Dere med mange venner. Hvorfor inkluderer dere ikke den vennen dere har uten/få venner?

[Kiwipie]

Jeg leser stadig om ensomme mennesker som savner noen å være med, som ikke blir invitert med på noe eller kanskje har den ene venninna/vennen som har sin egen gjeng. 

Hvis dere er en av de med mange venner, hvorfor ikke inkludere den som ikke har så mange? La venner treffe hverandre? 

 

[Lykkeligliten]

Prøver å inkludere venner som er ensomme, i lengden blir man lei av å alltid få nei, eller bare bli oversett, men tiltrodd for dette prøver jeg å være inkluderende. I en hektisk hverdag med full jobb, familie, bolig og alt med seg, syntes jeg det er vanskelig å planlegge. Så når jeg først er med venner er det gjerne spontant med gjerne kun en om gangen venninne, så da kan det gå litt i glemmeboka. Men vennene  våres vet at de kan komme innom uten forvarsel. Ikke alle ensomme ønsker å bli med på sosiale sammenkomster med «gjenger»

[AnonymBruker]

Det er ikke alltids de i praksisen takker ja. En del av dem har psykiske problemer som gjør at de blir engstelige ved tanken på å være i ei sånn setting. 

Anonymkode: ac576...1e5

[Caeruleus]

Godt spørsmål. Jeg prøver å inkludere, men kunne sikkert vært flinkere til det. Jeg velger vel ofte heller å møte dem alene, siden de ikke er så komfortable i større grupper. 

[AnonymBruker]

Jeg har pr nå ingen «ensomme» venner. Jeg har hatt det i perioder, men én av tre ting skjer over tid her: (1) Den ensomme vennen er ensom fordi hen har et eller annet problem som får hen til å skygge unna sosiale sammenhenger, og ønsker ikke å delta, så jeg inkluderer men vedkommende kommer ikke, og over tid (les: Etter at man får barn) renner det ut i sanden siden sosial multitasking blir påkrevd når man har barn og dermed lite egentid. 
(2) Jeg inkluderer, og den ensomme vennen blir med, og finner tonen med flere av mine venner - og vips, så er ikke vennen ensom lenger. 
(3) Jeg inkluderer, vennen kommer, men finner ikke tonen med vennegruppen, eller legger seg ut med denne, og begynner å betegne det som negativt at JEG gjør ting med de andre selv om hen selv ikke vil være med. Jeg prøver å forklare, men ender med å dumpe denne vennen. Sånt drama vil ikke jeg ha. 

Anonymkode: dd515...c2c

[AnonymBruker]

Nå er jeg i en gjeng der ingen kan kalles ensomme. Men jeg vet om et par som har vært i omgangskretsen tidligere som er i den kategorien, og de har en ting til felles, nemlig at totalt knekte sosiale antenner som gjør dem skrekkelig slitsomme å være sammen med. 

Anonymkode: 27179...432

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg i en gjeng der ingen kan kalles ensomme. Men jeg vet om et par som har vært i omgangskretsen tidligere som er i den kategorien, og de har en ting til felles, nemlig at totalt knekte sosiale antenner som gjør dem skrekkelig slitsomme å være sammen med. 

Anonymkode: 27179...432

Dette! Jeg har noen slike bekjente, og jeg inviterer dem aldri om jeg ikke vet med sikkerhet at det kommer minst 10-12 av mine bedre venner også. Det blir faktisk for slitsomt å være med bare 2-3 andre, og disse folkene her.....

Andre inviterer jeg ikke lenger fordi de alltid takker nei i siste sekund. Og legger hele tiden ut på sosiale medier at de er så alene.

Anonymkode: a5d9e...252

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Kiwipie skrev:

Jeg leser stadig om ensomme mennesker som savner noen å være med, som ikke blir invitert med på noe eller kanskje har den ene venninna/vennen som har sin egen gjeng. 

Hvis dere er en av de med mange venner, hvorfor ikke inkludere den som ikke har så mange? La venner treffe hverandre? 

 

Vennene dine, Ts, er vennene dine. De er dine likemenn. De er ikke folk som tar seg av deg og «hjelper» deg med å «mestre livet». Til det har man, ved reelt behov, et proft støtteapparat, eller man må rett og slett bare ta seg på tak og innse at det er ens eget ansvar.

