Singel..............

[reddelinnea]

Jeg er singel jeg og det er veldig flaut og pinlig siden jeg er 25 år og aldri vært sammen med noen. Jeg har ikke pratet med noen gutter engang, ikke holt i hånda heller. Jeg er helt uerfaren. Men jeg klarer bare ikke å ha øyekontakt fordi jeg har sånn sosialangst. Synes det er veldig flaut, men jeg klarer ikke å gå bort til andre å prate. Også sitter jeg bare inne. Og det er jo liksom ingen som kommer å ringer på døra hjemme?

[Anglofil]

Hei du!

Jeg skjønner deg veldig godt! Selv er jeg 18 år, fyller 19 dette året, og har selv aldri hatt kjæreste. Dette har selvsagt preget meg en del, fordi det forsterker en følelse av å måtte bli ufrivillig alene. Det at jeg ble mobbet i mange år har helt klart preget meg, redselen for å gjøre noe galt er stor, spesielt når det kommer til kjærligheten og det mannelige kjønn. Jeg klarer meg bra ellers i livet, har gode venner, har gjort det bra på skolen, skal begynne på studier, har trent mye, og er aktiv politisk. Men å kunne uttrykke mine innerste romantiske følelser forblir vanskelig. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg gjør det, blir fryktelig sjenert, osv. Jeg er generelt sett sjenert, men når det gjelder kjærligheten så blir det annerledes. Jeg har ikke noe problem å holde 17. mai-taler eller engasjere meg ellers, men å rett og slett få meg selv til å tro at en gutt faktisk kan like meg, finner jeg fryktelig vanskelig. Jeg liker meg selv, men har vanskeligheter med å forstå at andre gjør det.

Derfor har jeg kommet i en ond sirkel, hvor jeg føler meg misslykket fordi jeg ikke får meg kjæreste, at jeg ikke får uttrykt meg slik jeg vil, samtidig som jeg vil "finne den rette", eller ihvertfall en som er glad i meg. Ja, jeg er jomfru og ukyssa, det plager meg ikke, for jeg vil vente på noen som fortjener det, men jeg sliter med følelsen av å ikke bli elsket.

Mvh Yvonne

[Gjest Ananas]

Yvonne: Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg er 30 år gammel og mann og nesten et uskrevet ark romantisk sett.

For min del tror jeg det henger en del sammen med mobbing jeg var utsatt for som liten. Det er utrolig hvordan mønstre som blir fastlagt i barndommen kan sitte igjen i voksen alder.

[Anglofil]

Ja, det legger seg på ens tanker og bevissthet, man vil gjerne gjøre noe annet, men er for redd og tør ikke. Jeg har ikke problemer med å bli venner med gutter, men noe mer blir vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram, hvordan jeg skal oppføre meg, hva som er "lov" og ikke "lov".

Mvh Yvonne

[Gjest lurven]

Tror det har noe med selvtillit å gjøre, selvtillit er attraktivt så hvis man har god selvtillit får man jo mer sjans hos det andre kjønn.

men det tar tid å bygge opp selvtilliten det er ikke gjort over natta.

Men noen ganger må man ta noen sjanser, kan ikke gå rundt å være redd hele livet.

[Anglofil]

Vel, min selvtillitt er forsåvidt ikke dårlig, fordi jeg har ikke noen problemer med å "elske meg selv". Men det er verre å kunne dømme om andre gjør det. Og det er svært lett å si at "det er jo bare å ta sjansen", nei, for meg så har det ikke vært det. Jeg gjorde det jeg, jeg tok mot til meg, det tok meg 4 år, men ble avvist. Så det er ikke lett å komme tilbake og fortsette som før.

Mvh Yvonne

Endret 24. juli 2005 av yvonne

[Gjest lurven]

nei vet det ikke er lett å bli avvist, men det er noe som skjer med alle, men hvis du tar sjansen litt oftere, så vil det med stor sannsynlighet gå bra.

