Er så lei meg..

[AnonymBruker]

Har vært en tøff uke. Eller uker.

Jeg burde prise meg lykkelig over å ha fast jobb og bolig, men jeg er så lei meg i dag at jeg gråt som faen i bilen på vei hjem. Jobben er svært krevende, med mye trusler, vold, lite kontorplass/stue/kjøkken på totalt ca 20 kvm fordelt på minst 4 mennesker til enhver tid, tidvis ekstremt travelt og tidvis helt rolig, og nå for tiden føles kollegene (mine som jeg ellers er veldig glad i og jobber bra med)  som noen udugelige, masete idioter uten evne til å ta hensyn. Siden vi bare har ett rom har vi ingen andre steder å "rømme" til for å få arbeidsfred. Jeg føler at jeg må gjøre "alt", blir bedt om å gjøre ting/sjekke opp i saker(mens jeg gjør 4 andre ting) som vedkommede helt fint kan gjøre selv og burde sett/hørt/forstått at jeg var opptatt. f.eks at jeg prater med en bruker som skriker at han skal knuse en rute med skallen min, mens telefonen ringer (ingen svarer selvsagt, de sitter på instagram), en rørlegger ringer på og jeg har to rapporter å skrive samme dagen pluss avvik. Jeg må faktisk be dem om å gjøre de andre tingene, for de evner ikke å se det selv. Føler jeg for tiden. Absolutt ikke alltid. 

Jeg fikk masse ros av sjefen i dag, men den gleden forsvant da en kollega beskyte meg for noe alvorlig foran sjefen som jeg ikke hadde gjort og la all skyld på meg da jeg forklarte hva som hadde hendt ved å vrenge virkeligheten til det ugjenkjennelige for så å være "kjernekaren" som styrer samtalen til hva vi burde gjøre videre i saken før jeg har uttalt meg skikkelig. En kollega jeg egentlig satte pris på, men nå ikke aner hvor jeg har. Jeg tror kollegaen gjorde det fordi jeg fikk ros, og kollega ville dytte meg tilbake til skyggen hvor jeg vanligvis er. Jeg stikker meg ikke noe særlig ut på jobben, men gjør arbeidsoppgavene mine bra og får resultater deretter. 

Driver å bytter jobb, har tenkt på det lenge før denne dårlige perioden jeg er i . Men i ett tøft arbeidsmarket er det utrolig vanskelig, og jeg har siste 5 mnd sendt over 140 søknader på over 300 stillinger. Ett intervju som jeg ikke har hørt noe fra, det er en mnd siden. Jeg studerer på siden av jobben for å kvalifisere bedre for de stillingene jeg har lyst på. Jeg er absolutt kvalifisert på stillingene jeg søker, men man kan alltid bli bedre. 

Brillene mine ble knust på jobb, men det er ett helvette å få erstattet nye siden jobben er så treg. Så jeg sitter å har vont i hode hele dagen fordi jeg konsentrerer meg sånn. 

Hærverk på bilen (ikke på jobb), så den er inne på verksted så jeg må ta kollektiv til og fra jobb. Nå tar det ca 90 min per vei mot tidligere 30-40 min, siden bussen også står. Så må jeg sykle til toget, så bytte til trikk, så sykle til jobb. 

Mobilen er knust, jeg klarte å miste den i bakken med skjermen først. Og jeg har veldig god beskyttelse på, nettopp for å beskytte den. 

Tørr ikke å få barn med mannen enda, vil ha en jobb innen feltet jeg er utdannet som først, ellers er det "umulig" å få jobb. Stedet jeg bor er ikke egnet for barn, så da må vi også flytte. 

Savner familien. Savner mamma og pappa. De er på forskjellige kanter av landet, og begge har flyttet langt vekk fra der jeg er oppvokst så jeg kan aldri flytte "hjem" uten å også velge vekk å bo i nærheten av minst en av familiene mine. 

Savner vennene mine. De bor der jeg ønsker å jobbe og bo, ca 5 timer unna. De har begynt å få barn nr 2. og jeg har ikke engang 1. 

Føler meg lammet, sint, frustrert. Vil bare grine og sove. Orker ingenting, ikke gå ut, ikke trene, ikke studere, ikke ha sex, ikke sminke meg, ikke rydde eller vaske. Jeg dusjer hver dag, så personlig hygiene og rene klær er på plass. Det ser helt ok ut hjemme hos meg, men ser støv og klær på tørkestativet har vært tørt i tre dager uten at jeg har gjort noe. 

Jeg savner mening med tilværelsen. Savner mestring. Var i en lignende situasjon i fjord da jeg fullførte masteren, til tross for C, B og noen Aer på vitnemålet. Er det normalt å ha det slik i perioder? Hvor alt er galt og man ikke finner glede i noe? Ser nå på favorittfilmen min som vanligvis får meg til å danse, synge, smile og leve meg inn i filmen, men nå må jeg konsentrere meg for å huske å puste. 

Unnskyld for langt innlegg, måtte bare få det ut. 

Anonymkode: 17a32...482

[AnonymBruker]

Dra til legen en tur. Lavt eller høyt stoffskifte kan du få sånne symptomer av. Jeg blir nesten deprimert hvis jeg har lavt jernlager. 

Er det ingenting så er det greit å gå snakket med noen tror jeg.. 

Anonymkode: 58b75...caf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dra til legen en tur. Lavt eller høyt stoffskifte kan du få sånne symptomer av. Jeg blir nesten deprimert hvis jeg har lavt jernlager. 

Er det ingenting så er det greit å gå snakket med noen tror jeg.. 

Anonymkode: 58b75...caf

Når du nevner det har jeg faktisk lavt stoffskifte som jeg har glemt å ta levaxin for i kaoset. Takk for påminnelsen ❤️ 

Anonymkode: 17a32...482

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når du nevner det har jeg faktisk lavt stoffskifte som jeg har glemt å ta levaxin for i kaoset. Takk for påminnelsen ❤️ 

Anonymkode: 17a32...482

Kan være lurt å ta en ny blodprøve om det er lenge siden sist, med tanke på doseringen. 

Anonymkode: ae970...e14