Skulle jeg tenkt at noen av vennene mine er «ensomme tilfeller» som behøvde min bistand så ville de ikke være venner. Da ville de vært veldedige oppdrag jeg drev med. Det ufattelig nedlatende i å så mye som forestille seg at mine mindre sosiale venner skulle ønske eller behøve hjelp er så nedlatende at jeg aldri har tenkt tanken. Er du sulten? Gå og smør en brødskive. Ikke forvent at vennen din lager mat til deg. Er du ensom? Møt folk. Ikke forvent at vennen din fikser det for deg. 

Å skaffe seg og beholde venner er mye og hardt arbeid. Endel mennesker gidder ikke gjøre dette arbeidet. Da ender de opp ensomme. Det er ok. De kan velge å legge ned arbeidet og skaffe seg venner, eller de kan velge å klage over at de er ensomme mens de gir blanke i innsatsen. Omtrent som når tjukke folk syter over at de er tjukke uten å slanke seg. Vi vet alle at de ikke merker alvor (da ville de ha vært slanke mennesker), de har bare lyst på sympati.

Anonymkode: 05215...929

[Kiwipie]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vennene dine, Ts, er vennene dine. De er dine likemenn. De er ikke folk som tar seg av deg og «hjelper» deg med å «mestre livet». Til det har man, ved reelt behov, et proft støtteapparat, eller man må rett og slett bare ta seg på tak og innse at det er ens eget ansvar.

Skulle jeg tenkt at noen av vennene mine er «ensomme tilfeller» som behøvde min bistand så ville de ikke være venner. Da ville de vært veldedige oppdrag jeg drev med. Det ufattelig nedlatende i å så mye som forestille seg at mine mindre sosiale venner skulle ønske eller behøve hjelp er så nedlatende at jeg aldri har tenkt tanken. Er du sulten? Gå og smør en brødskive. Ikke forvent at vennen din lager mat til deg. Er du ensom? Møt folk. Ikke forvent at vennen din fikser det for deg. 

Å skaffe seg og beholde venner er mye og hardt arbeid. Endel mennesker gidder ikke gjøre dette arbeidet. Da ender de opp ensomme. Det er ok. De kan velge å legge ned arbeidet og skaffe seg venner, eller de kan velge å klage over at de er ensomme mens de gir blanke i innsatsen. Omtrent som når tjukke folk syter over at de er tjukke uten å slanke seg. Vi vet alle at de ikke merker alvor (da ville de ha vært slanke mennesker), de har bare lyst på sympati.

Anonymkode: 05215...929

Jeg synes ikke det er så svart-hvitt som du beskriver her.  Det handler heller ikke om at de man kjenner trenger bistand. Det handler om å være en god venn og stille opp.  Alle har selvfølgelig et eget ansvar også, men er f.eks ikke så lett å skulle dra ut på byen helt alene for å bli kjent med folk. Da er det lettere å bli kjent når man drar flere ut sammen eller med en venn.  Hvis alle tenker at folk får klare seg selv er det jo ikke rart at ensomhet er et problem. Jeg kommer i allefall til å være inkluderende hvis jeg hadde visst at noen av de jeg kjenner er ensom, men vi er forskjellig.  

[Bernardette]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vennene dine, Ts, er vennene dine. De er dine likemenn. De er ikke folk som tar seg av deg og «hjelper» deg med å «mestre livet». Til det har man, ved reelt behov, et proft støtteapparat, eller man må rett og slett bare ta seg på tak og innse at det er ens eget ansvar.

Skulle jeg tenkt at noen av vennene mine er «ensomme tilfeller» som behøvde min bistand så ville de ikke være venner. Da ville de vært veldedige oppdrag jeg drev med. Det ufattelig nedlatende i å så mye som forestille seg at mine mindre sosiale venner skulle ønske eller behøve hjelp er så nedlatende at jeg aldri har tenkt tanken. Er du sulten? Gå og smør en brødskive. Ikke forvent at vennen din lager mat til deg. Er du ensom? Møt folk. Ikke forvent at vennen din fikser det for deg. 

