Trives du uten nære venner? Jeg gjør!

[AnonymBruker]

Nei. 

Du har bekjente. Du har noen å finne på ting med. Da skjønner ikke hvordan det er å ha absolutt ingen. Å ikke ha noen å ringe. Ingen å finne på ting med. 

Anonymkode: 0143c...9f5

[Gjest ti10]

Er delvis enig med deg, men det med at det finnes en sjef i alle vennegjenger som skal bestemme over de andre, er vel et et ungdomsskole-/videregåendefenomen? Jeg tror ikke det er så mange voksne, oppegående mennesker som har det sånn med vennene sine.

[AnonymBruker]

Jeg har en nær venninne fra barndommen + en søster som jeg har et veldig nært forhold til, og det holder i massevis for meg. Litt tilbake i tid bodde jeg 3 år langt nord i landet, og der hadde jeg ingen venner som jeg var sammen med på fritiden. Det fungerte også helt fint for meg, jeg trives veldig godt i eget selskap og jeg hadde en super arbeidsplass med gode kollegaer og dermed hadde jeg litt sosialt samspill med andre.  

Hvis man hverken har venner, familie eller kollegaer så tror jeg det går på helsa løs etter hvert...   Da vil jeg råde dem til å bli med i en organisasjon (f.eks Røde Kors), begynne med lagidrett, eller gjøre andre ting hvor man helt automatisk får kontakt med andre. Selv om man ikke automatisk får nære venner der, så har man noe felles og man treffer andre mennesker.  Et annet tips er å skaffe seg hund dersom forholdene ligger til rette. Da får du både gleden av å vite at noen trenger deg, og en bestevenn ❤️

 

Anonymkode: 35556...681

[Pipaluk]

ti10 skrev (2 timer siden):

Er delvis enig med deg, men det med at det finnes en sjef i alle vennegjenger som skal bestemme over de andre, er vel et et ungdomsskole-/videregåendefenomen? Jeg tror ikke det er så mange voksne, oppegående mennesker som har det sånn med vennene sine.

Jeg tror faktisk at det er et vanlig fenomen i alle vennegjenger. Det er ofte en som er primus motor og får igang ting. Personen kan også ha sterk personlighet, og påvirke de andre. Vi tenker ofte ikke sjef, som i andre settinger, men det er klart at noen er mer ledertyper enn andre.  Har opplevd det i to vennegjenger. I én ble det rabalder, da konfliktskye meg endelig tok til motmæle og sa hva jeg syntes om det. 

[Gjest ti10]

Pipaluk skrev (1 time siden):

Jeg tror faktisk at det er et vanlig fenomen i alle vennegjenger. Det er ofte en som er primus motor og får igang ting. Personen kan også ha sterk personlighet, og påvirke de andre. Vi tenker ofte ikke sjef, som i andre settinger, men det er klart at noen er mer ledertyper enn andre.  Har opplevd det i to vennegjenger. I én ble det rabalder, da konfliktskye meg endelig tok til motmæle og sa hva jeg syntes om det. 

Jeg skjønner hva du mener, men det er forskjell på å være initiativrik og sjefete. Hvis en person foreslår å gå ut for å spise, spør hvor folk vil gå og påtar seg å bestille bord, er det jo ikke noe galt i det. Noen må jo være den som tar initiativet. Men hvis denne personen begynner å legge føringer uten grunn, det må være hennes nabolag fordi hun ikke gidder å ta bussen, bestille et dyrt sted selv om alle ikke har råd, rakke ned på vegetarianere, allergikere eller at folk trenger barnevakt osv., da vil jeg si at personen er sjefete. Det forekommer sikkert, men det er vel ikke akkurat vanlig blant voksne folk. 

Det er uansett forskjell på å foreslå og komme idéer og å bestemme og tre egne meninger ned over hodet på folk

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure på om jeg må akseptere at det er slik jeg er. Jeg går hele tiden og føler på at jeg er annerledes og mislykket fordi jeg ikke har så mange å omgås, og ikke blir kjent med nye så lett. Men det er vel fordi jeg egentlig synes det er krevende å omgås andre folk, og at jeg trives best alene eller med familien. Jeg savner veldig å ha en vennefamilie her hvor vi bor, som vi kan være avslappet sammen med, og som ikke oppleves som krevende. 

Jeg har venner litt rundt omkring som jeg holder kontakten med og treffes til en kaffe eller middag inniblandt, og det er veldig hyggelig. Men jeg synes det blir masete om man skal treffes flere ganger i uka liksom. 

