Sosial angst og student

[AnonymBruker]

Begynte på skole i høst, etter å ha vært hjemmeværende i to år uten arbeid. Vurderte først nettstudie, men tenkte det var en bra utfordring for psyken; å ha noe å gå til hver dag, rutiner og føle tilhørighet til noe. Men det har vært tøft. Nesten hver dag er en påminner om hvor sosialt inkompetent jeg har blitt. Alle i klassen er veldig hyggelige, men jeg bruker så lang tid på å bli kjent med folk, og føler at alle har funnet "noen", mens jeg er alene. Noen er mer utadvendte enn andre, men alle er flinke til å svare i timen og engasjere seg. Mens jeg bare sitter der.. Jeg kjente ei jente i klassen fra før, men hun er kjempesosial, og fant seg fort til rette blant flere. Hun er liksom mitt "innpass" når vi skal jobbe i grupper osv, men føler at jeg hadde ikke vært der uten henne.

Læreren vet hva jeg sliter med, så jeg blir tatt litt hensyn til. Noen dager blir vi satt i tilfeldige grupper, og det liker jeg, for da har ingen "valgt hverandre" og vi alle får bidra likt. Jeg har også hatt en del fravær, pga luftveisinfeksjoner og påfølgende karantene i påvente av svar på koronatest osv, og føler jeg har mistet verdifull tid på skolen. Mens alle andre "bondet", satt jeg hjemme..

Jeg er i 30-årene, går til psykolog, går på antidep, jobber deltid, har barn, så jeg "fungerer" jo på ett vis.. Men jeg er redd for at jeg kommer til å føle meg så utenfor, at jeg dropper ut til slutt, og jeg vil jo fullføre dette!

Erfaringer? Råd?? Hva kan jeg gjøre for å få det bedre?

Anonymkode: 0f7fc...cc8

[AnonymBruker]

Fake det.

Jeg faker hver eneste dag og utrolig nok funker det. 
Jeg er egentlig inadvendt og sjenert. Men på skolen er jeg blid, sosial og engasjert i timene. Jeg vet jeg saboterer min egen lykke og suksess hvis jeg ikke tvinger meg selv til å være mer «på». Så jeg faker- overfor min egen hjerne. Og det funker.

Anonymkode: efb50...567

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fake det.

Jeg faker hver eneste dag og utrolig nok funker det. 
Jeg er egentlig inadvendt og sjenert. Men på skolen er jeg blid, sosial og engasjert i timene. Jeg vet jeg saboterer min egen lykke og suksess hvis jeg ikke tvinger meg selv til å være mer «på». Så jeg faker- overfor min egen hjerne. Og det funker.

Anonymkode: efb50...567

Jeg har aldri klart å fake. En fremmed kan se på meg om jeg har en dårlig dag, for å si det sånn. Fordi jeg er så usikker på meg selv, så fremstår jeg som litt "streng og sur", hsr jeg fått høre. Nervene tar overhånd, rett og slett. Og de gangene jeg har prøvd å pushe meg, resulterer det i at jeg begynner å stamme og rødme, som gjør situasjonen enda verre.. Jeg må liksom havne i en spesiell setting hvor jeg kan få vist mer av meg, men på riktig måte. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til..

TS

Anonymkode: 0f7fc...cc8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Begynte på skole i høst, etter å ha vært hjemmeværende i to år uten arbeid. Vurderte først nettstudie, men tenkte det var en bra utfordring for psyken; å ha noe å gå til hver dag, rutiner og føle tilhørighet til noe. Men det har vært tøft. Nesten hver dag er en påminner om hvor sosialt inkompetent jeg har blitt. Alle i klassen er veldig hyggelige, men jeg bruker så lang tid på å bli kjent med folk, og føler at alle har funnet "noen", mens jeg er alene. Noen er mer utadvendte enn andre, men alle er flinke til å svare i timen og engasjere seg. Mens jeg bare sitter der.. Jeg kjente ei jente i klassen fra før, men hun er kjempesosial, og fant seg fort til rette blant flere. Hun er liksom mitt "innpass" når vi skal jobbe i grupper osv, men føler at jeg hadde ikke vært der uten henne.

Læreren vet hva jeg sliter med, så jeg blir tatt litt hensyn til. Noen dager blir vi satt i tilfeldige grupper, og det liker jeg, for da har ingen "valgt hverandre" og vi alle får bidra likt. Jeg har også hatt en del fravær, pga luftveisinfeksjoner og påfølgende karantene i påvente av svar på koronatest osv, og føler jeg har mistet verdifull tid på skolen. Mens alle andre "bondet", satt jeg hjemme..

Jeg er i 30-årene, går til psykolog, går på antidep, jobber deltid, har barn, så jeg "fungerer" jo på ett vis.. Men jeg er redd for at jeg kommer til å føle meg så utenfor, at jeg dropper ut til slutt, og jeg vil jo fullføre dette!

Erfaringer? Råd?? Hva kan jeg gjøre for å få det bedre?

Anonymkode: 0f7fc...cc8

Følte jeg leste om meg selv akkurat nå. Jeg har ikke så mye råd, siden jeg sliter enda, klarer ikke noe form for gruppearbeid, men heldigvis er skolen min slik at vi bare hører på foreleser, og ikke noe mer. Får ikke utfordret meg selv som gjerne er dumt. Har lest at kognitiv terapi skal hjelpe. Du har sikkert hørt om det siden du går til psykolog.

Jeg heier i hvertfall på deg og håper du klarer det 😊

Anonymkode: f6b28...7e3

[AnonymBruker]

Herregud, dette er meg, jo. Jeg er riktignok ikke student (akkurat nå, men planlegger å studere videre innen 1 år eller 2), men jobber. 

Jeg fungerer ganske bra når det er faglig/jobb-snakk, men med en gang ting blir personlig som f.eks. i lunsjen føler jeg meg totalt mislykket. Jeg blir totalt blank og kan rødme og stamme hvis jeg mister kontrollen. Det er så pinlig at jeg som er en voksen jente (til og med mamma) i slutten av 20-årene ikke takler dette bedre, hehe.

Merker nå når jeg har hatt hjemmekontor noen dager at jeg er som et nytt menneske uten alt det ekstra stresset det sosiale påfører meg. Nå orker jeg plutselig å være våken etter barnets leggetid.

Håper du i alle fall kan finne trøst i at du ikke er alene ❤

Anonymkode: 95bd2...7ab