Å skaffe seg og beholde venner er mye og hardt arbeid. Endel mennesker gidder ikke gjøre dette arbeidet. Da ender de opp ensomme. Det er ok. De kan velge å legge ned arbeidet og skaffe seg venner, eller de kan velge å klage over at de er ensomme mens de gir blanke i innsatsen. Omtrent som når tjukke folk syter over at de er tjukke uten å slanke seg. Vi vet alle at de ikke merker alvor (da ville de ha vært slanke mennesker), de har bare lyst på sympati.

Anonymkode: 05215...929

Enig i det meste som står i første og andre avsnitt, men ditt siste avsnitt vitner om arroganse og manglende innsikt for menneskelig kompleksitet. Du blir plutselig dømmende og uvitende; noe som gjerne henger sammen.

[AnonymBruker]

Man har eget ansvar om man er ensom. Det kommer ikke noen og banker på døra di og spør om dere skal være venner.Du må ut og engasjere deg i noe der det er andre folk , på slike måter kan du være heldig og treffe noen du " klikker med" . Jeg er lei av folk som forventer at folk gjør jobben og de skal bare sitte og vente. Slik fungerer det sjelden! 

Og for å ha sagt det ; jeg har selv fått venner på denne måten etter mange år som ensom. Så det går an. 

Anonymkode: b9dcb...67a

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega jeg vet er ensom, og har forsøkt å ha et vennskapelig forhold til han i noen år. Noe av utfordringen er at han er veldig slitsom å være sammen med, detaljorientert og opptatt av egne interesser. Siden han er ensom, har han også mye mer ledig tid enn meg med familie og andre venner, og jeg synes det er krevende å forholde seg til ham. Hvis vi møtes litt skapes det en forventning om å møtes ofte. 

Anonymkode: de4d8...2f4

[Flamme]

Jeg har prøvd å engasjerte ensomme venner i ting, men har funnet ut til at det er som regel en god grunn til at de er ensomme og innsett at det ikke er mitt ansvar.

[AnonymBruker]

Liker ikke inkludere nye venner. Har nok venner. 

Anonymkode: 736c1...2e9

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å skaffe seg og beholde venner er mye og hardt arbeid. 

Anonymkode: 05215...929

Jeg forstår ikke dette.

For meg er de beste forholdene enkle og ukompliserte,  og absolutt ikke mye og hardt arbeid. 

Anonymkode: 0364a...3df

[AnonymBruker]

Det er litt i overkant naivt å tro at det bare er å inkludere en "outsider" i gjengen, og så er alle venner.. 

For det første skal de andre i "gjengen" like denne personen. Det kan det godt hende de ikke gjør, og at de ikke vil ha denne personen med i gjengen. 

For det andre skal den ensomme personen også da like personene i gjengen - noe de gjerne ikke gjør. 

Jeg er hun ensomme. Og jeg er ensom av en grunn: jeg sliter veldig med å føle kjemi med andre. Ensomhet er ikke det samme som å være alene - jeg føler meg aller mest ensom når jeg er sammen med andre mennesker, som jeg overhodet ikke føler noen kjemi eller fellesskap med. Å være outsideren i en haug med folk som alle er skikkelig nære, er noe av det verste som finnes. 

Jeg trives heller ikke i gjenger. Jeg liker å forholde meg til en eller to personer maks. Jeg er veldig introvert, og blir forferdelig sliten og stresset av store mengder folk. Type jentegjenger med syv-åtte kvinnfolk som skvaldrer er et mareritt for meg. 

Så det er ikke så enkelt som ts skisserer det her.

Anonymkode: 3ebfe...064

[AnonymBruker]

Jeg er uten venner og selvsagt  føler heg behov for noen men  jeg må ha noen som passer for meg. Jeg kan ikke ha noen som spiser meg opp ( problemer må prioritere uansett) pga jeg har et komplisert  liv hjemme som jeg må sette først. Og ser på det å få seg venner omtrent som å få seg parter . Det må klaffe . Jeg vet at her i byen finnes det ikke mange jeg hadde klaffet med . Alle mine kunne vært gode venner redusert til spontan kontakt på fb har flyttet . Og for meg er det vanskelig  å reise å besøke de. Har lyst men ikke mulig .  Så det hadde ikke hjulpet visd noen hadde dratt meg inn i en gruppe å si bli venner. Funket ikke på skolen funker ikke nå. 

