Mormor ligger for døden.

[Letti]

Her sitter jeg en sen kveld og bare venter på akkurat den telefonen som skal fortelle meg at livet til mormor er slutt.

Hun er en gammel dame på nesten 90 år, men hun har alltid vært til stede for meg. Hun som har lært meg det meste i livet, både på godt og vondt. Hun har alltid vært som en mor for meg, vi har ledd sammen og vi har kranglet så busta føyk.

Vi er de to i familien som har "skilt oss ut". Gått "mot strømmen og gitt blanke" i de andre. Og nå ligger hun for døden.

Legen sa i dag at hun må operere på mandag ( brudd i hofta= indre blødninger), men pga store hjerteproblemer og meget lav blodprosent, blodoverføringer, lungebetennelse og en helt elendig almenntillstand, så er sannsynligheten for at hun overlever operasjonen liten.

Men hvis de ikke opererer, så vil hun dø innen seks til åtte uker. Så uansett hva de gjør, så vil hun dø innen kort tid.

Jeg vet hun er en gammel dame, men det er så forferdelig vondt. Hun er mormor....Ingen kan erstatte henne.....

De siste to årene er hun blitt mere og mere senil, men vi har hatt det hyggelig sammen for det. Gutta mine har elsket henne som en god bestemor. De har kalt henne mormor og de har krøpet opp på fanget hennes, slik jeg gjorde da jeg var på deres alder.

Og det er helt forferdelig og vite at om to mnd, så er hun ikke mere. Og selv om alt skulle gå bra og hun skulle bli bedre, så er ikke det noe liv for henne.

Alt er bare vondt akkurat nå.....og jeg vet at det er lenge til det blir bedre.......

[monja]

Huff, så leit

Jeg vet akkurat hvordan du føler det.

[Malama]

Så vondt, så vondt å lese

Jeg vet hvordan du føler det. Min farfar ligger i respirator nå og er ikke ved bevissthet, men jeg kan klenge meg til håpet om at han kan våkne muligens i løpet av henga (men han vil kke være den mannen han var før hlga da, hjerneskade har han nok fått) så jeg kan håååååpe, det gjør det nok lettere for meg enn deg.

Uansett, jeg skjønner veldig, veldig godt hvordan du har det og vil bare gi deg en klem.

[Letti]

Hei og takk for omtanken...det varmer!

Man vet jo at den dagen kommer, men når det skjer, så er det jo forferdelig alikevel. Alle de andre i familien som har dødd de siste femten årene, har dødd brått og uventet.

Dette at vi på en måte har fått "dommen...seks til åtte uker....", det er helt grusomt.

Da onkelen min døde i fjor, fikk jeg kjempesjokk. Noen og femti og alt skjedde uten at jeg fikk summet meg. Men det og få vite at en av dine nærmeste ligger for døden......Det er så grusomt.

Var og besøkte henne i dag og hun har det helt klart ikke noe godt. Snakker om døden og sier farvel til oss på en spesiell måte. Vi snakker om det og dø og det er det eneste hun vil og det gjør det på en måte lettere for oss som blir igjen.

De to eldste gutta våre vil veldig gjerne være med og besøke henne, men hun vil ikke at de skal se henne slik og vi prøver og fortelle gutta at de må prøve og huske henne som hun var.

Hvilke tanker har dere om det og ha med barn i begravelse?

Gutta er 8 1/2 og 10 år. Og de har vært veldig knyttet til mormor. De sier mormor selv, ikke oldemor.

Malama.....

[Malama]

Jeg har nå mistet det håpet jeg hadde, og føler med deg, jeg venter også bare på at han skal dø. (Slipper nok å vente lenge jeg da)

Dersom guttene dine vil det, så synes jeg de burde få lov til å være med i begravelsen, la dem få ta farvell. Jeg skjønner hennes ønske om at hun ikke vil de skla se henne slik (jeg vet kke hvordan "slik" er da) men jeg skjønner også deres behov for å besøke henne, så dette er nok ikke lett. Barn skjønner langt mer enn vi tror, og disse er såpass store at dersom du tror de takler det, og de selv vil det, så synes jeg de bør kunne få være med i begravelsen, men det kan være lurt om de er farens "ansvar", for det kan være tungt nok for deg denne dagen.