Det som gjør det mest vanskelig, er kommentarer man får fra andre folk. "Har dere omgang med naboene da", "skal dere på ferietur alene"... det er liksom forventet at man har masse sosial omgang. Det er det som er "riktig".

Også er det sårt når alle de man treffer alltid snakker om alle de man egentlig er venner med liksom - alle de man omgås og alt det morsomme de har gjort. Da føler man seg ganske teit:/

Anonymkode: 8af61...961

[te_groupies]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2020 den 16.03):

En litt annerledes tråd. Mange klager over at de ikke har venner.

Venner og bekjentskap er jo to forskjellige ting.

Jeg har mange bekjente som jeg gjør ting sammen med, synes dette funker utrolig bra. Man kan lettere si NEI til ting når man ønsker det, slipper å forklare.

Når man er ferdig med tiden sammen er det hjem å slappe av i eget selskap 🙂 Utrolig befriende, har ingen man skal tilfredstille eller høre til en slitsom venninnegjeng der man alltid her en leder som skal bestemme over andre.

Jeg liker heller ikke folk som går rundt å spør hva andre skal, hvor har du vært, hva driver du med. Dette synes jeg er helt idiotiske spørsmål.

🙂 

Anonymkode: 4f49e...ee0

gjør mange det? Hvor mange er mange? Vet ikke, opplever ikke dette. 

[AnonymBruker]

Vi har noen vennepar men dette er mer overfladisk. Vi treffer de iblant på middag o.l. Ellers har jeg kun EN venninne som jeg deler alt med og som er veldig nære. Men hun bor på andre siden av landet og vi snakker derfor kun i telefonen sammen. Synes dette er veldig avslappende og komfortabelt. Jeg trenger ikke å ha folk oppå meg. Hater å snakke i telefonen med andre, men med henne er det en god og givende vane. Liker ikke å ha flere nære enn dette. Har mann og barn og de oppfyller tiden min. 

Anonymkode: d9091...61c

[AnonymBruker]

Folk man finner på ting med er jo venner, ikke bekjente? Trenger ikke være bestevenner for å kalle det venner. Bekjent er noen man er på hils med, og kanskje prater med hvis man treffer tilfeldig.

For øvrig er jeg enig med innholdet til HI, jeg trives best uten nære venner. Føler meg fort invadert, eller at det kreves en masse av meg som jeg ikke har mulighet til å gi. Pluss den evige rivaliseringen i vennegjenger: sammenligning av barn, karriere, hus og så videre. Sikkert ikke alle gjenger som er slik, men ofte nok at én person er det.

Anonymkode: 0c3f8...b53

[AnonymBruker]

Jeg trodde det, helt til jeg fikk meg nære venninner. Nå er jeg kjempeglad for de og ser at jeg har det bedre. Allikevel så er jeg ikke den mest sosiale og trenger ikke snakke/ se de hele tiden, men det er godt å vite at jeg har noen. Jeg har venninner som forstår at det kan gå litt tid mellom det sosiale og som er like gode uansett. 

Anonymkode: 6c1a8...49c

[Pipaluk]

Det er et Ole Brum sitat som jeg har bitt meg merke i  "Så heldig jeg er som har  noen  det er vanskelig å si farvel til"

Det er på godt og vondt det der. Hadde jeg ikke opplevd personen som en nær venn, så hadde jeg vel heller opplevd sorg ved at hun flyttet langt bort.  Så dere som er fornøyd med å ikke ha nære venner, slipper denne problemstillingen. 

Endret 19. januar 2021 av Pipaluk

[NewStart87]

Jeg er introvert og stortrives alene! Hadde mange venner da jeg var yngre, men hvor gode mange av dem var kan jo diskuteres. Med alderen har også kontakten med mange dabbet av som følge av barn, mann og tidsklemma. Jeg syntes det er deilig å slippe falske venninners kamp om hvem som får mest oppmerksomhet fra andre menn og uthenging. Jeg er for gammel til det tullet nå. Har tre gode venninner som jeg ser en sjelden gang og jevnlig har kontakt med over some. Syntes det er veldig greit! 

[AnonymBruker]

Jeg er mann, nyskilt, har bodd i mange år på ektefelles hjemsted, og opparbeidet meg dessverre ikke noe sosialt fellesskap da jeg følte at jeg hadde nok med henne og barna, og hennes familie. Det fylte mine hverdager og ferier. Nå etter skilsmissen har jeg ingen nærme bekjente. Gikk fra "fullt hus og ting som skjedde hele tiden", til helt stille og lange dager....... Barna er store, men de er mest inn og ut hos ekskona, men kommer av og til hit også. Må legge til at jeg har en jobb/selvstendig næringsdrivende som gjør at jeg har hjemmekontor og jobber alene via data. Har noen fjerne venner som skriver og snapper litt, og telefonkontakt med familie som bor på et helt annet sted i landet. De er jo opptatt med sitt og sine familier, barn og barnebarn. Sikkert mange som har det som meg. Noen har hatt det slik i flere tiår, men det er nytt for meg og det tærer psykisk på. Ganske tungt, og går nå til psykolog. Og koronaen hjelper ikke på...... Vil man bli vandt til en slik tilværelse? Jeg har egentlig aldri vært alene. 

