fosterhjem, om det blir slik at dette ble den ene graviditeten, fødselen og (biologiske) barnet i livet mitt. Vi er ressurssterke, og ser stor verdi i å kunne prøve å skape et godt hjem for noen som trenger det.

Det var en fin tanke å ta med seg videre i vurderingene - "alt håp er ikke ute" om vi ikke reproduserer oss selv igjen, såklart.

Også gode poenger og fine anekdoter om dette med venner og venners søsken. Skal jo selvsagt ikke undervurdere venner og andre mennesker man har i livet.

Anonymkode: 3d48e...2e2

[pingeling]

Jeg har tenkt mye på det at jeg kun har ett barn, og hva det vil si for henne i årene fremover.  Hun er strengt tatt ikke helt enebarn siden hun har mye eldre halvsøsken, men de er så store at de studerer, og begge bor i andre deler av landet.   Men skal sies de forguder søsteren sin og de har for øyeblikket tett forhold selv om de ikke sees mye.

Vi kommer til å ha veldig fokus på venner og familien.  Hun har både unge søskenbarn og eldre søskenbarn.  Så vi prøver å tilbringe mye tid med de yngre søskenbarnene i ferie og helger.  Når hun blir større vil vi også prioritere tid med vennene hennes, og forhåpentligvis ha noen venner som vi kan ta med oss på ferie eller reise på ferie sammen med.  

Vi har tett forhold med familien på begge sider, og vi bruker mye tid med familien.  De vil kunne dele barndomsminner med henne siden noen nevner det over her. Så hun er absolutt ikke alene. 

Utover det fokuserer vi veldig på fordelene med å bare ha et barn.  Vi har masse tid til henne, og lite stress i hverdagen.  Vi er veldig tilstedeværende. God økonomi. Enkelt å finne barnevakt visst vi ønsker å gjøre noe sammen som kjærester.  Enkelt å reise på tur med kun et barn.

I følge barnehagen er hun veldig flink sosial og leker godt med alle de andre barna.  Og vi jobber mye med å lære henne å dele siden hun slipper jo det stort sett hjemme.   

Håper og tror hun får en god barndom!

Endret 22. oktober 2020 av pingeling

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2020 den 21.27):

Jeg er enebarn og hater det. Har ett barn nå (nr 2 endelig på vei!), og har en så enorm sorg for at barnet mitt har hatt så lite familie rundt seg. Jeg har mistet moren min, pappa bor langt unna, det gjør også svigers. Blir direkte ulykkelig hver gang jeg ser andre sine bilder i sosiale medier fra familiesamlinger hver eneste bidige helg og helligdag. 

Anonymkode: 5a413...352

Jeg er enebarn og elsker det, og har en gutt på 14 som også trives utmerket som enebarn.  Jeg er faktisk glad for at jeg har en liten familie nå, da jeg trenger ro og ikke liker eller orker å ha massevis av folk rundt meg til enhver tid. Så "familiesamlinger hver eneste bidige helg og helligdag" høres litt marerittaktig ut for meg 😂 Sønnen min har i tillegg autisme og trenger også ro og fred.

Så forskjellige er man altså. 

(Vet at dette er en gammel tråd, men ble så engasjert i temaet) 

Anonymkode: 0709c...141

[AnonymBruker]

Kan jo spille inn fra rollen som to-barns mor.
Fikk mine da jeg var 34 og 36.
Nå er jeg 42.
Hadde i sommer også besøk av en venninne med ett barn som nå er 39, som også følte for å diksutere seg gjennom om de skulle la det bli med ett barn. Og jeg hadde jo noen innspill.

Merk at dette kommer jo helt an på hvem man er....det vet man jo med seg selv.

Men jeg sa iaf først og fremst at jeg synes det er mer enn slitsomt nok å ha to barn på 6 og 8 år nå som jeg er 42 år selv, tanken på å skulle få en baby, og all den energien disse barna krever i minst 13 år fremover, det er jo forferdelig å tenke på... knapt så jeg har overskudd til de to jeg har, og de har jo blitt ganske store nå og fikser det meste selv. Allikevel en god stund til de klarer seg helt selv for å si det sånn. Når de endelig fikser det daglige, da kommer fritidsaktivitetene... selvvalgt, men givende for barna, så da må man følge det opp i noen år før de fikser det selv også. Så jeg synes helt ærlig at det er krevende nok nå, og orker ikke tenke på om jeg heller var 50 år... aiai. MEN, igjen. der er det stor forskjell på folk, noen er jo dynamittkuber fulle av energi uansett alder  man kjenner seg selv best.

Og, ellers, er det en enorm forskjell på ett og to barn mtp hvor mye tid man har ril andre ting. To barn = 2x100% stilling på hjemmebane i starten. Først de siste to årene her at konseptet med to ganske tette barn har slått til med at de er veldig greie å ta seg av samtidig på de samme tingene. Med større aldersforskjell, eller ulike kjønn, blir det mer å dele seg opp også vil jeg tro. Så man har sjelden fri kan man si. Man må jo ta seg fri, men det ser jeg er annerledes hos de med ett barn. Når noen er med barnet på en aktivitet så blir man jo alene hjemme, her har vi alltid en igjen, eller verre, en som skal et annet sted samtidig. Det går jo, og vi planla jo for dette. Men skulle det blitt med ett barn ville jeg satt pris på akkurat den delen kjenner jeg  

Så det er vel de to tingene verdt å ta med seg: det er sykt mye mer slitsomt med to, og man får sykt mye mindre tid  

Samtidig er jeg veldig glad vi har to, men vi ønsket det begge to også, og gikk hardt inn for å få to vi også. Men om jeg hadde gjort det nå.. ikke så sikkert nei. Det er også innafor å akseptere at det ble ett barn og heller kose seg med fordelene. 

Anonymkode: 2e376...d5e

[KaraThrace]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2020 den 14.36):

Jeg har bare ett barn, og innfant meg med det med en gang. Vi prøvde å få et barn nr to da jeg var 37-38 (da var førstemann 3-4), men på 1,5 års prøving ble jeg ikke gravid på nytt. Da jeg rundet 38 sa jeg at jeg ikke ønsket å prøve lenger, følte meg for gammel og tenkte også at "denne mannen har jeg uansett ikke tenkt å bli gammel med, greit å begrense antall barn da"....

Det viste seg noen år senere at jeg var steril da allerede pga overgangsalderen startet da jeg var 46. Man er steril 10 år før mensen endelig opphører.

Anonymkode: ac10b...56a

Klar over at dette er en gammel tråd, men det som postes her er BARE tull. Man er slettes ikke steril i ti år før overgangsalderen. Makan til desinformering.