I vinter var jeg i begravelsen til min samboers bestefar, og alle hans barnebarn var tilstede, helt til under skolealder, og tungt som det er er det likevel godt på en måte å få den avslutningen. Selv hvor vondt det er. Men det kan vær godt for dem å ha en voksen å støtte seg til som ikke er helt oppslukt av sin egen sorg.

[Usikker]

Letti, jeg synes guttene din skal få være med å besøke henne - og få være med i begravelsen. Snakk med de - og forbered de. Dette er jeg overbevist om vil hjelpe de i prosessen videre. De får en "visshet" når de får være med.

Mine nieser og nevøer har vært med i begravelser/siste sykebesøk fra de var små - og det har gitt de en trygghet og visshet om hva som skjer. Samtidig er det veldig viktig å snakke med ungene - og forklare hva som skjer.

Hvis du synes noen spørsmål er vanskelige å svare på - ja, så si det til guttene dine. Det er ikke alle spørsmål her i livet som det er "fasit-svar" på...............

En av mine nieser (4-5 år) spurte sin oldemor: "Når skal du dø oldemor?" Hun hadde jo blitt fortalt at når man var gammel - ja da dør man. Også var jo oldemor gammel - det hadde hun også fått med seg.

Oldemor tok spørsmålet alvorlig hun - og forklarte så godt hun kunne. Ungen forstod - og aksepterte. Det gikk forøvrig flere år før oldemoren døde.............

Lykke til!

[Smashing]

Jeg også vet hvordan du har det. Ikke gøy å sitte å vente på slike ting. Jeg hadde en mormor som døde av kreft i fjor. Det var tøft selv om en var forberedt på det, ble det et like stort sjokk merkelig nok..

Jeg synes du skal ta med ungene dine. Mine små søsken på 5 og oppover så mormor hele tiden, selv når hun var død og det hjalp for de å forstå det. Små barn har en spesiell evne til å innebefatte seg med ting. For dem er livet ganske enkelt og det er ikke vits i for oss andre å komplisere det. Hun på fem gråt ikke engang. Hun spurte bare etter begravelsen: "Er mormor hos englene nå?" Hun visste at nå hadde hun det bedre siden hun hadde sett hvor vondt mormoren hadde det mot slutten. Hvil i fred..

[Letti]

Ja, da er det akkurat en mnd siden vi fikk vite at mormor hadde kort tid igjen.

Hun er flyttet til et sykehjem for og få dø der.

På fredag fjernet de "den kunstige føden" og siden hun verken spiser eller drikker selv, i følge legen er det bare dager igjen.

Jeg har vært hos henne så ofte det har latt seg gjøre, men det begrenser seg med tre barn og 20 mil tur retur.

Skulle gjerne ha sittet der hele døgnet, men det nytter ikke.

Var der i dag og hun smilte da hun så meg og sa hei, jeg begynte å gråte og syns det er helt forferdelig. Hun veier under 40 kilo og de hadde tatt ut tennene hennes og hun var helt "hul" i ansiktet.

Selvom jeg satt en stund, sov hun så rolig og nesten skremmende fornøyd.

Høres helt merkelig ut, men det virket ikke som hun hadde det vondt.

Virket lykkelig på sin måte det går an å være lykkelig i den situasjonen hun er.

De ansatte hadde lagt en dyne, rullet sammen, bak ryggen hennes og hun lå som en prinsesse på to store puter med et teppe lagt pent over kroppen.

Som en prinsesse som skulle sove i hundre år............

Etter en stund måtte jeg bare gå, det var vanskelig å være der og vite at det var siste gang jeg fikk se henne. På veien ut gråt jeg så tårene rant i strie strømmer. Det var ikke lett å sette seg i bilen og kjøre ti mil hjem.

Trøsten for meg er at når hun sovner inn, så er det det beste for henne. Men det var tøfft i dag og jeg er kjempetrist.................Uansett hvor forbredt man er, så er sorgen stor..........

[Arkana]

[Grooo]

En klem fra meg også

[Gjest Meteora]

[Malama]

Ord bli fattige. Jeg vet ikke helt hva du går gjennom, men jeg kan leve meg inn i det likevel, jeg mistet min farfar for en måned siden, og rsikerer å miste mormor snart. Det er vondt, veldig vondt. Du har min omtanke.