Anonymkode: 1028c...4e1

[Gjest TheCatLady]

Nei, synes det er kjipt å bare ha bekjente. Å ha noen nære venner synes jeg er bedre, men har ikke behov for vennegjenger. Jeg trives godt i eget selskap og har null problemer med å underholde meg selv, men jeg så stor forskjell på det å ha noen og det å ikke ha noen. 

Jeg vil heller være selektiv med mine venner enn å ha mange bekjente, men det å det er bedre å ha noen som kanskje ikke er så nær enn å ikke ha noen. Jeg hadde ikke noen i mange år og det er ikke spesielt gøy, men nå har jeg ei som kanskje ikke er veldig nær, men som jeg treffer og finner på ting med når jeg ser henne. 

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde en venn jeg kunne snakke fortrolig med. 

Jeg har overhodet ikke behov for venner som skal treffes hele tiden, eller prate sammen hele tiden. Tvert imot, det får jeg helt klaus av å tenke på. Jeg er superduperintrovert, og liker meg best alene. 

Men det hadde vært kjekt at når noe stort skjedde i livet mitt, enten positivt eller negativt, så hadde jeg noen å prate med det om, som faktisk brydde seg om meg. 

Anonymkode: eb369...20f

[AnonymBruker]

Deilig å ikke ha masse venner å forholde seg til, det er faktisk veldig krevende. Å ha venninner som må ha støtte og råd til alt mulig, en skulder å gråte på. Å takle livet selv er veldig viktig, du skal ikke ha noen du trenger å støtte deg på. Bli selvstendig, kom deg ut i verden på reise og opplev. Da vil du få et helt nytt syn på livet.

Tiden er knapp i livet, bruk den riktig. Tenk på all tid du bruker på "venninner", for  høre til en gjeng. Sitter å hører på tåkeprat i timesvis, tomprat. Ting som er helt ute av interesse, bare for å være grei.

Ta egne valg i livet.

Anonymkode: df1f0...b16

[AnonymBruker]

Synes det er litt trist å lese at så mange mener de har det bedre uten venner. Da har man kanskje ikke de riktige vennene? 

Gode relasjoner er noe av det viktigste vi har i livet, og vi mennesker er flokkdyr. Det ligger i oss å være mest lykkelig når du føler en tilhørighet til noe(n) 

Dersom du har venner som du bare føler maser og krever av deg, uten at det gir noe tilbake, så tenker jeg at det ikke er noe særlig liv laga, men at man heller bør prøve å finne seg andre venner. 

😛

Anonymkode: 14dbe...2a0

[miaw]

Jeg tror ikke noe på at noen trives uten venner. Da har man bare ikke funnet de riktige vennene. 

[AnonymBruker]

miaw skrev (29 minutter siden):

Jeg tror ikke noe på at noen trives uten venner. Da har man bare ikke funnet de riktige vennene. 

Mange måter å se det på, alle trenger ikke nære venner. Får nok av det de har på jobben for eks, kollegaer. Eller møter mennesker på andre arenaer.

Det viktigste i dag er å ha et godt forhold til seg selv, det er det veldig mange som ikke har.

Anonymkode: df1f0...b16

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (På 17.1.2021 den 11.53):

Jeg tror faktisk at det er et vanlig fenomen i alle vennegjenger. Det er ofte en som er primus motor og får igang ting. Personen kan også ha sterk personlighet, og påvirke de andre. Vi tenker ofte ikke sjef, som i andre settinger, men det er klart at noen er mer ledertyper enn andre.  Har opplevd det i to vennegjenger. I én ble det rabalder, da konfliktskye meg endelig tok til motmæle og sa hva jeg syntes om det. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Vi er en venninnegjeng med voksne damer og det er ingen som er sjef eller er primus motor. Vi bytter på å ta initiativ til å finne på noe.

Selvsagt må noen ta initiativ ellers skjer jo ingenting. Man kan ikke sitte 8 stk og vente på at de andre skal ta kontakt eller foreslå å møtes.

Anonymkode: 28634...9bd