Mange av dere må ta dere sammen!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er faktisk litt enig med HI. Det handler om å ta tak i eget liv og prøve å få til en endring og gjøre det beste ut av det. Da snakker man jo selvsagt ikke om alvorlig, tunge psykiske diagnoser. At dere ikke greier å forstå det?

Anonymkode: 9cc24...ae7

Helt håpløst. Se bare på det første svaret til HI. Som bevisst snakker om "alle" selv om TS skrev "noen". Folk må ta seg sammen.

Anonymkode: f6bc1...e41

[AnonymBruker]

Ts fortell mer da, hva skal jeg gjøre.

Anonymkode: 425a9...0f2

[AnonymBruker]

At du presterer å si "psykisk helse er ille" viser at dette er et tema du vet ekstremt lite om 😂

Anonymkode: 0eaa1...c80

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk helse er ille, og jeg skjønner at det er vanskelig. Men man må faktisk og ta tak i problemene og gjøre noe med det. Jeg heier på dere, men noen av dere må ta dere sammen og ta tak i problemene deres!

Anonymkode: 7b95e...b91

Anonymkode: cce27...745

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk helse er ille, og jeg skjønner at det er vanskelig. Men man må faktisk og ta tak i problemene og gjøre noe med det. Jeg heier på dere, men noen av dere må ta dere sammen og ta tak i problemene deres!

Anonymkode: 7b95e...b91

Og vipps ble denne kvinnen kvitt depresjon og suicidale tanker! 🙄

Anonymkode: e3389...cad

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal de som har mistet et barn bruke resten av livet sitt på å tenke på dette på skattebetalernes regning? Og skal de som aldri fikk barn bli uføretrygdet så de kan bruk tida si på å tenke på barna de aldri fikk???

Anonymkode: 622ba...0e3

Når du mister et barn, så er det akkurat som om noen dukker opp med ei kjempestor stoppeklokke, trykker på knappen - og så stopper tiden. Det kan gå et år, fem år, ti år - men det er fortsatt 2005. Det blir ikke noe "tid som leger alle sår," for tiden går ikke videre lenger. Det vil alltid være som om dette akkurat skjedde, i går. Det blir ikke noe "gå videre" etter dette. Vi som opplever slikt går ikke videre. Tiden har stoppet. 

Og når du mister et barn, så føles alle forsøk på trøst og terapi som et hån. Som et forsøk på utglatting av sorgen. Iblant så hater du folk. Hater at dette skjedde med deg, og ikke noen andre. Så å begynne å snakke om alle de andre skattebetalernes penger, det faller ganske fort igjennom på en dårlig dag. Den urettferdigheten en mor kjenner på, på at dette skjedde med akkurat henne, med nettopp hennes barn, hennes familie. Og selv om man egentlig ikke ønsker noen andre noe vondt så er det så urettferdig, for livet er forferdelig urettferdig for noen av oss, og iblant så er det også disse følelsene som herjer, med at man er rammet tilfeldig, og det er ingen - ingen - å skylde på. Men alle andre går bare videre, og ingen har fått med seg at tiden har stoppet. Og du vil bare riste alle andre og rope "hallo! Hvordan kan dere bare fortsette som før? Har dere ikke fått med dere at tiden har stoppet!" Og de går bare videre, fortsetter som før. Og det hele føles som enda et hån.

Det finnes ikke noe rasjonelt i denne sorgen. Finnes ikke noe modenhet, eller noe tapperhet. Det finnes bare tomrom, og mørke, og kulde. Solstrålene når ikke riktig inn i stua lenger, når ikke fram til huden i ansiktet. Sola når ikke, varmer ikke lenger. Og de fine fargene som naturen tidligere kledde seg i hver høst har fått et grålig slør over seg. Hele verden forandrer seg når tiden stopper.

Men det var visst bare å "ta seg sammen", var det ikke det du sa. Ikke "sitte og tenke på dette." Akkurat. Håper aldri noen stopper tiden for deg. Håper du ikke får se noe av dette. Håper du alder i kommer til å forstå hva jeg snakker om, hva jeg formidler et bitte lite innblikk i her. 

Anonymkode: ab33d...346

[AnonymBruker]

Fortell meg hvordan og hva mer jeg skal gjøre enn det jeg allerede gjør. Jeg legger meg og står opp til samme tid hver dag, spiser sunt, er i fysisk aktivitet, tar medisiner, er med i flere grupper i kommunen og gjør det behandlerne mine sier at jeg skal gjøre. Allikevel sliter jeg mye i hverdagen og er milevis unna arbeidstrening. Symptomene er der fortsatt og kaster meg inn i kriser, selvfølelsen er ikke eksisterende.. det er et stort, verkende hull i meg, tårene ligger alltid og trykker under overflaten. Hva mer vil du at jeg skal gjøre med det? Vi er nok mange her som venter på svar, for vi vet ikke hva mer vi kan gjøre! 

Anonymkode: 4295f...3db

[AnonymBruker]

Og selvfølgelig føler alle seg personlig angrepet. Ts sier jo «noen av dere...». Altså ikke absolutt alle som sliter psykisk.

Ts, jeg er helt enig. For noen, inkl meg selv, hjelper det å bare ta seg sammen. Jo mer jeg dyrket problemene ved å snakke om det i det vide og det brede, jo verre hadde jeg det. 
 

