Sliter psykisk pga at jeg blir eldre.

[AnonymBruker]

Jeg er nå 30 år, ikke så lenge til jeg blir 31 år. Jeg sliter ekstremt mye med at jeg ikke er ung lengre, at tyveårene er ferdig. Da jeg ble 30 var jeg svært deprimert rundt og etter bursdagen min. 

Jeg tenker nesten hver eneste dag på at jeg nå må liksom skal være så voksen, og at utseende blir eldre. Jeg har tatt botox og fillers på noen rynker, men selvom det funker akkurat nå- så funker ikke det i lengden. En dag vil ikke det se naturlig ut lengre, og jeg gruer meg til det. Det siste året har jeg fått nye linjer ganske ofte 7 ansiktet, og fått en del grå hår. Jeg gjør alt jeg kan for å se ung ut, spiser, trener og lever sunt, men aldereren kommer snart å hentet meg. 

Jeg er svært deprimert pga dette, og selvom kanskje andre tenker at dette er et teit problem, så er det ikke det for meg. 

Jeg tror det handler om at jeg ikke har kommet noe lengre i livet enn hva jeg var egentlig for 10 år siden, og nå forsvinner det eneste jeg hadde sakte, men sikkert- utseende. 

Jeg savner også vennegjengen, festene og det å leve livet og finne på mye gøy som før. Ingen har tid til det lengre. Sammen med å føle meg ensom, lite verdt, ikke kommet meg noen vei og å bli eldre så fader jeg også innvendig. Jeg har bare lyst til å sove og aldri trenge å stå opp og møte hverdagen. Jeg hater at snart de siste unge trekkene mine er borte,jeg er ikke klar for å bli eldre. Selvom alternativet er værre. Jeg er liksom ikke klar for å være 30+ og møte et krav om å være ordentlig voksen på alt, og ikke klar for å se eldre ut. Jeg sliter så ekstremt med dette, at jeg snart møter veggen. Jeg er også redd jeg ikke skal finne meg en kjæreste, mtp at mange menn ønsker yngre og vakre damer. Jeg er redd for at menn ikke vil ha meg snart lengre når jeg ser eldre og mer sliten ut. 

Er det noen andre som har det sånn, eller har hatt det sånn? Hvordan jobbet dere med det, gikk det over en dag? 

Anonymkode: 078b2...1f5

[AnonymBruker]

Er 38 og tror desverre det bare blir verre.. 

 

Anonymkode: a554c...afa

[AnonymBruker]

Jeg snudde det. 

Når du er 40 kommer du til å savne utseendet da du var 30. Når du er 50 kommer du til å savne å være 40. Så hvorfor bruke 30- og 40 årene på å se bakover i stedet for fremover.

Deretter så jeg på hva som er positivt nå, som jeg ikke hadde før. En stabil mann, god råd, karriere, fin bolig. Og ikke minst en selvsikkerhet og trygghet som jeg virkelig ikke hadde tidlig i 20-årene. Noe har du, selv om du selv føler det er lite. Om ikke er det her du bør legge fokuset ditt, ikke på utseendet. 

Det er lett å gi utseende for mye vekt. Når det egentlig bare er en liten del av hvem man er som menneske. 

Anonymkode: da425...4c4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg snudde det. 

Når du er 40 kommer du til å savne utseendet da du var 30. Når du er 50 kommer du til å savne å være 40. Så hvorfor bruke 30- og 40 årene på å se bakover i stedet for fremover.

Deretter så jeg på hva som er positivt nå, som jeg ikke hadde før. En stabil mann, god råd, karriere, fin bolig. Og ikke minst en selvsikkerhet og trygghet som jeg virkelig ikke hadde tidlig i 20-årene. Noe har du, selv om du selv føler det er lite. Om ikke er det her du bør legge fokuset ditt, ikke på utseendet. 

Det er lett å gi utseende for mye vekt. Når det egentlig bare er en liten del av hvem man er som menneske. 

Anonymkode: da425...4c4

 

PS - jeg uttaler meg som 40-åring. Og har selvfølgelig ting mer "på stell" enn da jeg var 30. 

Anonymkode: da425...4c4

[SoWhat?]

Du er ikke unormal! Men noen sliter hardere enn andre, og der er nok du. Det er litt ulikt når man får den "alderspanikken", og min veninne fikk det som 25-åring! Ble ordentlig deprimert og litt panisk. Jeg vet ikke om veldig pene kvinner sliter mer enn ordinære, for hun er også vakker. Det blir jo mye oppmerksomhet og goodwill pga utseendet, så det er jo forståelig. 

Selv ble jeg ikke deprimert, men følte meg utenfor på byen osv  Følte meg for "gammel" blant noen og tjue-åringene.

Det går over. Jeg tenker at noen vil be deg gå til psykolog, og mulig det er en god idé. Men det er ihvertfall vanlig å føle det sånn, og så venner en seg fint til tanken på å bli eldre. Og husk bare at du faktisk er ung enda! 

🙂 må forresten legge til at venninnen min fremdeles er vakker. Og du er garantert pen. Men utseendet er ikke alt. Det vil du nok også erfare! 

Endret 28. september 2020 av SoWhat?