[Anglofil]

Dette handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg klarer det ikke. Simpelthen fordi jeg føler jeg ikke er verdig noens kjærlighet(når det gjelder det mannlige kjønn), langt mindre føler jeg at noen vil ha meg. For meg er avvisningen bare en bekreftelse på hva jeg har slitt med lenge, at ingen vil ha meg. Jeg er ikke ute etter å bli trøstet, men for meg er dette en virkelighet. Dette stammer fra da jeg ble mobbet, og det vil alltid sitte i meg. At det har skjedd mange før meg er mye mulig, jeg har ikke sagt at jeg er den eneste, men det hjelper ikke meg mye. Jeg kan bare forholde meg til de følelsene jeg sliter med.

Mvh Yvonne

[Usikker]

Yvonne - der "traff du spiker'n på hodet". Jeg kjente meg så godt igjen

(unntagen mobbingen)

[Gjest lurven]

Dette handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg klarer det ikke. Simpelthen fordi jeg føler jeg ikke er verdig noens kjærlighet(når det gjelder det mannlige kjønn), langt mindre føler jeg at noen vil ha meg. For meg er avvisningen bare en bekreftelse på hva jeg har slitt med lenge, at ingen vil ha meg. Jeg er ikke ute etter å bli trøstet, men for meg er dette en virkelighet. Dette stammer fra da jeg ble mobbet, og det vil alltid sitte i meg. At det har skjedd mange før meg er mye mulig, jeg har ikke sagt at jeg er den eneste, men det hjelper ikke meg mye. Jeg kan bare forholde meg til de følelsene jeg sliter med.

Mvh Yvonne

←

grunnen til at du ikke klarer det er vel pga dårlig selvtillit når det kommer til det andre kjønn, det blir jo en ond sirkel, når du ikke tør/klarer å prøve vil du heller ikke treffe noen, noe som kanskje vil føre til at selvtilliten og ensomhetsfølelsen blir enda større.

Men jeg har sterk tro på at det finnes minst en (sannsynligvis flere) for alle. men det er ikke alltid så lett å finne den personen.

slet selv med dårlig selvtillit i forhold til jenter lenge. hadde min første kjærste når jeg var 19, var i ferd med å gi opp da jeg traff henne. men etter det har det aldri vært noe særlig problem å få tak i jenter.

[Anglofil]

Det kan jeg være enig i, jeg pratet om det generelle. Men ovenfor gutter har jeg helt klart det, og det legger jeg ikke skjul på heller.

Mvh Yvonne

[Gjest lurven]

ja skjønte at du pratet om det generelle, man kan jo ha god selvtillit på andre områder selvom man ikke har det angående kjærlighet, jeg har ganske bra selvtillit angående jenter, men ganske dårlig på en del andre ting

[reddelinnea]

Jeg har blitt mobbet siden jeg gikk i 1.klasse og helt til og med vidregående. Det gjør så vondt å bli mobbet. Selvtillitten mistes for hver eneste dag som går. For hver dag detter man litt mere ned i gjørma.

Og nå er jeg så langt nede i gjørma at jeg ikke kommer meg opp igjen.

Endret 24. juli 2005 av reddelinnea

[reddelinnea]

Ja, jeg har veldig dårlig selvtillitt. Og jeg klarer ikke å gå bort til andre, og spesielt vanskelig er det for motsatt kjønn. Men jeg klarer ikke å gå bort til mitt eget kjønn heller. Vet ikke hva jeg skal si, eller hvordan jeg skal stå eller oppføre meg. Også tør jeg ikke å prate heller. Etterpå sitter jeg å tenker at det var dumt sagt, og det var dumt gjort. Og hva tenker de om meg nå? Og nå ser de at jeg er gal? osv. For hvordan skal jeg få meg en kjæreste når jeg hater meg selv. Når jeg synes jeg er så stygg og grusom teit. Jeg ser ut som en dum klovn som bare ler og fniser. Fordi jeg er så usikker på meg selv. Og det er så flaut når jeg føler meg som en klovn. Føler meg som den tullingen.