Anonymkode: aa31d...72b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er faktisk litt enig med HI. Det handler om å ta tak i eget liv og prøve å få til en endring og gjøre det beste ut av det. Da snakker man jo selvsagt ikke om alvorlig, tunge psykiske diagnoser. At dere ikke greier å forstå det?

Anonymkode: 9cc24...ae7

Som pårørende til et familiemedlem med angst, så har jeg sett på nært hold om hvor vondt h*n hadde det når de dårlige periodene kom. Hjelper ikke å si at "du må ta deg sammen" når det står på som verst. Er ingen, absolutt ingen som ønsker å ha det så vondt.

Anonymkode: 57283...d03

[AnonymBruker]

Altså, hver gang personer i familien min har bedt meg ta meg sammen har jeg bare følt meg som en byrde for å ikke kunne gjøre nettopp det, so I wouldn't preach about this in the real world. 

 

Anonymkode: 1d74d...344

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Altså, hver gang personer i familien min har bedt meg ta meg sammen har jeg bare følt meg som en byrde for å ikke kunne gjøre nettopp det, so I wouldn't preach about this in the real world. 

 

Anonymkode: 1d74d...344

Selvsagt hjelper det ikke å be noen ta seg sammen. Cluet er at man (noen) når et punkt der man skjønner selv at man er nødt til å ta seg sammen og selv gjøre de endringene som skal til for at man skal få det bra med seg selv. Det er selvsagt ikke gjort på en dag. «Å ta seg sammen» er også selvsagt bare et enkelt begrep på hele den prosessen. 

Anonymkode: aa31d...72b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt hjelper det ikke å be noen ta seg sammen. Cluet er at man (noen) når et punkt der man skjønner selv at man er nødt til å ta seg sammen og selv gjøre de endringene som skal til for at man skal få det bra med seg selv. Det er selvsagt ikke gjort på en dag. «Å ta seg sammen» er også selvsagt bare et enkelt begrep på hele den prosessen. 

Anonymkode: aa31d...72b

No shit. 

Anonymkode: 1d74d...344

[AnonymBruker]

For NOEN hjelper det å tørre å gjøre en forandring i livet, følge drømmer i stedet for å slite på en jobb man ikke trives i f.eks. Velge å flytte fra et sted man mistrives , velge å være seg sjøl. Men det krever mot og å jobbe, og det er vondt mens det pågår. Å bare synes synd i seg sjøl og si at " greier ikke, orker ikke" har aldri hjulpet noen. 

 

Anonymkode: 8af15...f50

[AnonymBruker]

Hvordan kan psykisk lidelse kobles til "greier ikke". Er det dere folk tror alt handler om? 

Anonymkode: 1d74d...344

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og selvfølgelig føler alle seg personlig angrepet. Ts sier jo «noen av dere...». Altså ikke absolutt alle som sliter psykisk.

Ts, jeg er helt enig. For noen, inkl meg selv, hjelper det å bare ta seg sammen. Jo mer jeg dyrket problemene ved å snakke om det i det vide og det brede, jo verre hadde jeg det. 
 

Anonymkode: aa31d...72b

Dette hjelper ikke å si her inne. Her har alle så vondt, så vondt og TS er en tulling.

Selv om du setter ord på det her, hjelper det fint lite.

Anonymkode: f6bc1...e41

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette hjelper ikke å si her inne. Her har alle så vondt, så vondt og TS er en tulling.

Selv om du setter ord på det her, hjelper det fint lite.

Anonymkode: f6bc1...e41

I know.. 

Anonymkode: aa31d...72b

[AnonymBruker]

13 år tok det meg å få nok hjelp til å lære hvordan jeg skulle "ta meg sammen", for min del var det kognotiv terapi og ABCD modellen på spesifikke problemer. Jeg hadde aldri hørt om det før og fulgte de vanlige greiene som tur, mindfullness, tid o.s.v. Tre år siden jeg ble introdusert for det, brukte 1 1/2 år hos DPS og hos en psykiater og jeg er på et helt annet sted i dag enn det jeg var for tre år sia. Hadde jeg blitt forklart og vist det for 13 år hadde jeg garantert spart meg for 10 av de åra jeg har slitt.

Anonymkode: a5405...2f4

[AnonymBruker]

Hvorfor må folk absolutt bli så krenka av at noen ytrer seg om psykisk sykdom og ikke er enige med de som mener de har en psykisk sykdom, for å si det slik?

Krenkesykdommen er visst større og alvorligere enn de fleste sykdommer.

Anonymkode: 65032...994

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og selvfølgelig føler alle seg personlig angrepet. Ts sier jo «noen av dere...». Altså ikke absolutt alle som sliter psykisk.

Ts, jeg er helt enig. For noen, inkl meg selv, hjelper det å bare ta seg sammen. Jo mer jeg dyrket problemene ved å snakke om det i det vide og det brede, jo verre hadde jeg det. 
 

Anonymkode: aa31d...72b

Helt enig, men folk elsker å bli krenka og leter hele tiden etter noe å bli krenka over.

Anonymkode: 65032...994

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må folk absolutt bli så krenka av at noen ytrer seg om psykisk sykdom og ikke er enige med de som mener de har en psykisk sykdom, for å si det slik?

 

Anonymkode: 65032...994

Mener de har en psykisk sykdom? Du er klar over at de fleste blir utredet over flere uker og får diagnosen av fagfolk?

Anonymkode: 76e5f...d16