[Gjest Embla s]

Minner meg om min egen mormor. Selv om hun var veldig gammel og veldig svak, og jeg visste at det var best om hun fikk dø, var det grusomt da hun døde.

Mormor var også forferdelig tynn da hun døde. Jeg hadde ikke sett henne på en stund, og fikk sjokk av å se henne i kisten. Sjokk fordi jeg nesten ikke kjente henne igjen og sjokk fordi det var så grusomt å tenke på at hun hadde levd og vært så tynn.

Føler med deg.

[Gjest leth]

Sitter å gråter når jeg leser dette.

Har selv et kjempenært forhold til min mormor. Vil ikke at hun skal dø. Heldigvis er hun frisk og rask ennå, men man vet jo aldri hva som skjer.

Om du skal ta med ungene dine er det bare du som kan bestemme. Du kjenner dem best. Jeg ville ikke tatt med unger for å se på ett døende eller dødt menneske. I begravelsen, greit.

Jeg har selv vært med å sett på en gammel onkel og min bestefar mens de var syke og etter at de hadde dødd. De værste opplevelsene i mitt liv.

[Malama]

Min små søskenbarn har vært med og sett sin døde bestefar. Da min farfar døde for en måned siden var de to barnebarna som bodde i samme hus som ham, de er bare 8 og 10 år gamle, med på minnestunden, med åpen kiste (ja, alle vi andre barnebarna også, men vi andre er mer eller mindre voksne) og oldebarna var også med, bortsett fra de to to-åringene. Disse barnebanra takla det helt fint, og tok et vakkert farvell med vår elskede farfar. Da noen andre søskenbarn av meg mistet sin bestefar (som ikke er min bestefar) denne uka var også de på minnestuden. DEn yngste er bare 4 år, og det ble for sterkt for henne, men de to andre, på 8 og 10 takla det helt fint. Den yngste NEKTA da de eldste sa at nå var farfar i himmelen med englene. Nei, det KUNNE han ikke være, han er på jorda, for hun hadde nettopp vært og sett ham! Men de fikk tatt dette farvellet som de nok trengte.

Begge disse mennene var friske til sin plutselige, uventede død, derfor var det ikke aktuelt å ta dem emd for å se en døende mann, men den døde har de sett. Begravelsesbyråene har anbefalt det, for barn trenger også denne avslutningen, og dersom de vil, men nektes kan de bære den føleslen v å ha gått glipp av noe med seg for alltid. Min mor har den følelsen etter at hun ikke fikk være med og se sin bestefar, alle de andre søskenbarna hennes hadde vært der, men bare de to eldste i hennes søskenflokk fikk lov. Det følte hun urettferdig (det var jo mang yngre som var tilstede) og hun har den dag i dag et vondt minne over å ha blitt berøvet dette farvellet.

Men selvsagt, det handler om hva den enkelte unge takler.

Og i dette tilfellet, der den eldre damen lever, og ikke ønsker besøøk av brna, må man ta hensyn til henne også. Men dersom barna vil, og du tror de takler det og har godt av det,s å kan du jo forsøke å forklare henne dette.

Uansett, jeg unnder deg ikke denne vanskelige tidenm og du har min medfølelse!

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Hei, hvordan går det med mormora di nå???

Huff sånnt er ikke morsomt i det hele tatt. Har selv mistet begge mine bestefedre og min ene bestemor.. jeg er 23 år nå.. Det er tungt.. Det hele begynte rett før jeg fylte 15.. Å da den ene gikk bort ble nestemann syk..

Nå har jeg igjen en bestemor, eller min mormor det også.

Hun ble også operert for brudd her. Å vi fikk beskjed om at hvis operasjonen tok mer enn en time var det krise, hun er over 90 år og har svakt hjertet. Operasjonen tok 4,5 time!!!

Hun var svak dagene etterpå, ballet på seg med lungebetennelse.. men hun kom seg igjen.

Nå er hun riktignok ikke sprek, men hun er ihvertfall i form tatt alt i betrakning.. Men man vet jo aldri hvor lenge med gamle folk..