Anonymkode: cd658...4da

[Kiwipie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt i overkant naivt å tro at det bare er å inkludere en "outsider" i gjengen, og så er alle venner.. 

For det første skal de andre i "gjengen" like denne personen. Det kan det godt hende de ikke gjør, og at de ikke vil ha denne personen med i gjengen. 

For det andre skal den ensomme personen også da like personene i gjengen - noe de gjerne ikke gjør. 

Jeg er hun ensomme. Og jeg er ensom av en grunn: jeg sliter veldig med å føle kjemi med andre. Ensomhet er ikke det samme som å være alene - jeg føler meg aller mest ensom når jeg er sammen med andre mennesker, som jeg overhodet ikke føler noen kjemi eller fellesskap med. Å være outsideren i en haug med folk som alle er skikkelig nære, er noe av det verste som finnes. 

Jeg trives heller ikke i gjenger. Jeg liker å forholde meg til en eller to personer maks. Jeg er veldig introvert, og blir forferdelig sliten og stresset av store mengder folk. Type jentegjenger med syv-åtte kvinnfolk som skvaldrer er et mareritt for meg. 

Så det er ikke så enkelt som ts skisserer det her.

Anonymkode: 3ebfe...064

Jeg har aldri sagt at det er enkelt. Jeg har heller ikke sagt at det er bare å invitere og vipps så er alle venner.  Det som er sikkert er at de blir værtfall ikke venner hvis de aldri blir invitert.  Jeg snakker om de som ikke har noen og som er ufrivillig ensom. Ikke de som har mange, men føler seg ensom av og til.  

[AnonymBruker]

Jeg har vært den ensomme vennen og fått større nettverk på denne måten, men jeg måtte jobbe veldig mye med meg selv før dette skjedde. Jeg ble invitert med etter at jeg hadde jobbet med meg selv fordi da var jeg mye koseligere å være sammen med, før var jeg negativ, bitter på andre mennesker og (uten å vite det) for selvsentrert. Hadde mine få venninner invitert meg med på ting med andre den gangen ville jeg mest sannsynlig mistet mulighet til å bli venn med disse nye menneskene fordi jeg var ikke spesielt alright å være sammen med. Det er en grunn til at den ensomme vennen ikke blir invitert, og det er ofte fordi de ødelegger stemningen med sin «ensomhet». Det er fælt å innrømme det, men man må faktisk endre på seg selv først og innse at man har kvaliteter som ikke er så gode. Og det hjalp meg veldig å huske dette med at «hvis man er i konflikt med alle man møter så må man se innover». (Konflikt kan bety mye, ikke nødvendigvis drama). 

Anonymkode: dfa25...a6a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært den ensomme vennen og fått større nettverk på denne måten, men jeg måtte jobbe veldig mye med meg selv før dette skjedde. Jeg ble invitert med etter at jeg hadde jobbet med meg selv fordi da var jeg mye koseligere å være sammen med, før var jeg negativ, bitter på andre mennesker og (uten å vite det) for selvsentrert. Hadde mine få venninner invitert meg med på ting med andre den gangen ville jeg mest sannsynlig mistet mulighet til å bli venn med disse nye menneskene fordi jeg var ikke spesielt alright å være sammen med. Det er en grunn til at den ensomme vennen ikke blir invitert, og det er ofte fordi de ødelegger stemningen med sin «ensomhet». Det er fælt å innrømme det, men man må faktisk endre på seg selv først og innse at man har kvaliteter som ikke er så gode. Og det hjalp meg veldig å huske dette med at «hvis man er i konflikt med alle man møter så må man se innover». (Konflikt kan bety mye, ikke nødvendigvis drama). 

Anonymkode: dfa25...a6a

Spennende å lese! 

Selv er jeg ensom og har ingen venninner. Men jeg føler meg ikke så "nedfor" av den grunn. Jeg prøver i alle fall og bidra med godt humør når jeg er rundt andre mennesker. Kanskje jeg likevel ødelegger stemingen med ensomheten min og jeg ikke merker det selv? Hva burde jeg være obs på i så fall?

Anonymkode: 64a37...c1c