[Ytdhd]

Jeg er snart 28, og kjenner litt på det samme. Ikke når det gjelder utseende, men kjenner på det at jeg begynner å nærme meg 30 og jeg ikke har lenge igjen av 20-årene. 

Merker at jeg er blitt flinkere til å disponere tiden min, og tar bedre valg. Spiser sunnere og tar bedre vare på meg selv, og er i tillegg blitt tryggere på meg selv. 

Jeg tror det kan være lurt å ha fokus på at du fremdeles er relativt ung i en alder av 30. Ikke er du "gamlis" heller, du begynner bare å bli mer voksen  

Endret 28. september 2020 av Ytdhd

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

30 årene var kjempebra for meg. 40 årene enda bedre. Nå er jeg 50 og stortrives. Har ikke noen rynker av betydelig art, noen fine linjer bare, menn snur seg fremdeles etter meg, noe jeg aldri trodde skulle skje da jeg var yngre, men jeg har tatt godt vare på meg selv med gode hudkremer og er glad i sunn mat og lett trening. Da jeg var yngre trodde jeg at når man ble 50 ble man kjærringete, men det er faktisk helt opp til en selv. Min erfaring er at livet bare blir bedre, man blir tryggere på seg selv og er lite opptatt av andres meninger om hva man selv gjør og mener. Du er bare 31 og har mange gode år foran deg. Opp med humøret, the best is yet to come

Anonymkode: 30d51...d5a

[AnonymBruker]

Jeg ble nettopp 27 og kjenner på den samme paniske følelsen.

Dette høres utrolig overfladisk og helt grusomt ut, men det er faktisk mye av det jeg føler på. Jeg har lagt veldig mye verdi i mitt eget utseende og kroppen min (usunt mye), og følt mye stas over å ha det mange vil ha; nemlig ungdommelighet. Men livet går så SINNSYKT fort, at alt dette er jo over på nærmest et blunk. Når jeg tenker på at jeg også skal bli "en av de gamle" en gang (faktisk veldig snart), kjenner jeg at jeg blir deprimert. 

Jeg vet at utseende ikke har noen verdens ting å si for hvor lykkelig man kan være, og samboeren min insisterer på at det ikke kunne falt ham inn å elske meg noe som helst mindre når jeg får rynker og hengepupper. "Jeg kunne ikke brydd meg mindre, det er jo det som er inni hodet og hjertet ditt jeg elsker deg for", sier han. Men jeg klarer på en måte ikke å tro at dette kan være sant, når biologiske instinkter sies å være så sterkt forankret hos menn. "Alle menn vi jo ha unge jenter" har liksom blitt predikert så ofte at det nærmest fremstår som en etablert sannhet, selv om det ikke nødvendigvis er det.

Samboeren min kommer jo til å være mannen i mitt liv selv om han blir mer skrukkete og dratt, så egentlig ulogisk at dette ikke kan være tilfellet for menn også. Tror vi kvinner har blitt ganske fucka av media og internett opp igjennom... 🤐

Anonymkode: a2da7...ce4

[AnonymBruker]

Tror dere vil like alternativet med å ikke bli eldre dårligere.

Hilsen dame 55  

Anonymkode: 036b0...a72

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med det samme i ti år nå

Det som var vanskeligst før, var at jeg ønsket meg mann og barn, og da var det veldig vanskelig når jeg ble eldre og eldre, og ingen mann eller barn var i sikte. 

Nå er jeg 38, samboer og gravid med barn nr 2, og nå har jeg mindre imot å bli eldre. Men, jeg kjenner litt på at jeg snart er i førtiårene... 

Anonymkode: 020f2...504

[AnonymBruker]

Vetdu, slutt med dette. Du er bare 31 og forhåpentligvis frisk? Vær sjeleglad for det! Du bruker faktisk opp energi på helt tullete ting. Dropp det, glem det. Lev livet ditt 🌸

Anonymkode: a4fbf...88e

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat like gammel som deg, men jeg har ikke feiret bursdagen min siden jeg fylte 17. Ble kronisk syk da jeg var 15, og ble plutselig veldig syk da jeg var 17. Måtte slutte på skolen og mistet kontakten med vennene mine. Og har v.ørt inn og ut av sykehus, sykehjem og soverommet hos mamma og pappa i alle årene siden. Klarer ikke sitte oppreist på en stol, ligger i sengen eller spennes fast i en rullestol. Har ingen venner. Har aldri hatt en jobb. Aldri drukket alkohol. Husker ikke hvordan det er å gå på ski eller bade i sjøen om sommeren. Føler jeg har gått glipp av veldig mye. 
Men jeg har heldigvis mamma og pappa som tar vare på meg. Heldigvis har jeg en god seng. Heldigvis orker jeg å være litt på nett i dag. På lørdag skal jeg spise en kjempegod kyllinggryte som mamma skal lage, gleder meg masse til det.   
Og heldigvis har jeg ikke energi til å bry meg om utseendet mitt. Haha Annet enn at det er deilig med ren pysj og rent sengetøy innimellom.
Til alle dere som sløser vekk livet deres på å finne en måte å stanse tiden eller gå bakover i tiden på: God bedring! 

Anonymkode: 07150...e0e