[Gjest Ananas]

Jeg har ikke fått meg kjæreste ennå, men jeg er kvitt mye av de vonde følelsene som har gjort alt som har med romantikk og sex å gjøre vanskelig.

Først forsto jeg at forestillingene jeg hadde om meg selv var gale, mye gjennom hva andre fortalte til meg.

Deretter har jeg brukt kognitiv selvterapi (ved hjelp av denne boka) på å forandre de destruktive tankemønstrene.

Det er ikke følelsene mine som bestemmer hvordan virkeligheten er. Selv om jeg har følt meg uegna som partner, så vil ikke det si at jeg er uegna som partner.

[Gjest Gjest]

Jeg synes også det er flaut å være singel........... det er et tegn på at ingen vil ha meg........ jeg er ikke bra nok........... ikke verdt å elske.

Er 25 år eldre enn trådstarter -.har litt mer erfaring enn det du sier du har - men jeg har aldri vært i et etablert forhold

[Anglofil]

Jeg kan nok kanskje være enig i at terapi kan være en løsning, men jeg føler selv hva som er best for meg. Jeg trenger å bearbeide det jeg opplevde etter mange år med mobbing, i tillegg til at jeg opplevde å bli utstøtt på vgs. Men jeg ser på meg selv fremdeles som en sterk person, fordi jeg lot meg ikke knekke på skolen, og oppnådde mye i løpet av disse årene. Men jeg har blitt sliten av det, og det er vel også noe av det som tærer mest, i tillegg til å være usikker ovenfor det andre kjønn.

Mvh Yvonne

Endret 25. juli 2005 av yvonne

[Gjest Gjesta]

Til trådstarter. for det først er det ikke noe galt med deg som har vært singel hele livet , og er 25 år. Det har venninnene min også , og hun er ei kjempe snill og pen jente. jeg tror en må fri seg fra tankegangen om at en er mere vellykket om man har hatt kjæreste. Det blir veldig feil å tenke sånn. Jeg ser ikke noe mere opp til personer som har hatt/har kjæreste enn de som ikke har , og jeg tviler på at andre gjør det. Det kan derimot virke som om du har andre problemer , og jeg håper du frå hjelp for dem. Ikek greit å skite med sånnt alene.. Ønskert deg lykek til Klem fra Foxy

[reddelinnea]

Dette handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg klarer det ikke. Simpelthen fordi jeg føler jeg ikke er verdig noens kjærlighet(når det gjelder det mannlige kjønn), langt mindre føler jeg at noen vil ha meg. For meg er avvisningen bare en bekreftelse på hva jeg har slitt med lenge, at ingen vil ha meg. Jeg er ikke ute etter å bli trøstet, men for meg er dette en virkelighet. Dette stammer fra da jeg ble mobbet, og det vil alltid sitte i meg. At det har skjedd mange før meg er mye mulig, jeg har ikke sagt at jeg er den eneste, men det hjelper ikke meg mye. Jeg kan bare forholde meg til de følelsene jeg sliter med.

Mvh Yvonne

←

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg klarer heller ikke å få meg kjæreste. Klarer ikke å snakke med andre mennesker, og da får jeg jo ingen kjæreste. Også tør jeg ikke å slippe noen innpå meg. Klarer ikke å stole på noen. Kanskje det er pga. mobbinga. jeg vet ikke. Også tør jeg ikke å se noen inn i øynene engang. Og kjærester bør vell se hverandre inn i øynene....................................

[Anglofil]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg klarer heller ikke å få meg kjæreste. Klarer ikke å snakke med andre mennesker, og da får jeg jo ingen kjæreste. Også tør jeg ikke å slippe noen innpå meg. Klarer ikke å stole på noen. Kanskje det er pga. mobbinga. jeg vet ikke. Også tør jeg ikke å se noen inn i øynene engang. Og kjærester bør vell se hverandre inn i øynene....................................    

←

Mvh Yvonne