Har selv jobbet ved sykehjem, og jobbet tett innpå døden. Har også vært tett med ved mine bestefedre's og bestemors bortgang, og det er det beste man kan i en sådan stund.

Å være der, det er vondt der å da, men etterpå så slipper du skyldfølelsen av at du ikke ville være der.. Åsså er det så fint for de gamle å sine nære rundt seg..

Noen ganger går det fort, det er bare et knips så kan de ligge der, jeg fant min bestefar sånn,det var beintøfft!! andre ganger tar det lengre tid, de ligger der og du vet ikke hvor lang tid det tar.. det er det værste.. jeg satt ved min bestemor siste dagen hennes, å jeg så hvor redd hun var, men jeg så samtidig hvor glad hun var for å ha meg der. En hånd er alltid god å holde i ...

Er en stund siden innlegget ditt så jeg vet ikke hva som har skjedd i mellomtiden, men vil hvertfall si at jeg føler med deg..

klem

Kan jo også nevne med hensyn til guttene dine.. jeg mistet min tante da jeg var sju år.. jeg nektet å gå i begravelsen fordi jeg var på den tiden livredd for å gråte åpenlyst.. (så dum kan man være) Jeg angrer den dag i dag at jeg ikke gikk i begravelsen. Husker fortsatt dagen jeg mottok dødsbudskapet som støpt. Glemmer aldri sånne dager... Det føles godt å få ta farvel, uansett hvor tungt det er..

[Smashing]

Jeg vet hordan du har det..

[iselhek]

[-Fisken-]

[Letti]

Hei igjen alle sammen og takk for mange "varme" klemmer!

Mormor døde stille inn den 27 aug og selvom vi ver forbredt så var det med sjokk vi mottok telefonen på formiddagen med beskjed om at hun ville sovne inn i løpet av et kvarter.

Ti min. etter ringte de på nytt og sa at det hadde gått på fem. Hun sovnet stille inn......

Det verste var at det var ingen av oss til stede for henne. Jeg hadde vært der noen dager i forveien og mamma dagen før. Men da hun sovnet inn var ingen der. Det er så inderlig trist at vi ikke satt hos henne.

Men vi dro alle sammen inn til henne og fikk se henne for siste gang. Gutta stod utenfor, mens jeg gikk inn alene for og se henne en siste gang.

Når jeg reagerte slik jeg gjorde da jeg så henne, bestemte jeg meg for at gutta ikke skulle se henne. Det var også hennes ønske om at gutta ikke skulle se henne.

Mannen min gikk inn etter meg og vi var enige om at hun så så fornøyd ut. Merkelig det der, men de hadde gjort henne så pen og tent lys og lagt teppet rundt henne som om hun sov.

Begravelsen ble kjempetøff. Begge gutta var med, men jeg knakk fullstendig sammen. Bare gråt og gråt. Samtidig som jeg gjorde mitt beste for og ta meg sammen for gutta sin skyld, men uansett så bare rant tårene. Helt forferdelig.

Da kista ble båret ut, var det så vidt jeg klarte å gå, men måtte klare det for å få med meg gutta ut, siden mannen min bar kista.

Gutta la fire røde roser på kista da kista lå i bilen. Da bilen kjørte vekk måtte mannen min holde rundt meg så jeg ikke knakk fullstendig. En helt forferdelig opplevelse, men allikevel en flott sermoni.

Vi hadde ikke annonsert på forhånd dødsfallet, men allikevel var det fullt i kappellet.

Denne uken hadde vi urnenedsettelse og jeg fikk lov til å sette ned urna. Det er tungt å tenke på at jeg aldri mer vil få snakke med mormor, men nå har hun det bra der hun er og det var dette hun ville.

Neste uke skal jeg i enda en begravelse. Bestefaren min døde forrige uke. Har ligget på sykehuset i flere uker han og. Og forrige uke døde han.

Så det har vært en spesiell mnd. Må innrømme at nå ser jeg frem til at denne begravelsen er over og at jeg kan gå videre i livet. Det har stoppet litt opp og jeg har vært veldig distre.

Det er trist, men sånn er dessverre livet, og de var begge eldre mennesker som levde et liv med mye smerter.

Igjen takk for alle tanker og klemmer...................

Endret 5. oktober 2005 av Letti